Jeg elsker ikke samboeren min lengre

[Anonym bruker]

Vi har ikke hatt sex på 3 mnd for jeg klarer ikke tanken på å ha sex med han. Han irriterer meg mye og det er ikke noe der lengre som gjør at han tenner meg. Han er så vanvittig masete og veldig lite mandig. Det er nesten sånn at jeg er mannen i forholdet og han den sutrete dama i forholdet. Og det er ikke min "type" mann. Han var ikke sånn når vi ble sammen, da var en skikkelig kjekkas, en ordentlig snill drømmemann.

 

Men jeg er så fortvilet, for jeg vet ikke hvordan, eller om jeg skal, flytte fra han. Jeg vet ikke hvor jeg skal få pengene i fra heller for å få råd til å flytte. Også tenker jeg jo mye på barna. Jeg har en fra før og en sammen med han. Skal jeg bli alene med to barn med to forskjellige fedre?

[Anonym bruker]

Ta 2 uker fra hverandre.Reis til venner eller familie eller få han til å reise bort i 2 uker.Så ta avgjørelsen og kjenn på følsene dine!

Gjorde susen for meg og bare det som skulle til på det døde forholdet vårt!

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg har allerede vært ute å reist til slekt og venner 2 ganger i løpet av 3 mnd, og da har jeg vært borte i 1 uke og 2 uker. Men jeg savnet han ikke 1 eneste sekund, glemte han nesten av!

 

Hi

[Anonym bruker]

Hvor gammel er du?

 

Jeg anbefaler deg å fortsette å prøve. Å bli alene med to barn med forskjellige fedre er sjelden en god situasjon, og 3 måneder med problemer er ikke lenge i løpet av et helt liv.

 

Jeg forstår hvordan det føles, jeg har vært i samme situasjon selv. Og vi har brukt år på å finne ut av ting. Nå, etter 6 år sammen føler jeg at vilkårene for at jeg har valgt akkurat han er de riktige: Vi har det på ingen måte stormfullt, sexlivet varierer, men vi er glade i hverandre og hverdagene er gode, både for oss og barna. Men det har krevd en del viljestyrke for min del, jeg har vært nødt til å jobbe målrettet for å løse ting.

 

Jeg er 36, og tror det har noe å si at jeg er såpass gammel nå. Jeg var mye mer "kravstor" før, og så ting på en helt annen måte. Nå ser jeg mer verdien av tryggheten, roen og det å ha funnet en jeg kan dele alt med. Og vi får det faktisk bare bedre og bedre sammen, så jeg er utrolig glad for at jeg ble.

 

Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Jeg er 26 år.

 

Vi har hatt problemer helt siden jeg ble gravid, og minsten er 1 1/2 år. Men for 3 mnd siden gikk det opp for meg at jeg elsker ikke fyren lengre! Jeg er glad i han ja, men kun på vennskapelig plan. Han er en sånn fyr som kunne vært bestekompisen min, men ikke noe mere om dere skjønner. Synes det er forferdelig trist at det har skjedd, for jeg så jo for meg en fremtid med han, og ønsker jo at barna skal vokse opp med pappaen/stepappaen.

Jeg vet det kan og vil by på problemer å ha barn med 2 forskjellige fedre, og det gjør det hele enda mere fortvilende..