Hvordan ville dere grepet an dette?

[Tøysetipp]

Min 5-åring er svært opptatt av hvor jeg er og har et behov for å vite hva jeg foretar meg til enhver tid. Jeg har snakket med henne mange ganger mht til dette. Jeg har tenkt at det kan ha sammenheng med at hun er skilsmissebarn, har mistet sin bestemor og at det er utslagsgivende ifht. hun har et kontrollerende behov ovenfor meg. Forlater jeg rommet spør hun hva jeg skal, hva mitt ærend i det aktuelle rommet er og kommer etter. Hun er også svært selskapssyk og oppmerksomhetssyk og trenger en god del irrettesettelse i forbindelse med det. Naturligvis er det en 'byrde' for meg, ikke minst i forhold til at jeg er usikker på hva det skyldes.

 

Jeg har vært i dialog med flere familiemedlemmer mht dette som er klar over dette med oppmerksomhetsbehovet. Hun har blitt behandlet som ei prinsesse og har i noen tilfeller tatt over styringen helt. Jeg har blitt målløs over hva andre tillater henne å gjøre når jeg ikke er tilstede. Jeg har langt på vei fått andre til å innse at dette er et problem, et så stort problem at hun var på vei til å utredes for ADHD. Aldri i ro, pratet konstant og var kun i ro når hun hadde noen hos seg. Hun fikser veldig dårlig å være på egenhånd.

 

I forhold til dette med å ha kontroll på meg, så undrer jeg meg derfor på om det kan skyldes at hun er vant til å få vite alt, få være med på alt og at det har vært svikt i grensesetting andre steder. Uten å ville henge ut noen som har gjort dette i beste mening. Vi trener henne her hjemme og i dag har det vært ramaskrik for hun måtte se på barne-tv alene, mens jeg var utenfor døren og tok meg en røyk. Fem meter unna. Hun fikk ikke være med ut.

 

Et hjertesukk fra en litt fortvilet mamma.

[Tøysetipp]

Legger til at det var fire store vinduer, slik at hun kunne se meg hele tiden. Gjorde jeg rett i å la henne stå der å gråte? Hyle? Er det for mye forlangt av en 5- åring?

[Gjest Sekretøsa]

Nå ble jeg så glad! Dette er akkurat som å lese om min 5-åring. Jeg trodde jeg var helt alene i verden, fordi alle syns det er helt normalt, vistnok... men som jeg tolker deg så syns ikke du det er det, og det gjør ikke jeg heller!

Her har det vært dårlig med grenser i den forstand, jeg har også alltid latt henne få vite, forklart opp i mente, latt henne være med hit og dit, osv osv.

 

Datteren min er også skilsmissebarn, og jeg tenker mye likt som deg ihht akkurat det.

Jeg er samboer, og har vært det i 3 år nå, men alikevel kan ikke jenta mi være hjemme alene med han mens jeg f.eks drar på trening. Da må hun være med. Dels fordi hun ikke takler hverdagen uten meg, og dels fordi hun syns det er gøy. Jeg trener med ei venninde, og det blir som regel i det momentet jentungen skal legge seg... ikke populært! Ramaskrik fra ende til annen.

Barnehagen har også sagt at de kan ta kontakt med bupa for å kartlegge dette før hun begynner på skolen (tok det opp her inne og fikk huden full av kjeft fordi jeg trodde det feilte jenta noe)

Mange som reagerer på "oppførselen" hennes, men jeg ser jo at når alt kommer til alt er det min egen feil, mye av det...

 

Så, altså... det ble ingen konklusjon av dette, men vit at du ikke er alene!

[3småtroll♥]

Huff- høres ikke lett ut! Jeg har desverre ingen gode tips/råd til deg, men er jo enig med deg og forstår at dette ikke er lett.

Jeg har selv en jente på 5 (og en på 6) og hvis jeg går på utsiden mens de ser på barne-tv er det ingen som bryr seg om det...

Men hvordan reagerer hun når du går feks? Er det slik at hun bare "maser" eller blir hun faktisk lei seg og redd for at du går fra henne?

Tenker på om det er seperasjonsangst eller hun bare skal ha med seg alt og er mere vrang enn at hun ikke trives alene eller blir redd?

Ble litt rotete det her, men...

[3småtroll♥]

Må legge til det du sier om grensesetting- det er VIKTIG!

Har en bestemor som elsker barna over alt på jord, men hun klarer aldri å si nei uansett... Jeg har måtte snakke med henne om det og om hvor viktig det er for barna å ha vanlige grenser! Hadde en periode da eldste begynnte på skolen som hun var veldig prøvende på alt og alle. Etter en dag hos bestemoren var jo alt vi hadde sagt og gjort ødelagt...

Jeg syns ikke du er for hard som lar henne gråte når hun tilogmed kan se deg!

[Tøysetipp]

Hun virker mer engestlig for at hun da ikke har oversikt eller får være med. Hun vil gjerne ha en dialog hele tiden, men er harmonisk og glad. Jeg føler at det kun er jeg som setter grenser og det er nok ikke langt fra sannheten. Jeg har hatt mine fighter i forbindelse med det.

 

Hun er langt fremme både mentalt og intellektuelt, og i den forrige barnehagen mente de også at hun trengte utfordringer mye av tiden. Hun er vitebegjærlig og vil vite ALT. Kjeder seg lett og når hun da ikke blir satt krav til- eller grenser så tar det helt overhånd. Jeg vil at det skal være en styrke for henne, at hun ønsker å vite, at hun er så selvstendig på mange andre områder. En ordentlig tøffing som er den klassiske leder-typen med mange venner, som hun også er så god mot. Det er vanskelig når jeg føler jeg ikke når frem andre steder, når de også ser dette, men ikke anerkjenner det som et problem.

 

Sukk hjerte, brist ikke mitt vakre lille barn. Vi får det nok til :-)