Hva måtte til for at du hadde oppsøkt en psykolog?

[Anonym bruker]

Bare dyp depresjon?

Eller kunne også et "problem" vært nok til at du hadde søkt hjelp?

 

Jeg sliter med en ting...noe som plager meg så og si hver eneste dag, og som jeg virkelig ikke klarer å riste av meg. Denne tingen preger så og si hver eneste dag, og legger ofte demper på humøret mitt og tar vanvittig mye energi. Jeg er ikke deprimert, men føler at alle disse tankene rundt dette problemet er i ferd med å vokse seg så store at jeg snart ikke vet hva jeg skal gjøre. Burde jeg oppsøke en psykolog og få snakket ut om denne tingen, disse følelsen som oppstår rundt dette, selv om jeg er tilsynelatende frisk og rask og på ingen måte deprimet ??

 

Takknemlig for svar.

[Miss Misantrop]

Skulle gjerne hatt en betalt venn som jeg kunne snakket om akkurat det jeg ville til uten å være redd for å kjede mine venner med mine ting nok en gang. Filosofere litt over livet, døden etc.

Tre grunner til at jeg ikke har det:

1. Kan ikke i forhold til jobb, det blir fortsatt sett på som om du har unormal psykisk helse hvis du ønsker å ha en psykolog. (Bare tull selvsagt, men sånn er det i min bransje)

2. Redd for at forsikringsselskaper skal bruke informasjonen mot meg (sikkert paranoid)

3. Jeg reiser for mye til å klare og følge opp hos en og samme psykolog. Orker ikke å begynne på nytt hver gang.

[Anonym bruker]

Hvis det hadde vært noe i livet mitt som jeg ikke hadde mestret å bearbeide på egenhånd og som tok mye av min energi (livskvalitet) -så hadde jeg uten tvil ønsket å gå i behandling.

 

Du kan helt fint være ressurssterk selv om du trenger hjelp til å analysere og forstå deg selv og dine følelser.

 

Jeg synes det høres ut som du kunne forsøke å se om det kunne ha hjulpet deg.

 

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Nei, har nydlig oppsøkt psy for å bearbeidet mye av mitt kaotiske liv i de siste årene som, ilikhet med deg opptar så mye tid og taper meg helt for energi.

Føltes veldig trygt å kunne snakke med noen ikke svarer dumt ( ala det har skjedd get over it, det var vel ikke helt sånn osv)

Det beste er at dette er helt "hemlig" ingen får vite noe så jeg føler at det er verdt det hvis jeg kan komme meg over alt dette som har skjedd..

[Anonym bruker]

Miss Misantrop:

Jeg smiler når jeg leser innlegget ditt. De 3 årsakene til at du ikke kan betale en venn eller ha en psykolog du går til. Hm. For meg ser det ut som det kun er i ditt hode disse grunnene eksisterer:-)

 

1. Hvorfor i all verden skulle jobben din få vite at du går til psykolog? Og hva så om du og gjorde det og alle på jobben din fikk vite det? Du gjør det som en investering i din egen helse, og jeg synes det er rart at andres meninger skal ha noe å si når det kommer til helsa. Dette er en rar, inngrodd redsel for noe

 

2. Forsikringsselskap kan ikke bruke at du har en samtalepartner i mot deg. Folk går jo til psykolog for alt mulig! En diagnose, derimot- det vil forsikringsselskapene bruke mot deg. Men jeg regner med du allerede er forsikret? Da er det evt. en diagnose du har fått i forsikringsperioden, så da er det jo ikke noe problem likevel...

 

3. Du reiser mye. Hvis du klarer deg uten psykologen i dag, klarer du sikkert å ha timer de gangene du er hjemme- slik at det passer inn i reisene.

[Anonym bruker]

Jeg mener alle mennesker hadde hatt behov for å gå til psykolog innimellom, det er jo utrolig utviklende.

Jeg begynte å gå til psykolog da jeg slet voldsomt med hyperventilering, få nok luft. Var totalt utslitt i kroppen pga jeg var så anspent. Hadde mange tanker og krav rundt meg så jeg trengte hjelp til å løse på diverse floker. Og jeg har hatt utrolig godt av det. Jeg går fortsatt noen ganger til psykologen pga jeg tidvis sliter med angst. Psykologen jeg går til er et fanntastisk menneske og jeg har blitt litt glad i han faktisk, han har hjelp med så mye. Til å blant annet finne meg selv, min rolle som mor, hvordan jeg skal takle ulike ting osv.

 

Jeg synes absolutt du burde ta turen for å få orden på tankene dine.

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg føler meg heller ikke deprimert, psykisk syk eller noe. Var også litt redd for/er fortsatt litt redd for at andre skal tro det. Men nå er det bare familien min som vet at jeg går i terapi. Men jeg kommenterer stadig at jeg IKKE er psykisk syk..

 

Jeg går pga. et problem, som mest sannsynlig har andre årsaker. Det er det vi prøver og nøste opp nå. Det har kommet frem masse. Sliter med tvangstanker blant annet.

 

Jeg gikk til legen min da jeg ble helt utkjørt av tankene mine. Har de hele tiden jeg er våken, nesten.. Blir ganske så sliten i hodet. Hadde jeg kunne blitt kvitt det hadde jeg blitt kjempeglad. Å fordi jeg vil ha orden på det andre problemet også så fant jeg ut at dette måtte jeg snakke med noen om, for dette klarer jeg rett og slett ikke selv.

[Anonym bruker]

Det er nok mange ting jeg skulle ha luftet for noen andre enn mitt eget hode. Men jeg har vært psykisk syk for noen år siden (før jeg fikk barn) og jeg er så redd for at dette skal slå tilbake mot meg. Jeg selv vet at dette ikke er noe i nærheten av slik jeg var før, men jeg har blitt så redd for å dø, redd for å bli syk (alvorlig), utslitt av mas og styr med faren til min eldste, til tider litt mye som skjer på hjemmebasis, rett og slett livet som tobarnsmor, skal gifte oss om 5 mnd, mann med eget firma (jobber MYE) meg i jobb 40% men jobber ekstra nesten hver dag..

 

Men jeg vet jeg er flink med barna mine, de har det de trenger av utstyr, klær. De er snille og greie, de får all verdens kjærlighet og masse lek og moro hjemme og i bhg. Jeg stortrives som mamma og samboer.

 

Samtidig er det ofte vi kvinner trenger å lufte hodene våre, men ikke alltid har noen å lufte dem til..

 

Milla

[Anonym bruker]

Jeg er psykolog og mener at et problem er stort nok hvis du tenker på det hele tiden. Hvis det spiller inn på din daglige fungering, da er det lurt å oppsøke psykolog.

[Anonym bruker]

skulle gjerne snakket med en psykolog på gjevnlig basis. Er intensivsykepleier, og det er mange kritisk syke, mange som dør, mange sjokk og mye lidelse i jobben min. De jeg jobber sammen med er "garvede", og i de værste tilfeller har vi debrifing. Men jeg er sånn at jeg kan snakke og snakke om hendelser. Blir liksom aldri ferdig. Er alt for "etisk" og filosofisk av meg, og ekstremt redd for å feilvurdere og feilbehandle. Slitsomt..

Rart at man ikke får tilbud om noe,igrunn.. Er en utrolig krevende jobb, psykisk..(men det er vel meningen at man skal bli litt avstumpet med årene...:-/

[Anonym bruker]

hvem, jeg?

Intensivsykepleier..

[Gjest Antarctica]

Hvis du tror det kan hjelpe deg og du er motivert til å bli kvitt det som plager deg, så er det vel ingen grunn til å la være. Men vanskelig å si noe konkret siden du ikke er konkret. Jeg har oppsøkt hjelp sjøl før, to ganger, av ulike årsaker. Begge gangene var det psykiater som tok seg av det - den ene gangen fikk jeg hjelp (for angst), den andre gangen fikk jeg bekrefta at problemet ikke lå hos meg, men i andres handlinger som i sin tur påvirka meg. Ingen av gangene var det noe"farlig"; jeg trengte ikke si det til andre enn dem jeg stolte på, det blir ikke synleig noe sted, og alle som veit om dette (profesjonelt) har jo taushetsplikt.

[Anonym bruker]

Jeg har gått til psykolog pga angst. For meg var det ikke det riktige, jeg følte det både kunstig og ubehagelig å skulle betale et menneske for å sitte og høre på meg. Jeg følte meg ikke forstått, og de jeg var hos snakket ikke MED meg, de mer nikket og noterte og det gav meg ingenting. En skulle "krysse hjernehalvdelene mine" med at jeg skulle stirre inn i et lys som for alle veier og jeg tror faktisk at jeg skulle synge oppe alt også. Jeg syntes og synes fortsatt det var latterlige greier.

 

For meg ble det bare piss rett og slett, og det som har hjupet meg er å jobbe med meg selv og prate med mennesker som er der for meg.

[Anonym bruker]

Det høres ut som du har vært hos en tankefelt terapeut - noe som er helt forskjellig fra en psykolog. Så de to tingene må man ikke blande

[Den heldige eier av ett barn]

Jeg har aldri vært deprimert, men hadde et "problem" som jeg måtte oppsøke psykolog for.

 

Har skrevet om det før, men kort kort fortalt så for litt over 6 år siden så kom jeg til et ulykkessted hvor personene var veldig skadet. Tok hlr til ambulansepersonell tok over, noe som tok rundt en halv time, og som jeg hadde mareritt om i lang tid etterpå. Kroppene var så ødelagte at jeg ikke visste om jeg traff munnen eller ikke, og alt av ben var rett og slett knust.

 

Hadde mareritt de kommende ukene, og slet med skyldfølelse. Vet de ikke hadde overlevd uansett, men tankene om at jeg alltid kunne gjort mer forsvant aldri.

 

Ditt problem er sikkert ikke et problem for noen, mens mitt probblem sikkert ikke ville vært et problem for andre. Hvem skal dømme om "problemet" er såpass alvorlig at du trenger/ikke trenger en psykolog?

 

Det hjelper alltid å få snakke med noen utenforstående:)

[Anonym bruker]

Jeg ville oppsøkt psykolog dersom jeg var plaget med noe over tid, som påvirket hverdagen min på en negativ måte. Dersom man ikke er i stand til å fungere på en ordentlig måte, eller man påvirker andre menneskers (som partner, barn..) hverdag på en negativ måte.

 

Da jeg var student fikk jeg sosial angst. Turte ikke gå på forelesninger, trodde alle i salen satt og så på meg. Turte ikke ta tlf, åpne døra, gå på butikken. Jeg gikk til studentpsykologen og fikk god hjelp.

 

Jeg sliter nå med irrasjonell sjalusi overfor ekspartneren til samboeren min. Hele hverdagen min er prget av denne dama som jeg ikke engang kjenner. Helt irrasjonelt m.a.o. Dersom ikke dette ordner seg står jeg snart uten samboer, så jeg må vurdere psykolog om ikke lenge. Må grave litt i fortiden min og løse opp i problematikken. Det er jo trolig noe selvopplevd som gjør at jeg ikke stoler på ham.

[Anonym bruker]

Jeg har gått til psykolog i nesten et år nå, etter at sønnen vår døde.

Jeg syns det har vært veldig nyttig så jeg vil absolutt anbefale det. Jeg er frisk og rask og overhodet ikke deprimert, men det er godt å snakke med en helt utenforstående og få litt ryddehjelp i tankene mine.

Terskelen for de aller fleste er vel ganske høy for å ta kontakt med psyk for det er jo liksom de som seriøst sliter som går i terapi, hvertfall hadde jeg litt den holdningen. Hvis du føler at ditt problem begynner å ta over hverdagen din og dine tanker så ville jeg ha tatt kontakt med fastlegen eller en privatpraktiserende psyk! Ikke noe å skamme seg over det!

[Anonym bruker]

Det som måtte til for meg, var: 3 nære dødsfall. 1 voldtekt og en manipulerende ekskjæreste. Og at jeg knakk sammen..

Skulle ønske jeg gikk til psykolog etter 1. dødsfall, for å si det slik. Det hjelper aldri å vente.

[Anonym bruker]

Jeg går til terapeut pga av det som på et tidspunkt hadde blitt en ti år lang generell nedstemthet. Jeg visste ikke hvorfor jeg følte meg "deppa", men jeg gjorde det. Hadde også sterk flyskrekk og var generelt mye bekymret (av ingen grunn, egentlig). Etter å ha vært innom et par psykologer i løpet av utdannelsen, bestemte jeg meg helt tilfeldig for å prøve noe annet, så bare en annonse i et blad og ringte. Går til privatpraktiserende gestaltterapeut (uten refusjon = ingen venteliste), og jeg har fått så utrolig mye mer selvinnsikt i løpet av de siste årene. Gestaltterapi handler ikke om å fikse problemene slik at man blir "frisk", de bruker ikke disse begrepene, men det handler om å ta tak i hvordan man lever livet sitt og finne hva det er man gjør som fører til depresjon/nedstemthet/plager osv. Min terapeut mener feks at jeg deprimerer meg selv ved å følge mine gamle mønstere, mønstere der jeg ikke er oppmerksom nok på følelsene mine, der jeg alltid rasjonaliserer og analyserer en situasjon med hodet i stedet for å føle på hva jeg egentlig føler, både fysisk og i hjertet. Siden jeg stadig legger de genuine følelsene mine til side, blir jeg nedstemt og deprimert, om du vil. Så enkelt, men likevel uendelig vanskelig for meg, siden jeg på et eller annet tidspunkt har lært at egne følelser holder man skjult, fordi det sjelden er noen som kommer dem i møte og ser dem likevel.

 

Anyway. :-) Det er uansett utrolig godt å snakke om ting. Håper du finner en terapeut som passer til deg.

[Anonym bruker]

01:28 her, det var en helt vanlig psykolog jeg var hos. Jeg tror kanskje han bare prøvde å være spesiell.

 

Jeg har prøvd to andre også, men for meg er det ikke tingen. Jeg må ha noen som snakker med meg, ha en dialog, og ikke monolog bare fra min side.