sorg

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne..

 

Jeg og samboeren min traff hverandre gjennom felles venner og det ble tidlig alvorlig mellom oss. Jeg hadde det ikke så bra med meg selv da vi møttes og var usikker på hva jeg ville med livet mitt, men ble fullstendig "swept away" av ham og smigret da han var så hodestups forelsket i meg. Han visste hvilke knapper han skulle trykke på for å få meg trygg.

 

Vi fikk to barn på kort tid ( de er nå 1 og 4 år) og i ettertid har jeg innsett at han ikke er den rette for meg, Jeg vet at om jeg hadde vært mer "ved mine fulle fem" da vi traff hverandre, så hadde vi aldri blitt sammen. Jeg synes det er vanskelig å erkjenne dette for meg selv, men jeg vet innerst inne at om vi ikke hadde hatt barn sammen, så ville jeg ha gått ifra ham.

 

Jeg er veldig glad i ham, men elsker ham ikke lenger. Han er en fantastisk flott pappa, tar mye ansvar i hjemmet og bidrar bra økonomisk. Men, han er veldig selvhøytidelig, kontrollert, fornuftig og rasjonell. Dette er jo gode egenskaper, men jeg er sliten av at han "aldri" har noen problemer eller at han har mistet livsgleden. Dette tærer på forholdet. Han har blitt så "voksen" og vi har mistet lekenheten og det artige samspillet oss imellom.

 

Livet vårt dreier seg kun om familieliv, rutiner, henting og levering i barnehagen, middag, ovner som skal settes opp, lister som skal skiftes etc. Han begraver seg i arbeid på jobb og handy-prosjekter hjemme og jeg sitter kun igjen med en tom følelse av at han ikke er tilstede mentalt.Jeg sliter med tanken på å forlate ham og vil ikke kjenne på følelsen av at familien splittes. Vet ikke om det er til å holde ut. Den siste tiden så har jeg gått rundt med en stor klump i magen. Jeg tenker på dette hele tiden og har erkjent for meg selv at han ikke gjør meg lykkelig. Nå er det jo selvfølgelig ganske så vanlig å miste lidenskapen i et forhold med små barn og et travelt famlieliv, men det føles som om jeg mister det livet jeg har sett frem til, ved å leve slik jeg gjør nå.

 

Ofte føler jeg meg utilstrekkelig. Jeg har en søknad inne til behandling hos nav om ung ufør og dette tærer på oss. Han mener at jeg må ta bedre vare på meg selv, da jeg har en medfødt sykdom som gjør at jeg er ofte sliten og syk.

Sist gang vi kranglet så satte han et ultimatum for meg og det var at hvis jeg ikke søkte ung ufør, så ble det slutt mellom oss. Jeg har mest lyst til å jobbe, men dette er han helt uenig i. Jeg føler meg helt umyndiggjort og at vi lever mer som i et far/datter-forhold enn som likestilte partnere. Jeg er hjemme på dagene og han jobber lange dager og alle kvelder etter ungene har sovnet. Han lever sitt liv og jeg lever mitt liv. Dette er sårt og jeg føler at vi stanger i veggen og at vi ikke klarer å bevege oss fremover i en mer positiv retning.

 

Han er mer opptatt av hva vi ikke klarer enn han er til å fokusere på de gode tingene vi gjør og får til. Det frustrerer meg og gjør at jeg føler meg utilstrekkelig.

 

Dette ble et langt innlegg, men det var godt å få det ut.Tenker så mye for tiden og vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre med dette. Føler meg trengt opp i et hjørne, helt låst.

 

Er det none som har en mening med dette?

 

 

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hva du er ute etter her.

 

Men slik du beskriver dette så er det jo sånn 80% av alle forholdene er når man har fått barn. Man har ikke tid til all den lidenskapen, spenningen osv lenger. Man får andre verdier som du også beskriver. Prøv å gjør forholdet litt mer spennende, reis litt alene sammen, kos dere på et hotell ei helg. Ha et spennende og utforskende sex liv. Det hjelper av og til.

[Anonym bruker]

Synes det er et fint svar du har fått og vil bare si meg helt enig i det! Synes det er svært mange som råder folk til å gå i fra hverandre, men forhold må jobbes med, det er ikke noe en bare kan vinke hadet til når det er vanskelig, spsielt ikke når det er barn innvolvert!!

[Anonym bruker]

Jeg stiller meg bak denne.

Jeg lever i ett forhold som er nesten en blåkopi av HIs forhold (men jeg er den andre parten da), selv om vi er litt mer jevnbyrdige enn det HI beskriver.

Slik er det når man har fått barn. For min del har jeg funnet ut at barna mine er verdt mer enn alt annet, og at familien er den basen de skal ha. Koste hva det koste vil.

Og når det kommer til å gjøre forholdet litt mere spennende så må jeg ærlig inrømme at jeg synes det er litt som å gi kunstig åndedrett til et lik.

[Anonym bruker]

Syntes du skal snakke med mannen din om det, om du ikke klarer å sette ord på de når han er der så skriv et brev, du kan sikkert bruke mye av det du skrev her.

 

Jeg kjenner følelsene du snakker om og jeg lever nå alene, nå var det også andre ting som gjorde at jeg MÅTTE ta det valget. Men det som jeg vil si er at jeg fortsatt føler velødig mye av den sorgen nå når det er meg og barna og jeg fant ut at det nok egentlig ikke var han som var den som gjorde det slik.

 

Det høres ut som om dere har et relativt godt forhold og spenningen finnes ikke for alltid den kommer og går i perioder og må jobbes med.

Men det høres også ut som om dere må snakke sammen. Det er ikke greit at han overkjører dine følelser det er ikke greit at han setter utlimatum. Selv om han gjør det fordi han mener det er best for deg. Han er ikke pappan din han er mannen din og deres meninger skal telle likt.

Derfor må du velge å ta tilbake litt makt i forholdet og forlange at du blir hørt også.

Du må fortelle hvordan du føler det og hvorfor og si at du ønsker at dere jobber med dette.

 

Hvis du går rundt og føler deg slik og ikke sier noe så kan det heller ikke fikses men vil bli værre fordi det er allt du fokuserer på.

 

Og hvis han jobber så mye og hele tiden fokuserer på jobb og prosjekter kan det være fodi han gjemmer seg ofr andre ting han ikke tør ta tak i.

 

Vær åpen med han og be han være åpen med deg. Prøv å holde det du sier til at jeg føler at du istede for å si du gjør det og det. Og si til han at det må være ting han ikke liekr i forhold til deg også.

 

Komunikasjon er vanskelig og kansje ender det i brudd men sjangsen er stor for at ting kan fikses om begge ønsker å jobbe med det.

Om du ikke sier fra derimot kommer det til å dra deg til et punkt hvor du ikke orker mer og til slutt bare gir opp så da ender det helt sikker med brudd eller værre.