Eg synest ikkje synd på oss vaksne oppi dette her

[nattinatt]

Er det nokon det er synd på,så er det ungene som ufrivillig kjem i ein slik livssituasjon. Får fnatt av å lese eller høyre på sytinga til vaksne folk. Er sjølv skilt, og er oppi det same,men hjelpe meg, det er da ikkje synd verken på meg,eksen eller de nye partene. de som velger å bli ilag med andre skilte med barn,veit og at det også er ein del av det å bli ilag med den de velger. Sjelden synd på den som blir gått i frå heller,det er alltid to sider av ei sak,trur det må¨være ytterst sjelden at den som sitter igjen er alldeles uten skyld i at forholdet rauk.Eller den som går, som og kunne bidratt til å prøve gjort eksteskapet lettere,og til ¨finne løysinger. Ofte blir det bedre for ungene om foreldra blir skilte,men me vaksne skal ikkje gå rundt å syte som små unger.Irriterer vel fleire med å skrive dette her,men det er slik eg ser det iallefall,så får andre meine sitt.Men det må være lov å kunne ytre seg her for alle.

[Gjest]

Oss vaksne er det ikkje synd på. Berre vi vert aleinemor til ungane våre / ungane får fast bustad hos oss. Då har vi ikkje mista det viktigaste i livet! Utan dei veit vi ikkje kva vi skulle gjort.

 

Men eksen treng ikkje syte berre fordi VI får ungane! Han er det ikkje synd på.

[Gjest amandine]

Ikke for å kverulere, men det går faktisk an å ha det trist og leit og vanskelig selv om andre har det verre og situasjonen er selvforskyldt!

Alt er ikke like moro, det er bare sånn det er. Jeg har det minst like vondt selv om andre har det verre!

Selv om jeg, tre/firebarnsmamma med treskallemann har det finfint!

[Gjest Kvifor?]

Det er faktisk noko i at om ikkje dei vaksne er lykkelege så vert ikkje barna det heller. Dette gjeld ikkje berre midt i ei skilsmisse, men og i nyfamilien, og det gjeld for alle dei vaksne i nyfamilien.

Som han seier ovanfor her, så gjeld ikkje dette berre mor, men det gjeld og far.

 

Det er ikkje alltid lett å vere vaksen, å gjere valg med konsekvensar for andre enn seg sjølve. Det er ikkje alltid lett å vere den vaksne å skulle vere ansvarleg både for seg sjølve og barn, men samtidig er det så mange faktorar ein ikkje er herre over.

Klart det er vanskeleg å forsøke alt ein kan å komme fram til kompromiss og løysingar, der alle må gi og ta, når ein stangar hode i vegge, og aldri kjem fram til noko resultat ein kan leve med.

 

Når ein ikkje fekk til å samarbeide med kun to vaksne og sei to barn, så kan ein ikkje lett forvente at det skal gå så mykje lettare med fire vaksne og sei 8 barn. Stein og glasshus, det er noko der...... eller?

[Gjest]

Klart det er vanskeleg å forsøke alt ein kan å komme fram til kompromiss og løysingar, der eksen må gi fra seg hovedomsorgen, reduseres til en barnet besøker, og betale bidrag. Ikke fordi du vil være slem mot ham, men fordi du mener det er barnets beste at DU får hovedomsorgen.

 

Mitt poeng er at man i hvert fall må glede seg over at man er født som den som faktisk FÅR hovedomsorgen. FÅR gleden over å ha sitt eget barn boende hos seg. FÅR være den som har det store ansvaret og den store gleden. I mange tilfelle er den andre forelder død, fraværende, upålitelig, uansvarlig, mann, og gjør ikke nok. Det betyr lite i forhold til vissheten om at du beholder barnet ditt.

[anonyn]

 

det er helt greit at du ikke syns synd på meg:)

 

mitt liv er ikke blitt helt som jeg hadde trodd...

2 store 50 50 barn som ikke er mine.

 

men jeg vet at jeg hadde valgt mannen min om igjen

og jeg vet at jeg ikke hadde greid de siste 8 åra en gang til.

[MyskeMor]

Hmm...nesten en hel tråd på nynorsk, har språkpolitikken inntatt dib også nå?

 

Men fra spøk til halvor; selv om man velger en partner med unger fra før, vet man kanskje ikke hva man går inn i. Og får man fellesbarn, er ikke veien ut så lett heller. Synes det er feil å si til steforeldre: "du visste hva du gikk inn i, bare godta det!" Like lite som, "nå får du stemor, bare godta det!". Foreldre, steforeldre og unger må tilpasse hverandre, og går det ikke, så går det ikke.

 

 

[Juli-babypåvei]

Ja jeg er helt enig i det du sier MyskeMor, det er en ny situasjon for den "nye"parten oxo. Det er greit nok at barna skal komme først osv men vi har da følelser vi også... Jeg hadde valgt samboeren min en gang til, men situasjonen vi sitter i er ikke slik jeg trodde, jeg hadde jo heller ingen forutsettning for å vite hva jeg gikk inn i. Det er greit at man ikke skal la slike følelser gå utover barna, men da er det greit å få utløp for slike følelser andre steder, som f.ex i dette forumet. Til tider kan man føle seg temmelig alene og bare det å høre andres situasjon kan hjelpe stort (det gjør det ihvertfall for meg!!)

Det skal sies at det ikke nødvendigvis er barna som skaper en vanskelig situasjon, men at x'en til enhver tid vil være der.. og de er ikke alltid like lette å samarbeide med. Frustrasjonene fra et dårlg samarbeid kan oxo påvirke vårt forhold..

[to-store-to-små-en-liten-en]

Men det jeg ikke skjønner,er hvorfor så mange velger å få fellesbarn på tross av at det skurrer mellom stebarn og stemor!

Når man har problemer med "mine,dine barn",så velger man å sette "våre" inn i kaoset?!

Nei,det skjønner ikke jeg...

[Gjest]

to-store...

 

Hvis damen i forholdet ikke har egne barn, skjønner jeg godt at hun vil ha det, selv om det skurrer mellom henne og de barna hun er week end stemor til. Skulle det liksom være nok å få være sambor til en week end far? Skulle dét ta bort ønsket om egne barn?

 

Og skal dama i forholdet ha egne barn, er det jo naturlig at det blir fellesbarn, altså felles med mannen i forholdet. Hadde vel ikke hjulpet at hun skaffet seg særkullsbarn ved å gå på byen?

 

At man skaffer seg fellesbarn når både mann og dame har særkulls fra før, er kanskje ikke like opplagt. Det KAN dreie seg om at mannen føler at han har "mistet" sine, i og med at de bor hos hans ex og er mest hennes. Så håper han at fellesbarnet skal bli en som er hans og som i tillegg vokser opp hos ham.

[Gjest lavidaloca]

Noen velger å stoppe etter et barn, andre velger å stoppe etter to barn og noen vil minst ha fire.

Dessuten har det vel også noe å gjøre med at en ønsker barn sammen. Det er jo naturlig å ønske å få barn SAMMEN med den en elsker. At en har barn på hver sin kant som man oppdrar i fellesskap med en annen, blir jo ikke helt det samme.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg ville ha tenkt om mannen min, ønsket barn med meg som plaster på såret fordi han ikke har daglig omsorg for de andre barna.

Men det er jo mange fedre som ser på sitt første kull, som BARNA sine, og sitt andre kull, mer som nyekona sitt ansvar. Så kanskje du har rett.

[MyskeMor]

Litt enig dette, min mann føler i hvertfall at hans hovedansvar ligger på sine to barn, mens jeg tar meg mest av vårt barn (i hvert fall økonomisk). Dette skjedde naturlig, og jeg har ikke store problemer med det. Det jeg HAR problemer med er at det forventes at jeg tar like stor del i hans barns liv, selv om de fra før av har både en oppegående mor og far. Dermed får jeg ansvaret for 3 barn, mens han og biomor bare har for to...hvis dere skjønner hva jeg mener...

 

Ellers må jeg bare nevne at jeg ikke kunne vært sammen med min mann uten at vi kunne få felles barn. Greit med gjøkunger og gjøk-xer, men bare hvis man har egne småspurver

[Gjest]

Eg synst ikkje synd i deg nattinatt. Du er oppi i det same.

 

Men dersom borna dine får fast bustad hjå eksen din og den nye kjæresten hans, DÅ kjem eg te å synst synd i deg.

 

Det er ikkje lett å være menneskje i slike høve, dersom ein ikkje er fødd kvinne!

[nattinatt]

Så har eg heller aldri bedt om at nokon skal synest synd på meg. Og skulle ungene ville valgt å budd fast hos faren sin, og dama hans, så klart de skulle fått gjort det!! Men no er det ikkje det de ønsker, og faren jobber heller ikkje slik at han kan ha de fast hos seg, han jobber ute. MEN når det er sagt, så har me mesteparten av tida hatt ungene ei veke kvar, heilt til dei ikkje orka være på flyttefot heile tida. Klart det ikkje har vært kjekt når de ikkje har vært her på julafter og andre dager, men no er det ein gang slik, og me som voksne må prøve innrette oss etter slik det er. Og forresten, som eg sa til eksen, så skal me sette pris på, midt oppi at det er slik, at ungene har fleire som bryr seg om ungene våre,det er ein ekstra ressurs med ste foreldra. Synest det var veldig kjekt eg at dama til eksen var med eine jenta vår å fekk tatt hol i øyrene( for eks) Eg føler ikkje min posisjon som mamma trua pga henne, eg veit de er glad i meg uansett!!!

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Det er barna det er synd på ja. Jeg har nå gått inn i ett forhold hvor jeg snart har ett (kanskje to) bonusbarn, og jeg gjør det med åpne øyne. Jeg vet at den dagen vi flytter sammen så vil de barna bli en fullverdig del av familien og jeg har da valgt det selv med alt hva det vil medføre.