Virkelig knust nå:(

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke min arme råd nå. Har vært i lag med mannen min i ca 15 år og har to små barn. (1 og 3 år) Han har jobbet borte en mnd nå og når han kommer hjem slipper han bomben...han elsker meg ikke lenger og vil flytte ut ganske fort. Det er ikke andre inni bildet, det vet jeg og det sier han også. Vi krangler aldri og har det helt greit i hverdagen. Men det er klart, det har vært tungt og mye styr med barna. Minsten hadde kolikk og sov ikke en hel natt på 1 år....MEN det var jeg som var oppe med han hvær eneste natt. Mannen min flyttet ut av soverommet og sov på loftet, i fred og ro...Det er klart at det ble lite sex og nærhet pga det...men jeg så på det som en unntakstilstand. Jeg var også myyye sliten etter lite søvn og en utrolig krevende baby...+ vi hadde en aktiv 2-åring. Ikke hadde vi noe barnepass heller, veldig sjelden. Tror nok jeg også har hatt fødselsdepresjon...Og ikke minst så mistet vi vår førstefødte, det tok nesten knekken på meg.

Men tilbake til i dag...jeg satt meg ned og sa vi måtte prate om dette. Han innrømmer jo at han ikke klarer å prate om vanskelige ting, og sier det er gått så langt nå at flammen er sloknet. Han vil ha en pustepause..(!) og sier det er fra meg han vil ha pause for å finne ut av hva han føler. Men jeg vet og kjenner han så godt...at jeg tror også dette handler om at han ikke takler alt styret med våre to viltre gutter. Så da bare forlater han skuta og legger alt over på meg. Ikke er han villig å prøve å gjøre noe med forholdet vårt før han flytter, han sier at å flytte er det han synes er å gjøre noe med det. Vi har time til samtale på helsestasjon mandag, og jeg bare håper det kan medføre at han åpner øynene og ikke ødelegger en hel familie. Han har trekt seg mer og mer tilbake fra oss, og sier han trenger andre ting å tenke på/gjøre..

Jeg sitter her helt knust og aner ikke hva jeg kan gjøre for å få oss tilbake. Jeg vet jeg kan ikke tvinge han til å elske meg, men føler ikke det er noen sjangse med hans utgangspunkt...

Visst noen orket å lese alt dette vil jeg gjerne ha tips og råd!

[Anonym bruker]

Blir trist når jeg leser det du skriver.

 

Jeg jobber som familieterapaut. Dessverre så er det nokså ofte dette skjer. Som du sier, det som ofte er hoved årsaken her er nok fordi han ikke får sex, enkelt og greit! Menn er enkle dyr, når de ikke får sex føler de seg ikke verdsatt, føler de ikke betyr noe og blir usikre og stenger seg selv ute av forholdet deres. Dette skjer jo ikke ved noen mnd uten sex, men regner med det har gått mye lengre hos dere ?

 

Som sagt så skjer dette ofte.

 

Så en annen tråd her hvor de sa de hadde sex selvom de ikke hadde lysten tilstede men det syntes det var godt når de først kom i gang. Jo lenger tid en går uten sex jo vanskeligere er det å starte opp igjen sexlivet. Menn har jo en tendens til å mase om det, men etter en stund gir de bare opp. Mange går en annen plass å får sex da, og stenger seg ute av forholdet og søker etter noen andre som gir dem omsorg, sex osv.

 

Dessverre, så er dette normalt.

 

Mitt tips til deg HI er å sette deg ned med han, snakke om sexlivet deres og få orden på det. Etterhvert vil han innrømme at det er hoved årsaken til alt.

[Anonym bruker]

Dette blir vel litt for enkelt.... at du jobber som familieterapeut er i alle fall VÅS! Kan ikke engang stave jobbtittelen din riktig....

 

[Anonym bruker]

Det er virkelig ikke så enkelt. Jeg har opplevd det samme, og beskrevet det i en tråd her, og det er ikke sånn at menn bare har sex i hodet og flytter når det blir for lite. Å få barn, og særlig flere på rappen, er et stort stressmoment for parforholdet og likelstilles med andre "livskriser" blant ekte familieterapeuter, og jeg har heller ikke særlig tro på at denne innleggeren faktisk jobber som terapeut - hun nevner jo bare sex som et moment i prosessen!!

 

Vi har gått på samme smellen som HI, men vi har altså hatt sex praktisk talt hver dag nesten hele veien - i alle fall annen hver dag, og han har selv "bedt om nåde" de gangene det ikke blir noe, da er det fordi han sjøl er trøtt og ikke gidder. Så den storyen er ikke så svart/hvit. Også menn med et bra sexliv kan slite når livet blir fullt av unger og plikter. Det er mange som ikke har verken modenheten eller kapasiteten til å sette andre mennesker foran seg selv og prioritere deres behov...

 

Men jeg er tilbøyelig til å be HI flytte selv, la han sitte med småungene en ukes tid, og så komme tilbake og spørre hvordan han har det da. Så kan hun jo fortelle han at slik er dagene dine, ikke i en uke i året, men hver uke hele året. Han kan ikke skille seg fra ungene, han kan skille seg fra deg, men hvorfor i all dager skulle du godta å bli aleinemor og overta ALT det som du før har hatt ca 80% av? Hvis det er DEG han vil vekk fra, så holder det jo at du forsvinner, så kan han være lykkelig aleinefar med ungene?

 

Du kan komme annen hver helg og være tivolimamma og kjøre dem fulle av sukker, og levere dem oppspilte og gærne på søndagskvelden, med skittentøyet i en pose... Det er sånne ting fedre gjør, og innbiller seg at det er farskap. Men om en dame gjorde det, ble det ramaskrik.

 

Til det alvorlige i dette: HI, jeg har opplevd det samme som du - spebarns- og småbarnstiden ble for hard for mannen min, og han vil ut. Han skal også ha "time-out" og har liksomflyttet (de fleste av hans eiendeler gjenstår) og bor hos foreldrene sine. Han sa først, som din mann, at han trenger pause, ro, blabla, men jeg tror at når menn gjør sånt er det enten

1 en annen dame i bildet, selv om de nekter på det en stund

2 sykelighet/barseldepresjon (menn får det også) eller

3 de er rett og slett ikke skjefta for voksenlivet. De vil ha deg som, mor, og når de fortrenges til fordel for barna, og avkreves masse ansvar, og kanskje svikter sexen også, da er ikke livet med familie bekvemt nok lenger. Mange menn er bare store egoistiske gutter, også de som virker snille før barna er født, og den såkalte "pausen" iverksetter de for å sukre overgangen til singlelivet litt.

 

Jeg kjenner meg veldig igjen hos deg, har også fått to små sønner på kort tid, er overbelasta med logistikk og husarbeid og alt i tidsklemme, mannen er nedkjørt og utbrent pga han er vant med høyt servicenivå og litt "frihet" - og jeg vil ikke miste mannen min. Som heller ikke du vil. Vær forberedt på at skrekkøglene på dette forumet kommer til å slenge dritt, at du bør kaste han ut og skifte lås, at du er sjuk i huet som ikke vil la han gjøre som han vil osv. Jeg syns det er mye skittent spill i dette, og du har min fulle støtte i din intensjon om å berge forholdet. Ikke hør på skrekkøglene, mao!

 

Det går imidlertid ikke an å gi noen konkrete råd. Det blir for enkelt. Sånn der "kle deg i blondeundertøy" osv er jo bare banalt - min mann får sex ustanselig, det er ikke der det ligger - men mine råd etter et halvt år i den samme "unntakstilstanden" som du beskriver er slik:

 

Du må bare strekke deg så langt du tåler sjøl, ikke lenger. Prøve å skaffe deg støtte fra nettverket ditt, ta imot praktisk hjelp med unger og husvask, finne gledelige ting å gjøre, besøke venner osv - Gjør ting som gir DEG energi. Du kan ikke bestemme over han, og du kan ikke velge for andre enn deg sjøl. Derfor må du gjøre bra valg for deg sjøl. Betyr det en heisatur til kreta med venninner, så gjør det, betyr det å ta med deg ungene til mora di og sitte i sofakroken og hekle, så gjør det. Det som du sjøl finner glede og trivsel i, selv om hele verden er kaos nå.

 

Jeg har følt meg konstant kvalm (av redsel) i mange måneder, og greier ikke spise, derfor lar jeg folk lage middag til meg og barna og drar på besøk. Da får jeg spist litt, for da er det hygge rundt bordet. Eller jeg ber noen, og så kokkelerer vi sammen og spiser sammen. For meg er det et bra tiltak, bra tidsbruk, og er med på å styrke min tilknytning til nettverket mitt. Jeg har også gått på aleinetimer hos FVK for å ha en samtalepartner som ikke er familie eller venninne. Da får jeg ikke sånne stadige negative råd "kast han ut, han er idiot" osv. Jeg trenger ikke sånt, jeg er ikke klar til å slippe håpet om et gjenreist forhold.

 

Håper du finner noe som kan gjøre de nærmeste månedene letter for deg, og håper mannen tar til vett - jeg tror neppe min mann gjør det, og det er en fæl, fæl tanke. Ikke la andres råd styre deg dersom du kjenner at det blir feil i magefølelsen din - da vil du angre på det etterpå. Jeg angrer på ett sånt råd som jeg fulgte, det gjorde at en konflikt aksellererte helt uakseptabelt, og i dag ønsker jeg det ugjort. Følg din egen intensjon. Dersom DU vil være i forholdet, stå for det, dersom du skifter mening og kjenner deg klr til å avslutte, ja, så la det også være ditt valg, ikke venners råd og tips.

 

Stor stor klem. Hvis du hadde bodd i nærheten skulle jeg ha tatt med meg småguttene mine og kommet på besøk, og latt dem leke og boltre seg mens vi voksne fikk prate...

[Anonym bruker]

Jeg synes vel dette er ganske så dårlig gjort av mannen din. Han må jo ha deg deg signaler/utsagn på at dette er noe han har tenkt på. Man skal jo ha mulighet til å gjøre noe med det i fellesskap.

 

Når det er sagt så har terapeuten et poeng når det gjelder det med sex. Selvsagt er ikke alle menn like enkle, men min mann ble skilt fra sin kone pga et ikke-eksisterende sexliv. Han ga til gjengjeld kona en mulighet til å være med å rydde opp i situasjonen før han gikk.

[Anonym bruker]

Enig med den terepauten og hun over her.

 

Min mann forlot meg også etter vi hadde fått barn, og etter fødsel gikk han 6 mnd uten sex fordi jeg hadde ikke lyst etter fødselen. Viste seg da når vi satte oss ned og han slapp "bomben" så hadde han vært utro allerede i 3 mnd. Jeg ble så lei meg at jeg gikk ikke ut på flere dager.

 

Dama han var med var så klart ei fra jobb, jeg ante ingenting. Han kalte meg forskjellige navn hele tiden, men trodde bare han var stresset. Men nå vet jeg ikke lenger.

 

Har også ei veninne hvor dette hendte, begge våre xer jobbet for seg selv og jobbet masse. Men jeg trodde de jobbet og ikke drev og ødela forholdet vårt. Burde vel fått mistanke etter han ikke lenger maset om sex....

 

Så ja jeg er overbevist om at sex er veldig viktig i et forhold, fungerer ikke sex så blir liksom alt annet så problematisk, irritert, humørsvingninger, krangling, han ble en annen mann.

[Gjest Antarctica]

sex er kjempeviktig, det er jo det som gjør oss til et par , og ikke bare to kompiser. Men mange menn er utålmodige og egoistiske, syns jeg! Det der at han hadde vært utro i 3 måneder allerede syns jeg er helt hårreisende, det fins da måter å nærme seg sin kone på etter at hun har født selv om man ikke får full pakke?

 

Og det fins måter å kommunisere sine behov på slik at kona greier å ta litt tak i det - særlig hvis mannen er litt oppofrende og tar noen våketimer for henne mens babyen er liten. Sånne menn burde ikke få barn, syns nå jeg, hvis de ikke klarer at ting endrer seg i noen få måneder.

[Anonym bruker]

Håper at du lyver når du sier at du er terapeut (som noen andre her skrev, du kan jo ikke stave det engang...), for hvis du skal gi råd til par i krise gjør du antagelig mer skade enn gagn. Menn er faktisk ikke SÅ enkle. Jeg har en mann som ikke takler nærhet, ikke er interessert i klemmer, kyss, kos eller sex. Han ønsker å ville ha denne formen for nærhet, men han har ikke lyst på det. Han har aldri hatt det heller, gjelder ikke bare forholdet med meg. For å vise han at jeg elsker han vil han at jeg skal høre på han, diskutere med han, ha egne meninger men respektere hans og legge merke til de små tingene han gjør for meg. Vi har en åpen og fin dialog om sexlivet vårt (og alt annet), og vi har sex ca 1 gang pr uke eller pr 2 uker, selv om han vet at jeg vil ha det daglig, flere gang for dag. Så det er faktisk ikke sånn at om HI setter seg ned og diskuterer sexlivet og gir han mer sex så vil det automatisk løse seg.

 

Lykke til HI, håper det ordner seg for deg!