Hei alle alenemødre;)

[Anonym bruker]

Hva med og skrive et innlegg om hvordan DU endte opp som alenemor og om du var gravid eller hvor gammelt barnet var da du ble alenemor?

 

Tenkte det kunne være greit slik at de her inne som mener både det ene og det andre om alenemødre kan få se at det finnes forskjellige situasjoner om hvorfor man ble alenemor;)

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet et innlegg om hvordan det er for meg:) Ligger på siden her.

[Anonym bruker]

Leste det, derfor jeg tenkte at andre alenemødre også kansje kunne gjøre det;)

[*toppris*]

Alle med hodet på rett plass vet vel at ingen situasjoner er like og at det ikke bare er damene som har skyld i slikt. Andre utsagn som fx mange av de her inne er jo kun for å provosere, ha det litt "gøy" en kveld.

[Gjest]

Jeg er 33år og fikk beskjed som 20åring at jeg har 5% for å bli gravid. Har likevel alltid brukt p-piller, men her for 3mnd. var uhellet ute og jeg ble gravid. Utrolig nok;)

Kjæresten min var ikke like enig. Han ville ikke ha barn, vil ikke ha noe med barnet å gjøre og det er selvfølgelig hans rett å ikke ville bli far. Men jeg hadde ikke hjerte til å velge bort dette barnet så man kan vel si at jeg med åpne øyne trer frivillig inn i rollen som alenemor om 6mnd.

 

Mulig at mange vil se på meg som en stor egiost som velger å beholde, mitt sannsynligvis eneste barn, vel vitende om at h*n ikke vil få noen far. Men jeg gjør altså det og jeg gleder meg stort. Jeg vet at det kommer til å bli tøffe tak innimellom, men h*n vil bli elsket av meg og av hele min familie:)

[Anonym bruker]

Ja det kan vi

 

Jeg er alenemor rett og slett fordi jeg valgte å insemineres på en klinikk i Danmark.

Jeg er 26 år og har en fantastisk datter på litt over året.

 

Trives godt med å være eneforsørger, men syns selvfølgelig det kan bli kjedelig og ensomt på kveldene.

Skulle også gjerne ha en å dele gledene med.

Utenom det så vet jeg jo ikke om noe annet, så med gode rutiner og litt økonomisk fornuft så har vi det helt supert..

[Anonym bruker]

=) Det er herligt med barn:)

Ja det kan bli kjedeligt og enseligt om kveldene, jeg prøver og invitere veninner og slikt. Men de som var mine to besteveninner har aldri tid.

Så egentligt har jeg gitt opp og spørre dem;) Men har ei veninne som jeg gikk på skole med mens jeg var gravid som også gikk gravid da og har ei datter som er 1 mnd mindre enn mi;) så hun pleier og komme til meg med jentungen og overnatte eller jeg reiser til henne og overnatter;) Med jentungen min selvsagt=) så det er veldig koseligt vi er der eller hun her:)

 

Men så har jeg greie foreldre som gjerne tar henne innimellom, men så liker ikke jeg og levere henne så ofte vekk=P Men de får lov og ha henne om de spør;)

 

[Anonym bruker]

gratulerer, mor på 26:-)

[Anonym bruker]

Jeg er ikke alenemor enda, men jeg blir snart. Jeg er gravid og det er første min. Holdt på med en jeg likte veldi godt, så var vi ¨uheldige¨ å jeg ble gravid ( jeg skrive ¨ fordi nå ser jeg på det som hell i uhell). Han fikk kalde føtter og stakk, så jeg blir nok alenemor fra dag 1. Jeg synest det er litt tøft å gå gjennom svangerskapet alene, men det var mitt valg. Da jeg ble gravid klarte jeg ikke ta abort.

[Gjest eelis+guttespire *fødeklar*]

Jeg ble gravid med en tosk av en sexvenn, og visste fra dag 1 at jeg kom til å bli alene. Graviditeten var et uhell (jeg gikk på p-piller), men jeg klarte ikke å ta abort. Han har valgt å ikke ta del i barnets liv i det hele tatt, uten at jeg har noe jeg skal ha sagt om det. Det er trist, men for så vidt greit - han hadde ikke vært en god farsfigur, og er ikke en mann jeg ønsker et samarbeid med, selv om jeg er villig til å svelge både en og to kameler for babyen.

 

Har termin om 10 dager og ser frem til å bli mamma :-)

[Anonym bruker]

Mannen min reiste fra meg for 1 mnd. siden. Vi hadde vært sammen i 9 år, 8 av dem som gift, og har en sønn på 6 år. Jeg fant ut at han hadde en annen dame. Jeg var villig til å tilgi, foreslo ekteskapsterapi, ba ham bruke lengre tid på å tenke seg om osv., men han valgte å flytte inn til henne veldig raskt. Jeg ante ingenting på forhånd, han oppførte seg akkurat som vanlig. Så nå er jeg 38 år, og alenemor til en gutt på 6. Samværet har ikke kommet helt i gang ennå.

[Anonym bruker]

Kjære vinterflickan, ble fast ved ditt innlegg. Jeg kan ikke tenke meg å se på deg som egoistisk, så lenge du ikke krever at barnefaren, som ikke vil ha ungen, skal delta? For det er egoistisk:) Men nå går jeg i utgangspunkt at du ikke har det.. Men det kan jo alltids hende at barnefaren inkluderer seg selv mer senere, at du får en annen, fantastisk mann i livet ditt som blir en far for dette barnet, men det viktigste er jo at du elsker h*n, er der, bryr deg ol. Og det gjør du jo så det er jo absolutt det beste! Lykke til, kjempeglad for at du faktisk ble gravid, mtp 5%

[Anonym bruker]

 

Det er så tullete...de som ikke er alenemødre skal liksom sette seg på sin høye hest og skrive nedsettende om jenter som oppdrar barn alene...

Det kan skje både meg og deg, i dag, i morgen!! Når som helst.Utrolig at noen mener noe om dette i det hele tatt.

 

Jeg tar av meg hatten for deg som har ansvaret for barnet ditt alene, du er ei jernkvinne! Det er helt fantastisk. All ære til alenemødre, de skulle hatt premie hver dag.

 

Jeg har en mann i dag, så vi er to om babyen, men da jeg var 26 ble jeg gravid og typen min stakk regelrett av i skrekk for å bli bundet av forpliktelser. Jeg mistet da jeg var 13 uker på vei, og var helt knust. Var klar for å la barnet komme til verden med bare meg som omsorgsperson! Selvfølgelig, sånn er livet. Det er så tilfeldig hvorfor ting er som de er.

 

[mitt hjerte ❤ mitt liv]

Hei

 

Jeg er 24, og ble gravid hadde begynt å treffe litt igjen. Jeg gikk på p-pillen, så det kom som et stort sjokk når testen viste et blått pluss tegn. Jeg klarte bare ikke ta abort, selv om jeg visste at jeg kom til å være alene om det. Kroppen min strittet imot, jeg fikk angst anfall når jeg tenkte på det og det var veldig tydelig fra første stund hva som var riktig valg for meg. Selvfølgelig er det kjempeskummelt! Jeg vet jeg kommer til å bli en god mor, men det kommer jo til å bli tøft. Heldigvis vet jeg hvem faren er, og at han er en bra mann. Etter han fikk summet seg noen mnd sa han at selv om han hadde vært imot at jeg skulle beholde lillejenta så ville han stille opp som far. Desverre bor han tre timer unna, så jeg kan jo ikke forvente så veldig mye, men det er godt å vite at han ønsker kontakt med barnet i alle fall! Jeg vet i alle fall at jeg og lillejenta kommer til å få det veldig fint sammen når hun ankommer om fire mnd, til tross for den litt skjeve starten.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke alenemor lenger, men var det i 5 år. Var 18 da jeg ble sammen med faren til mitt første barn. Han var 23. Vi hadde det moro og festet og herjet masse sammen, til jeg plutselig fant ut at jeg var gravid PÅ P-PILLEN. Vi snakket sammen og bestemte oss for å beholde.

Da babyen kom, synes far det var kjedelig å måtte være mer hjemme og feste mindre. Han ble ikke ferdig med det. Så... Mens jeg satt hjemme med ungen, var han ute og festet eller var hos en kompis hver dag. En gang fant jeg ut at jeg skulle stikke til det utestedet han var og overraske han. Skaffet barnevakt og dro ut. Der stod han.... midt i "ketchup-sangen" og klina med to jenter og klådde flere alle mulige steder. Jeg reiste hjem og pakket.

Vi snakket om det dagen etter og jeg fikk vite at alle de gangene han var ute var det sånn og han hadde innsett at han ville ha det sånn. Jeg flyttet den dagen og har aldri angret på det.

 

Det rare med det hele var at vi egentlig hadde det kjempebra. Kranglet ikke, snakket om alt mulig og hadde mye sex osv...

 

 

[Anonym bruker]

Jeg var 20 år da jeg testet positivt, var da i et forhold med en som jeg hadde vært sammen med i 4 år. Bi valgte sammen å beholde, men tingene endret seg fra hans side underveis- vi gikk fra hverandre da datteren vår var et par mnd.

Jeg hadde 11mnds permisjon, og avsluttet siste året av en 3årig utdannelse med tre A'er på eksamene. FIkk drømmejobben som jeg startet i allerede dagen etter siste eksamen. Jeg tjener godt (nok til å ikke få OS hvertfall). Nå har jeg og datteren min kjøpe oss et nydelig rekkehus, som vi skal flytte inn i slutten av mnd.

Datteren min var 2år forrige uke, da hadde vi stort besøk med både min og farens familie.

 

Jeg vet at alt dette høres kjisje ut, men det er vel bare et bevis på at man ikke skal forhåndsrømme alle alenemødre på å snylte på staten, og at alle unge mødre er tragiske tilfeller i joggebukse som går på sosialen.

 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er lykkelig! Og en dag finner jeg nok en mann jeg også, men det er ikke noe jeg er på aktivt kikking etter:)

[Anonym bruker]

le alenemor da sønnen min var litt under året...grgunnen var vel at vi ble "uheldig" gravide tidlig i forholdet, og me kjendte hverandre ikek godt nok. nå er vi bestevenner i stedet, noe som funker mye bedre=) senere traff jeg en annen mann, trodde han var den store kjærligheten i mitt liv...ble gravid og flyttet ilag, og da forandret han seg totalt. viste seg at han var alkohilikker, narkoman og veldig agressiv og oppførte seg skremmende. endte med at jeg ble livredd han, og heiv han ut så han ikke skulle komme til å skade meg og barna.

jeg er mye lykkeligere nå som alenemor, enn da jeg bodde med eksen som jeg var livredd.

[Anonym bruker]

Traff han da jeg var 18 år, da vi var 20, ble jeg gravid. Midt under svangerskapet stakk han av med en annen og der satt jeg alene gravid med tvillinger!

Siden har jeg ikke sett han, og han har kun betalt mistebidrag i mange år

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn med en som er gift,gullet mitt er er blitt over året nå.

BF sa at han skulle støtte oss 100% men har ikke sett snurten til han i ettertid

[Anonym bruker]

jeg er 20 år og har termin 25. oktober.

jeg hadde en ONS som varte i kanskje 10 min så tenkte ikke på at det var en sjangs for å bli gravid. man skal aldri si aldri, hehe.

etter 6 uker var jeg kjempedårlig og jobbet, spydde og sov om hverandre. tok en test og der var det jammen en strek som sa at jeg var gravid. hva faen skulle jeg gjøre nå?

det første som dukket opp i tankene mine var; "ikke farsken om at æ tar abort"

har alltid tenkt at hvis jeg blir gravid og kom til å bli alene skulle jeg ta abort, men det er utrolig hvor fort slikt forandrer seg.

 

jeg var fullstendig klar over at far til barnet kom til å få sjokk og sikkert ikke ville ha noe med ungen å gjøre. og siden jeg hadde bestemt meg for å beholde sa jeg ingenting til han før jeg var 13-14 uker på vei. egoistisk tenker dere sikkert om meg da. og ja det var jeg. men jeg hadde kommet opp i denne suppa selv og jeg skulle ta konsekvensen av at jeg hadde hatt sex.

 

barnefaren fikk sjokk, men sa han skulle være der. ble borte i 4 mdn, var ikke mulig for meg å kontakte ham. helt til vi plutselig møttes på et busstopp og derfra har det gått bra. han gleder seg masse.

jeg har alltid sagt til han at hvis han ikke vil ha noe med barnet å gjøre så er det greit. dette har vært min avgjørelse og ikke hans.

 

ble sikkert mye rot, men dere forstår nok hva jeg prøver å si, hehe