Har sittet og lest en del her når, og

[Anonym bruker]

det gjør meg godt... jeg har nå vært gjennom en to ukers sykemelding pga at jeg ikke hadde mer igjen til å ta vare på meg selv, mannen, huset, og ikke minst å lillegutt... svigers stjeler all energien fra meg..

 

vi er i den situasjonen at vi har fått en liten gutt som har vært etterlengtet. vi lyktes etter 4 år med prøving. måtte få hjelp med prøverør...

 

de tre første årene vi var prøvere, så var ikke svigers enig med at vi skulle få barn.. de var ikke klar... så for de gjelder bare det siste året... da var de ivirg, og spurte om alt, og fulgte med på alt...

 

svigermor har jeg alltid hatt vanselig for å komme overens med.. har alltid fått kommentarer om at jeg ikke gjør ting på rette måten.. og har vel gitt klart uttrykk for at jeg har stjelt sønnen hennes... første barnet som forlot redet. dette taklet jeg uten problemer...

svigerfar var grei før, og vi kunne snakke med han om frustrasjonene ble for stor vedr svigermor.. og før gutten vår kom til verden lovte han å passe på at svigermor ikke ble som sin mor, som er hysterisk til tider..

 

så kom mirakelet vårt... og livet med svigers ble et mareritt.. jeg er en veldig sterk person egentlig, og har satt grenser/regler helt fra starten av.. men de overkjører alt... alle andre mennesker som har noe med gutten vår å gjøre respekterer de grensene vi har satt, og måten vi vil oppdra vår gutt på, men ikke de....

 

nå er gutten 2 år, og livet mitt er mørkt. har som sagt vært sykemeldi i 2 uker nå, skal tilbake i jobb på mandag... og er ikke klar... men må prøve.. vet at det blir vanskeligere å gå tilbake i jobben om jeg venter for lenge... jobben takler jeg.. der er jeg en respektert person, og jeg utøver jobben min bra. men jeg har ikke mer å gi når arbeidsdagen er over.. derfor har jeg hatt disse dagene for å finne meg selv igjen..

jeg har satt som mål å ha en samtale med svigers... en voksen, oppklarende samtale. for en forandring må til... ellers kommer jeg ti å melde meg ut fra familien.. dermed vil også gutten vår bli en mye mindre del av deres liv.

 

litt om mitt "problem":

 

begynte dagen etter jeg kom hjem fra klinikken egenlig... vi bodde hos mine foreldre på den tiden, da vi holdt på å bygge hus. men de ville ha oss på middag.. jeg hadde nok med meg selv, nettopp kommet hjem, og var i en annen verden. som jeg trodde alle som var blitt mor kunne sette seg inn i.. men neida.. måtte pakke oss på besøk til de, og være der i flere timer.. grein som en unge på vei hjem...

vi soom foreldre var så stolt over den skjønne fine gutten vår.. ville vise han frem til alle... men når vi var på besøk hos noen i mannens familie, så kom svigermor og hentet gutten i ytterdøren, presenterte hans om sitt barnebarn, og hvor stolt hun var.. jeg som hadde kjempet for denne gutten, fikk aldri oppleve å være stolt mor overfor noen av disse menneskene. svigermor eide gutten fra vi kom til vi gikk. hvem som skulle holde han, hvor lenge de skulle holde han, og innmellom var det alltid hennes tur.. svigerfar tror jeg holdt han 30 sek en gang eller to hver gang vi traff de.

 

dette var bare begynnelsen... de har alltid kritisert meg som mor.. klærne til sønnen min, måten jeg holdt han på, han rapet ikke godt nok, om han skreik, så var det alltid grunnen. og så stolt om han feis eller rapet når de holdt han, for der kom den ja... at han fortsatte å være utilpass etterpå såg de ikke. de måtte triumfere over sine fantastiske evner.

 

i denne stilen fortsetter det...de mener de ser han så sjelden (flere ganger i uken frem til nå når jeg har fått nok) at de kan gjøre akkurat som de vil.. dvs også nå han var liten, så trykke i han mat han ikke skulle ha, kle på/ av, ordne og styre. når han ble endre fikk jeg mye kjeft om han hadde slått seg.. måtte jo passe på.. han får aldri utfolde sg hos de, leke med sin fantasi, eller klare noe selv.. de jgjør min stor gutt på to år til en lten baby som ikke klarer noe. og gutten blir kjempeforvirret.

 

når de har passet han en stund eller hatt han å overnatting, så har jeg med meg en drittunge hjem rett og slett.. han hyler, spenner og slår når han ikke får det som han vil... det kan ikke være sånn når de er en såpass stor del av livet vårt. da må de også ta del i oppdragelsen... men nei.. jeg får ikke trøste min egen guttom han er lei seg, eller har vondt.. hun reiv gutten ut av armene mine første gang da han bare var noen uker gammel.

 

dette blir altfor langt. er første gang jeg setter meg ned og får ordene ned skriftlig. jeg har kommet til vendepunktet.. de har fått beskjed flere ganger, men jeg har ikke vært sterk nok til å ta samtalen selv, og det er jeg nødt til nå... det går ut over ekteskapet mitt, og min tro på å være en god mamma... og jeg kan ikke godta det lenger.. jeg ser at verden ikke skal være sånn når jeg er sammen med andre mennesker.. og ut fra samtaler med legen min, og å lese om deres følelser her på forumet, så er jeg ikke gal, eller helt på bærtur.. jeg har lov å reagere..

 

må til slutt få si at de er sjalu på mine foreldre...og kan slenge meg kkjeften om de også.. vi har et veldig godt forhold der.. mine foreldre har gjort ting jeg ikke har likt også, men så har jeg sagt det til de, og de har respektert det siden... sagt fra på samme måte og alt. ikke frekt eller noe i begynnelsen.. nå har jeg begynt å bli frekk de gangene jeg ikke klarer å bite i meg.

 

Så til dere som mener vi bare er eiesyk og hysterisk... ja.. jeg har blitt hysterisk og eiesyk også kanskje... men det er utfallet av oppførselen deres.. for jeg var ikke sånn i begynnelsen... så den må de ta på seg selv, for er bare med de jeg er sånn...

 

takk for at du leste.. godt å bare få skrevet om følelsene mine, og få ut litt frustrasjon...

 

 

[prima donna]

Jeg fikk vondt i magen av å lese hvordan de har oppført seg mot deg, dette trenger du ikke finne deg i! Stor klem og lykke til!

 

Jeg har selv ganske nylig bestemt meg for å kutte kontakten med svigermor ned til et minimum. strever enda med de praktiske detaljene (mannen min vil ha kontakt og vil at ungene skal møte henne, så det skal vi prøve å få til uten at jeg må involveres for mye). Men selv om vi ikke har alle ordninger for møter osv på plass, føler jeg meg allerede mye friere enn for noen mnd siden. Hun har ikke makt over meg lengre. Hvis ikke det blir på mine premisser blir det ikke noen relasjon mellom oss. Slik er det bare, siden jeg overhodet ikke trenger henne men gjerne kan være henne helt foruten i mitt liv. tror jo heller ikke ungene tar skade av kutte kontakt med henne når alternativet er en stressa og deprimert mor. Hvis vi klarer få det til kan hun møte dem av og til når jeg ikke er hjemme, hvis ikke får hun vente til ungene er store nok til å organisere besøkene sine selv.

 

Et tips: legg strategi med mannen din først, og vær 100% sikker på at dere er 'på lag' når dere tar konfrontasjonen. Planlegg til minste detalj hva dere skal si, og ikke la dem styre samtalen. Dette klarer dere fint - og vinneren blir ikke bare deg, men også sønnen din som får en sterk mor som står opp for seg selv han kan se opp til - det er viktig det!

[Anonym bruker]

tusen takk for svar...

 

mannen støtter meg på sitt vis, men er ikke akkurat helten... han er vant til å la moren styre på og la henne tro det hun vil, og faren respektrer han såpass at han ikke tør å si imot han.. jeg vil påstå at han er litt redd mannen, men det liker han ikke at jeg sier...

 

så blir nok meg som kommer til å stå for samtalen, og kjempe for meg selv egentlig... men må prøve før jeg melder meg ut, så er det ikke meg det står på om det går galt.. vil gjerne vise meg som den voksne fornuftige personen jeg egentlig er

[Anonym bruker]

Stå på Det er ditt barn, som bare du kjenner best og som DU bestemmer over! Absolutt ingen andre bortsett fra pappaen, har lov til å ta seg til rette når det gjelder godgutten din. Dere jobbet hardt for å få ham, veldig veldig kjekt at han kom til slutt, nå må du bare gjøre alt du kan for å nyte ham:)

 

Masse lykke til i jobb og hverdag. Jeg er sikker på at du klarer å ordne situasjonen til ditt beste:)

 

[Anonym bruker]

Hei. Jeg er en av de som har skrevet tidligere innlegg her inne. Har selv et heller dårlig forhold til min svigermor, men er endelig forbi stadiene å være lei seg, være sint. Nå bestemmer jeg rett og slett selv. Det er deilig å ha fått sagt ifra hva en ikke lenger tolererer, og hverdagen er bra igjen. Såklart en utfordring i parforholdet at det er problemer med svigerforeldrene, men vi har lært å takle de. Jeg må respektere at de er foreldrene til min mann, og min mann må respektere at det er våre barn og vi som bestemmer. Han gjør ikke lenger ting for å please sin mor. Vi gikk til familieterapeut med våre problemer med en gang vi skjønte at vi ikke klarte å løse alle flokene selv. Det er et godt råd. Ikke se på det som noe nederlag. Jeg gikk ikke dit fordi min mann og jeg hadde problemer oss i mellom, men fordi vi hadde vanskligheter med hans familie. Det blir litt enklere å gå da. De er superflinke og for meg var det til stor hjelp. Faktisk tror jeg det reddet oss. Vi krangler ikke lenger om hans foreldre, vi løser konfliktene med konstruktiv prat. Min mann forstår meg bedre etter at en tredje person var inne i bildet og hjalp oss. Han slet så fælt med å være mellom barken og veden. Det er mye lettere for han nå, etter at en terapeut også fortalt om våre roller som foreldre. Det er viktig at dere som kjernefamilie skal fungere, det betyr ikke at han mister sin familie dvs søsken og foreldre, men prioriteringen hans skal være dere to. Jeg er helt enig i det en skrev tidligere at dere må være enig når dere tar en samtale med hans foreldre. Kanskje er det ting du ønsker eller gjør som din mann kunne gjort annerledes, men det er viktig at han forstår hvordan du føler det og at han da vil ta hensyn til dine behov. Kom til løsninger som begge føler fungerer. Bare ikke vis uenighet ovenfor svigermor, da blir nok du den store stygge ulven. Det er vondt å krangle med svigerforeldre. Jeg trodde aldri jeg skulle orke å se de igjen. Det er ikke noe hjertelig relasjon nå, men jeg tåler å ha de her, og jeg klarer å forholde meg til de når jeg må. Du er ikke håpløs svigerdatter som mange prøver å fortelle deg. LYKKE TIL:-)

[Anonym bruker]

Ta med deg det du har skrevet her under samtalen og vis henne det om det sporer av/blir for hardt å snakke?

[Anonym bruker]

hei hei igjen alle sammen...

 

var en stor hjelp for meg bare å få skrevet dette innlegget, og den samtalen med mine svigerforeldre kom fortere enn forventet på.. så den tok vi faktisk på fredag.... jeg har hatt en flott helg, og har hatt det myyye bedre med meg selv. har vært på middag hos svigers i dag, og kunne med sannhet si til de at jeg hadde kost meg sammen med de i dag.. så nå håper jeg det holder, og at vi kan få et fint forhold... gutten vår har vært en hel annen sammen med de i dag også... og det har vi merket godt siden vi gikk derfra..

 

takk for alle tilbakemeldinger, det har vært til stor hjelp. ser foreløpig lyst på tiden fremover, og håper jeg ikke blir skuffet...

 

mange klemmer fra hovedinnlegger...

[Anonym bruker]

Kjempe bra!

 

Om det skulle gå litt tungt vet du nå hva som virker : )

 

Stol på deg selv og dine evner.

 

Stor klem.

 

Hilsen en som også har fått hjelp av denne siden : )

[Anonym bruker]

Så bra at det gikk så fint! Noen opplever det motsatte, nemlig at de steiler helt. Andre synes det hjelper veldig etter samtalen, men merker så at svigermor går over til å baksnakke og bruke andre metoder. Jeg håper dette ikke er tilfelle for deg.

 

Hva sa du til dem, og hvordan reagerte de?

 

Lykke til videre!

[Anonym bruker]

Jeg prøvde å snakke først forklare mine grenser og ha en diaog. Men det ble et helvete. Svigermor er en mobber. Så hun gravde i alt jeg sa og fortalte livlig videre. Kjente av henne stoppet meg på butikken og sa at de syntes såååå synd på den snille snille bestemoren som aldri fikk se barnebarna sine (hun så de da annen hver uke). Prøvde å få mannen til å snakke med henne om dette. Det funket ikke.

 

Men denne siden funket, jeg begynte i steden for å skrive generelt men om episodene. Svarene jeg fikk var utelukkende positive og mange med god humor. Stå på meldinger, beskjeder om at jeg er noe og det hjalp. Jeg hadde et eget fri sted. Etter en stund fikk jeg mannen min til å lese svarene. Han ble overrasket over responsen. Det gjorde inntrykk på ham.

Og han forstod at dette ikke bare dreide seg om litt catfight, men om å ha et godt samliv for oss som par. Ektesengen vår er ikke stor nok til svigermor. Vi la oss en plan om å være sammen med svigers regelmessig men kun korte besøk.

 

Det hjalp enormt på sladderen at vi ikke bare kuttet henne ut. Etter et år sluttet fam og vennene hennes med å anklage oss for noe som helst. Så kom begravelsen til svigermor sin mor. Da reiste hun seg og holdt en tale om hvor streng moren hennes hadde vært. Da tapte hun helt ansikt. Vi satt med samme bord som henne og alle måpte. Etter det har hun roet seg ned kraftig.

 

Så har jeg lest masse: psykologi, pedagogikk, relasjonsteori, slappet av og funnet mine grenser. Jeg har kastet all bitterhet på båten og snakker lite med venner om dette.

 

For meg har jeg fått en ny måte å være på med svigermor, jeg ser hvor hun er og hvor mye jeg vil gi. Så svarer jeg på det jeg vil og unnlater annet. Flink til å la mannen min ta ansvar for sin famile og lager nesten aldri avtaler med henne.

 

For meg har dette blitt en styrke. En kollega sa at han er imponert over hvordan jeg kan forholde meg til nesten alle slags typer mennesker og lykkes med de. Noe som sier at det som ikke tar livet av deg styrker deg.

 

Men så en dag mister jeg helt grepet og da er det så befriende å skrive om det her inne og få repons. For det er krevdende og kunne jeg ha valgt ville jeg ha gitt høyre armen min for en svigermor med empati, sammarbeidsvillighet og varme.

 

Men jeg elsker mannen min og barna mine så hva annet kan jeg gjøre enn å finne en god løsning? Her inne finns det nok inspirasjon å ta av : )

 

Lykke til og håper du trives her inne : )

[Anonym bruker]

stakkars deg. det gjør vondt i hjertet mitt og jeg kjenner meg igjen. Tenk på at du er et bedre menneske og kommer ikke til en slik svigers....