Jeg bare lurer egentlig....

[Anonym bruker]

Jeg har to barn som våkner mye om natta og stort sett er det jeg som står opp, da det er jeg som hører dem først, selv om jeg mistenker mannen noen ganger for å late som han ikke hører..(?)

Den siste uka har en av jentene vært syk, hostet mye, så det har vært endel ganger opp om natta for meg (men det har vært greit, i.o.m at jeg er hjemmeværende og han jobber). I går natt satt jeg og jobbet på et arbeidsprosjekt (jeg gjør noen småjobber innimellom) som jeg måtte ha ferdig så det ble litt sent på kveld før jeg skulle legge meg og i tillegg våknet jenta mi så hun måtte få drikke, pusse nesa og ta medisin. Kom meg ikke i seng før kl 0100.

 

I morges kl. 7 holdt mannen min på å kle på seg på soverommet og jeg hadde nettopp våknet. Jeg skulle opp sånn ca 7:20 og lå nå og småvåknet...kjente jeg var ganske trøtt. Da kommer jenta vår inn, rett bort til meg og sier at hun må tisse. Jeg sier; "gå til pappa, han hjelper deg på do" hvorpå min mann svarer "kan ikke du stå opp, jeg står her og kler på meg" (han var halvt påkledd...badet ligger vegg i vegg med soverommet vårt)...

 

Altså...i noen øyeblikk tror jeg virkelig han tror at jeg prøver å utnytte han på det sterkeste. At jeg ikke gidder å stå opp, at jeg synes han kan gjøre alt.

 

Gadd ikke å ta diskusjonen på morgenen, jeg sto opp og tok henne med på do. Men jeg ble mektig irritert på mannen og viste det tydelig at jeg syntes han var skikkelig teit som sa noe sånt.

 

Sinnet gikk over i løpet av kort tid, og nå når jeg smiler av det, så tenker jeg; det var vel han som overdrev.......eller var det jeg?

 

Er ganske sikker på at det var han, men nå spør jeg dere!!!

[*toppris*]

syns virkelig han kunne gjort det ja.. kunne han ikke bare tatt med seg resten av klærne på badet da hvis det er så vanskelig å løsrive seg fra å kle på seg... mannfolk...

[Miss Misantrop]

Det var han. Vis han det du har skrevet her, så kanskje han forstår at han ikke bidrar.

[Anonym bruker]

ja for noen må bare se det svart på hvitt!!

 

du overdrev ikke i det hele tatt synes nå jeg da...

[Anonym bruker]

sånn har jeg det HVER morgen. Har et barn som er MYE våken om natten og det er alltid jeg som står opp, han vokner ikke påstår han! jeg dytter og vekker han men ikke liv i fjompen. Når barna vokner . tidlig - så er det alltid jeg som står opp og gjør i stand til bh og skole etc. Det tar jo litt tid med tre stk, Og jeg er ikke hjemmeværende, må rekke toget hver morgen.. Pokker heller. Er jo skilsmissegrunn hver morgen vet du. Aner ikke hva jeg skal gjøre for vi har diskutert/kranglet om det hundre ganger og det blir ingen forbedring. grrrrrrrrrrrrrrrrrrrr

[Anonym bruker]

Jeg er i en litt annen situasjon enn deg, men jeg må bare spørre; Hvor lenge pleier du å sove om natten, for at det er "nok"?

 

hehe.. jeg er B-menneske, og sliter med å endre dette. Det går bare ikke. I tillegg er jeg alenemor. Jeg trenger egentlig 8 timer på puta hver natt, men det får jeg aldri til. Dette fordi jeg ikke sovner på kvelden/natta, men likevel må jeg opp om morgenen....

 

Helt ærlig; hva krangler par om? Poenget bak, tenker jeg da.

[Anonym bruker]

Hi

 

I natt sov jeg 6 timer, det er for lite. Må ha minst 7, gjerne 8.

Når barna var små og de sov på dagen var ordningen grei, fordi selv om jeg måtte opp så kunne jeg sove litt på dagen. Men ordningen har blitt en vane og barna er ganske vant med å henvende seg til meg, fordi det er jeg som er tilgjengelig hele tiden. Han er jo på jobb.

 

Ellers er han passe flink til å gjøre ting hjemme, stryker sine egne skjorter, tar tannpussen og kveldsstellet på barna mens jeg vasker opp eller omvendt.

 

Men i dag kunne han liksom ikke hjelpe til. Fordi han skulle dra 15 min. senere. Men det tar sikkert i underkant av 1 minutt og ta henne med på do. Hvis man bare vil gjøre en innsats er det helt utrolig hva man kan få til......alt ligger i viljen!

 

Takk for deres tilbakemld.