kreft i nærmeste familie.. hvordan takle??

[Anonym bruker]

Min svigerfar har uhelbredelig kreft, denne uka her skal han på enda en ny cellegift, på nyåret skal han få ryggmargs greier..

Tror kjæresten min tar det veldig tungt...

Han vil ikke snakke så mye med meg om det... Vi har eget firma, jobber med faren hans også så det kommer til å gå ut over jobben også dette...

 

I dag ville ikke kjæresten min på jobb heller, sa han trengte en fri dag, var sur på meg også... Lettere irritert, mente det var så rotete hjemme osv.. Jeg er muligens en rotekopp, mne jeg sitter aldri stille, prøve å gjøre alle tillags, tiden strekker ikke til og når barn osv har lagt seg er jeg sliten, er bare jeg som ordner med barna, han gjør det om det passer han, alltid vært sånn...barna er 9 og 3...Og det er faktisk ikke så rotete hjemme... Man blir litt lei av å høre på masse klaging når han sitter forran pcen fordi det liksom er så synd på han.. Sover midt på dagen også mange ganger... Orker ikke dette.. Hadde jeg slappet av og ikke gjort ting skjønner jeg at han kan bli sur... Hadde det ikke vært for meg hadde vel ikke barna gått på noen fritidsaktiviteter heller sikkert.. Allt er stress for han... Helst skal man være hjemme, ha det helt ryddig og ikke gjøre noe slik at det holder seg ryddig også... Første han gjør når han kommer hjem er å sitte på pcen.. jeg lager middag, henter barn, får de på aktiviteter, går med hunden...vasker klær, bretter klær, steller barn morning og kveld, Føler jeg gjør mye... Klarer ikke allt!!!!! Jeg klager veldig sjeldent, kjæresten min har noe å klage på hver dag, er så lei!!!!! pluss nå faren hans som er syk.. Slitsomt.....

 

BLÆH!!" Deilig med en utblåsning!!!!

 

men om noen har tips til hvordan man skal oppføre seg når det er sykdom i nærmeste familie hadde jeg blitt glad :-)))

[Anonym bruker]

og en ting til....

Kjæresten min gjør ting hjemme altså.. Men han skal klage over allt i tillegg.... han sitter ikke alltid på stumpen.... Han bekymrer seg veldig mye over ting, jobben, venner, faren, osv osv... Tror kanskje det er han som må lære seg å ikke tenke på allt mulig.. Slappe av litt liksom, leve litt....

 

HI

[Dronningen!]

Hva er det som plager deg mest?

 

Er det at mannen din nesten ikke bidrar hjemme eller er det at han er på vei til å miste pappan sin....

[Anonym bruker]

Du virker ikke veldig empatisk, HI. Greit at han sikkert kunne bidratt mer hjemme (særlig før faren hans ble syk), men derfra til å si at han må "lære seg å ikke tenke på allt mulig.. Slappe av litt liksom, leve litt...." når faren hans snart skal dø er et langt sprang. Han har det helt sikkert forferdelig nå!

 

Hilsen en som har mistet pappa'n sin...

[Mamma`n til Will& Ailo]

Mitt råd er og bite tennene sammen ,overse klagingen hans og støtte han mest mulig .La han være mye sammen med faren sin og jo nærmere døden svigerfar er jo tøffere blir det ,spes helt på slutten .

 

Jeg skjønner at det er veldig tøft for deg nå ,men når dette er over så kommer mannen din til å sette stor pris på deg ,det er jeg sikker på .

 

Det er utrolig tung og miste foreldrene sine og man trenger all den støtte og forsåelse man kan få ,spes av parteren sin .

 

Jeg er utrolig takknemlig for alt min mann gjorde for meg ,når pappaen min døde av kreft i våres .

[Anonym bruker]

Jøsses, snakk om å være ego! Her burde du støtte din mann, se litt gjennom fingrene på ting og tenke litt mindre på deg selv.

Å ha en foreldre som er alvorlig syk gjør noe med et menneske og man kan oppføre seg på merkelige måter. Det er sikkert ikke lett for deg heller, men dette handler ikke først og fremst om DEG.

 

Snakker dere om at faren har kreft? Får han utløp for sine tanker og følelser rundt dette?

[Anonym bruker]

Hei HI.

 

Jeg mistet min mor til uhelbredelig kreft for 3 måneder siden....hun fikk diagnosen uhelbredelig brystkreft først for 3 år siden, men første cellegift var for 4 år siden...

 

Fra å være uhelbredelig brystkreft gikk det til bein....så til lever...lymfer og nyrer...hun klarte ikke å kjempe lenger...

 

Det har vert 4 helt forjævlige år!!!

 

Nå kjenner jeg at det var godt for henne å slippe smertene...slippe å kave...se seg selv i speilet...hun så veldig gammel ut...så ut som hun var 110, men var bare 51...jeg er 25 og har hatt det vanskelig siden jeg bare var 21 når nyheten kom...

 

Livet mitt ble snudd opp ned! Økonomisk, psykisk...

 

Mannen din har mye å fordøye, men det vil gå bedre...jeg anbefaler at han får snakke med andre i samme situasjon...jeg gjorde ikke det før lenge etter og alt ble så mye bedre...jeg fikk svar på det jeg lurte på...fikk kastet lys over det på en måte...ble noe vi (familien) kunne være sammen om...

 

Han vil nok slite en stund...gi han tid og få han til å snakke om det...snakke om sykdommen...lære om sykdommen og ikke minst tilbringe tid med sin far slik at han ikke angrer når hans tid kommer/er kommet.

 

Jeg har i dag, etter at hun er borte, mye anger...fikk liksom en ny smell når hun nå ikke er der lenger...

 

En annen sak er at det er mulig at han tenker mye på arveligheten i dette....få han til å ta kontakt (om han ikke alt har gjort det) med genetisk avdeling på det vermeste sykehuset..

 

Men i bunn og grunn det jeg synes er viktigst oppi det hele er at han får ut ting...får snakke med noen...å da helst med "fagfolk"...de som har peiligng på hva det vil si å sitte i hans sko.

 

Det kommer til å gå bra...

 

Om du har muligheten kan du selv og kontakte "fagfolkene" å høre om saker og ting...

Ellers kan du jo undersøke litt med vaskehjelp...omgjøre litt rutiner...FÅ HAN UT MED HUNDEN..hehe...å da på lengre turer...det gjorde jeg...hunden min har dratt meg oppover...vist meg frisk luft i lungene...klatre opp fjellsiden å sitte ned med kaffen og skue utover livet...å så SMILER jeg inni meg...

 

Det vil bli bedre HI!!! Tro meg;)

 

HB

[Anonym bruker]

han har hatt diagnosen i flere år.. man kan ikke la det gå ut over allt... Jeg mener at terapi i seg selv er å gjøre andre ting, sette pris på ting.... ikke være hjemme og lei seg, sef man skal være lei seg osv.. Men Faren hans har mulighet for å kunne leve mange år til... Han må sette pris på at faren hans er oppegående og er usedvanelig god form i henhold til hvor syk han er.. Mener, hadde jeg vært dødssyk, ville jeg ikke at mine barn skulle slutte å leve ... Man må jo gjøre ting som er gøy også.. Ellers faller man i en depresjon tenker jeg da...

 

Tenker man og beskymrer man seg hele tiden lager man en boble rundt seg liksom... Mener at man kan fokusere på hva som er bra og bygge videre på det istedenfor å fokusere på det negative...

Jeg er der for han.. Men jeg er usynelig for han, el han setter ikke pris på ting...

 

Istedenfor å kjefte til barna at de må rydde f.eks og sitte på pcen selv, kan man sette seg ned sammen med de og rydde sammen med de, da kan han fokusere på noe positvt, når barna legger seg kan han gå på nett f.eks og kanskje til og med legge den vekk, skru av tven og prate!!!! Om jeg begynner så er jeg bare teit og dum osv osv...

Vil han skal ha det bra da.... Hender jeg tar med barna ut og lar han være alene osv, men synes nå det hadde vært koselig om han også ville vært med ut, han har to barn som vil at han skal være der for de også...

 

Vet ikke hvordan jeg skal takle det...

Tenker jeg helt feil...

[Dronningen!]

Jeg tror du må fokusere på andre ting enn at han ikke gjør noe hjemme....

 

Vet du hvordan det er å "vente" på den skjebnesvangre telefonen som sier at nå er det over? vil pappa leve i morgen? Lever han til bursdagen min? Lever han til jul?

Ventetiden kan være ekstremt lang og ganske så selvutslettende, den boblen du snakker om kan være din manns livbøye i en vond tid.

 

En ting må du huske å det er at det som er riktig for deg er ikke riktig for alle andre.

 

Gi han litt tid...

[Anonym bruker]

Jeg støtter han!! Nå føler jeg meg som det monsteret her...

 

jeg kan finne på å gjøre små ting for han uten at han ber om det, som å sette på kaffe til han, gi det til han på senga. Prøver å ha humør oppe, gi lysglimt i hverdagen....Krever aldri noe tilbake.. Ikke forventer jeg noe tilbake.. Men å gå hver dag og høre klaging i flere år det er tungt.... Jeg er veldig nær svigerfar, jobber jo faktisk med han!! Ser han hver dag i ukedagene og iallefall en helg i mnd...

 

Aner ikke hva man skal gjøre siden jeg ikke har hatt noe dødssyke mennesker i min familie siden jeg var liten.... Hva vil man at man skal gjøre?? Vil jo at hverdagen hans skal bli lettere da...

 

Jeg er kanskje ego... Vet ikke jeg...

[Anonym bruker]

Hei.

 

Har hatt far med kreft diagnose.

Foreldrene mine og jeg har aldri vært flinke til å snakke sammen(derfor opptatt av å kunne gjøre dette i min nyskapte lille familie;)).

Synes det derfor var fryktelig vanskelig å vite hvordan jeg skulle gripe dette an i mitt første møte med faren min etter stilt diagnose.

 

Ble overrasket over hvor rett "det enkle er oftest det beste" ofte er.

Sa at jeg synes det var fryktelig vondt at han fikk dette, at jeg hadde stor respekt for hva han nå går igjennom. At jeg ville sette pris på alle måter jeg kunne være der som støtte, om det var det at han trengte å prate om noe, eller bare trengte å tenke på noe helt annet.

 

Ble til at han selv ville si fra om han ønsket å snakke om noe. Tok da kun opp situasjonen når jeg visste at det hadde foregått behandlinger, og det var tatt nye prøver, både for å vise at jeg hadde han med i mine tanker, og av egen interesse.

 

Vet ikke om du kan dra nytte av det både til din mann og hans far?

 

Kan virke som mannen din holder mye igjen og lar det typisk gå "utover de der hjemme?"

At han driver litt feilkanalisering om dagen, og kanskje trenger litt hjelp til å se det selv?

Hva med å forklare hvor mye du respekterer hva han som sønn må gå gjennom? Forklare at du ønsker å være der som hans støtte, men at han da også må la deg få lov til dette?

Slike situasjoner kan drøye over måneder, mange år.

Jeg tenker det ikke er hensiktsmessig for noen den situasjonen dere nå er i. Man kan ende opp med å dra hverandre ned fremfor å bygge hverandre opp/støtte hverandre.

 

Hva om du ber han heller formidle kort at -"nå er det ekstra tungt" fremfor å skulle angripe deg på ting han sikkert egentlig ikke forstår hvorfor han gjør selv?

 

Tenker det da vil bli lettere for deg å skjønne hva det egentlig dreier seg om, gi han mer rom, og vil gjøre det lettere for deg å støtte han, fremfor når han fremstiller det som om det er du som er problemet.

 

 

Masse lykke til dere alle sammen.

De beste ønsker fra meg til dere!

 

[ellesant]

Vi mistet vår farfar/svigerfar/pappa for to år siden av lungekreft. Mannen min synes naturligvis det var veldig tungt, og så lenge svigerfar var alvorlig syk så satte vi liksom livene våre på vent. Jeg prøvde å snakke med og være der, han fikk lov å være mer krevende enn ellers, hvis du skjønner. Men han ville jo snakke om det da. Vi snakket mye og gråt mye sammen. Det vil jo komme flere slike stunder, og da er det hans tur til å støtte meg... Men jeg skjønner at du blir lei og frustrert, forsøk å fokusere på at du ikke har så mye å gjøre, det kunne sikkert vært verre? Synes det var en god ide over her med å få han til å gå med hunden! Men prøv å snakke med han, det virker som han er veldig lei seg, og det er naturlig! Lykke til.

[Anonym bruker]

Hei

meg fra 11:21 igjen.

Nei synes ikke du er ego!

Du ber jo om råd her til hvordan søtte!

Vanskelig å støtte når man nærmest blir gjort som syndebukk.

Mannen din vil også få det mye bedre i denne tiden når han lærer seg å bruke deg som støtte, fremfor en type syndebukk for å få ut all smerten og frustrasjonen han sitter med.

Det er nok ikke hver gang han vil klare å styre dette, men kanskje litt bevisstgjøring vil gjøre situasjonen noe bedre?

Hva med å ta en prat, prøve å reise bort og få litt tid for dere selv hvor dere kun fokuserer på hva dere har dere imellom?

 

Når jag tenker meg om har jeg faktisk vært i både mannen din og din sin situasjon, må bare si igjen, situasjonen dere nå er i, er ikke heldig for noen av dere, kjempeflott du kjemper for dere, og ikke gir opp!

 

Alle gode ønsker fra meg!

 

[Bøtteknott]

Jeg skjønner deg, jeg HI.

Når det går flere år med klaging og syting, blir man lei! Da må han liksom prøve å ta tak i tingene. Og slutte å grave seg ned. Man kan liksom ikke "leve på" at faren er syk i så mange år. Man kan ha noen dårlige dager/perioder innimellom, men ikke kun ha dårlige dager. Da må det være noe mer som plager han.

Det er jo som du sier, at svigerfaren din har kanskje mange gode år igjen. Og da må man jo prøve å være positiv og benytte seg av den tiden han har igjen. Ikke gå og klage og synes synd på seg selv.

 

Jeg har selv en svigerfar med uhelbredelig kreft. Men han er i god form, selvom vi alle vet at han mest sansynlig må ha ny cellegiftkur også neste år. Og vi tenker alle i familien på det positive, og velger å ikke fokusere på alt det negative som vi vet kommer.

 

Men kanskje han har noe annet som plager han? Som arvelighet eller andre ting. Hadde kanskje vært greit at han kom seg til en han kunne prate med. (og ikke deg).

 

Fortsett som du gjør, og støtt han som du klarer. Men still også krav til han! Så lenge han bare går hjemme (om jeg forsto rett?), så er han liksom ikke til nytte.

 

Dette ordner seg. Lykke til!

[Anonym bruker]

Greit at faren skal dø men ,han kan hjepe til itt eller? jeg mista min mor i kreft men jeg gjorde litt for det ....

[Dronningen!]

Da må du lese den siste settningen min en gang til....

 

 

[Anonym bruker]

Takk for mange svar :-)))

 

Var vel litt deppa før i dag..

Da jeg dro på jobben var han bare sur, ville ikke gi meg kyss osv,(han skulle jo egentelig vært med på jobben, har over mye å gjøre, jeg skal vel sitte her hele natta .. :/) men nå har vi snakket sammen på tlf.... Nå var det ingen som var sure osv :-)

hjelper bare det å få det ut :-) Altså her på dib :-)

 

Går jo utover jobben også dette.. Mange flere bekymringer som kommer da... Vi kan jo risikere å ikke ha jobb heller... Mye kunnskap svigerfar har som trengs i firma også.. Men man må jo bare prøve å lære seg mest mulig og ikke være allt for avhengig... Men det er jo ikke den største bekymringen, men man tenker jo på det også, man sliter veldig om begge plutselig ikke har inntekt...

Noe jeg ikke skrev er at broren hans sliter veldig psykisk om dagen også.. Får ikke gjort noe annet enn å bekymre seg..:s Kan ikke hjelpe noen som mener de ikke har noe problem el vil hjelpes...

Når det er så mange baller i lufta man skal prøve å holde oppe er ikke alltid greit...

 

Men carpe diem :-)

Regner med at om jeg holder humøret oppe så smitter det over... Noen ganger må man bare deppe litt, sette seg ned og tenke over situasjonen og vite at det jeg gjør faktisk er bra og gjør godt...

 

HI