Det er en ting jeg lurer på ang samlivsbrudd..

[Anonym bruker]

Leser så mye trist om folk som går fra hverandre og mannen plutselig bare gir f... i barna,

Han har ikke tid til å ha barna og lever sitt eget liv..

ER ganske så sikker på at om det var mammen som gjorde dette så ville barnevernet blitt koblet inn..

 

Og så kan det gå noen år, og så hender et at mannen våkner og vil ha samvær likvel. Og for barnas skyld så går man med på det. Etter mange år??? Kan vel ikke være kompetent til å ta seg av barn med en slik oppførsel.

 

Synes det er så mange som unnskylder menn her inne. " Han trenger tid til å omstille seg på å bli pappa" "

 

Og noen lever i et FORHOLD der mannen lever sitt eget liv. Går på jobb, kommer hjem, spiser middag, klapper barna på hodet og går ut med kompiser..

Og det blir tolerert. En klager bare litt her inne så går det over..

 

Hvorfor blir menn unnskyldt hele tiden? Skulle tro de var en egen uintelligent rase somikekkune tenke selv..

 

 

[Anonym bruker]

Det virker ærlig talt mer som om en del kvinner tilhører en egen uintelligent rase, siden de velger slike menn.

[Anonym bruker]

Ja, det kan jo hende..:-)

[Anonym bruker]

Tror det er mange kvinnfolk som blir fulle av faen når mannen flytter fra henne, og hun bruker barna imot han. Lager krangel og spetakkel for den minste lille ting. Det virker på meg som endel menn ikke orker dette tullet, og dermed "stikker".

 

Dog jeg ikke fatter at de kan forlate sine barn. Kjenner to menn som ikke orker å ha ungene sine lenger, pga en eks som ikke gjør annet enn å lage bråk under hvert samvær. De orket ikke mer!

Forferdelig tragisk for barna.

 

Men tror man skal tenke klart selvom mannen forlater en, er ikke barna sin feil!

[Anonym bruker]

Fedre som skylder på at eksen lager bråk ved hvert samvær, slik at de ikke orker å ha kontakt med barna sine, er ikke ukjente svikere i mine øyne...

Man må være to for å krangle!

Man finner en løsning slik at barna slipper å lide, man svikter dem ikke om man virkelig bryr seg!

 

 

[Anonym bruker]

For meg vil det fremstå som et mysterium at noen av foreldrene klarer å velge bort barna sine-uansett grunn!!!

[Anonym bruker]

hvorfor er det så mange menn som gjør dette

[Himmel og hav]

Det der har jeg lurt på også! Dessuten virker det som det er noen menn som mener at de har en "angrefrist" på det å stifte familie. Jeg vet om voksne, antatt vettuge menn som har kommet etter at barna er født eller på vei, og erklærer at "det er ikke dette jeg vil akkurat nå" og så går de sin vei og starter ungkarslivet på nytt. Hvorfor tror noen menn at de fortsatt kan velge bort foreldreansvaret når barna eksisterer?

 

Det jeg også har observert er at det er svært få menn som ser for seg når de vil ut av et forhold, at det er de som skal sitte med hovedomsorgen og alt hverdagsmaset. Ei tøff dame jeg kjenner sa til mannen sin da han kom hjem og "trengte en pause for å tenke seg om hvorvidt han ville fortsette i forholdet" (= truffet en barnløs elskerinne) at det var i orden, da kunne hun flytte til søstra si i noen uker så han hadde hus og barn i fred og kunne tenke, for det er slik det blir om vi går fra hverandre. Det var jo ikke det han hadde tenkt seg..., men det var sånn det ble, og forholdet til den lille elskerinna ble ikke lett å opprettholde når han måtte hente og levere i barnehagen, lage middag, vaske hus, legge unger osv...etter en kort tid fant han ut at kona var verd å satse på.

 

Noen menn trenger en realitetsorientering så det smeller, men heldigvis er det flust av de som ikke gjør det om som setter familien sin høyest av alt.

 

 

[aanonym]

Det handler ikke om å unnskylde pappaen, han er en idiot i slike tilfeller. Men alle kan forandre seg, og bli voksen.

 

Det er uansett for ungenes skyld man lar pappaen slippe inn i livet deres igjen. I de feste tilfeller er det et gode å få ha kontakt med begge foreldrene sine, selv om det har gått en tid. Så kan leges, i de fleste tilfeller.

[Kleint]

Fatter bare ikke hva som er galt i toppen på mennesker som svikter barna sine, og velger selv og ikke se de. Savner ungene mine masse etter en natt borte jeg. Skulle jeg sagt fra meg ansvaret, ikke sett de, hørt stemmen deres, ltteren, sett de skjønne smilene, hallo, det er barna mine, de er mitt liv!

Nei, jeg forstår det ikke! Hvordan klarer noen og være så kalde?