Bortskjemte barn

[Anonym bruker]

Sitter her og har nettopp kranglet med sønnen min. Han er 10 år gammel. Han har så lyst på kulere telefon (jeg sier at han må huske på at han er heldig som har en telefon) og han vil ha egen pc( mens jeg sier at vi har 2 stk i huset og det holder i massevis, samt at skal han ha egen får han spare selv og han får ikke kjøpe det før han begynner på ungdomsskolen og trenger det til skolearbeidet), han vil ha twintip ski (jeg sier at de han har holder i massevis og at det er barn som ikke har slalomski) og dessuten så vil han ha en ipod touch (jeg sier han får låne min men får ikke egen)

 

Sjønner ikke hvordan jeg skal forklare han at vi bare ville gjort han en bjørnetjeneste ved å gi han alt. Har helt siden han var liten lært han at ting ikke bare sklir inn i hendene våre, men at man må jobbe for tingene. Han får litt ukepenger mot å hjelpe til i huset og vi har egentlig aldri gitt han ting sånn uten videre. Han har selvsagt fått ting til jul og bursdag, men da har han ønsket seg ting lenge og han får aldri ekstravagante gaver. Vi har god økonomi og bor nok i et "pressområde" sånn sett med mange venner etc som har masse, men jeg ønsker ikke at han skal slutte å sette pris på småtingene og glede seg over det han har og ikke tenke på alt han ikke har..

 

ååå sukk. hvordan forklare dette til en 10-åring som ikke skjønner hvorfor "alle" andre får det de peker på og ikke han?

[Anonym bruker]

Han er 10 år og det kan nok hende at han ikke kan forstå dette på en voksen måte, men du må bare være tydelig og sette grensene, forklare så godt du kan - og ikke gi etter for presset. Det vil han etter

hvert forstå om ikke annet.

[Gjest Antarctica]

"Alle" får ikke det! Jeg har også en på samme alder, og det er ikke sånn.

 

Noen har mobil, noen har det ikke. Noen har en pc, eller disponerer en sammen med søsken, eller har en skole-pc som verktøy fra hjelpemiddelsentralen. Alle har ikke en egen. Noen få har en ipod. samme med skiene.

 

Men samlet sett er jo dette tre-fire ting å ønske seg, og selv om ikke én av kameratene heller har alle de fire tinga, så finnes alle fire ting fordelt i miljøet, litt her og der, så det er jo plenty med muligheter til å misunne andre...

 

Trøst deg med at det ikke er du som er kjip. Livet er bare sånn.

[Mom2Two]

Har en gutt som nærmer seg 10 år selv.

 

Han har ikke mobiltelefon en gang. Mulig han får til neste år.

 

PC, han må bruke den laptopen vi har.

 

Han har ikke TV på rommet, ikke noe Nintendo WII.

 

Ikke maser han så veldig om disse tingene heller. Nevner vel mobil fra tid til annen, siden det ikke er så mange i klassen som ikke har lenger.

 

Kan det være at dere har lagt opp til dette selv? Vi bor vel egentlig også i et "pressområde" som du kaller det.

 

Her må man ønske seg til jul og bursdag. Utover det, er det egentlig bare nødvendige klær og utstyr som blir kjøpt inn. Hender vi kjøper med noe når en av oss (eller begge) har vært i utlandet.

 

Vi har også gitt beskjed til besteforeldre om å tone ned når det gjelder gaver. Til jul spleiser alle på samme ting osv., så blir det ikke det gavehavet liksom. Bedre å få én ordentlig ting de trenger.

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg tror det er litt forskjell på personlighet også.

'

søsteren min syns det var helt horibelt og vokse opp uten merkeklær og slikt. og har alltid ønsket seg det og bruker alle pengene sine på sånt.

 

jeg er litt av typen som ikke har så mye ting og klær for det bryr meg svært lite.

 

og vi har jo samme oppdragelse.

[Anonym bruker]

HI her.

 

Enig med mom to two, vi har også gjort det på samme måte. blir helt kvalm av alle gavene som det ofte blir på juleaften så vi også toner ned og han er vant til å få sportsutstyr etc.

 

Blir bare litt oppgitt over at han tydeligvis syns disse materielle tingene er veldig viktig mens jeg føler at vi har oppdratt han - uten hell tydeligvis - til at det ikke det som er viktigst her i livet.

 

Flere av vennene hans har egen pc, kul tlf etc, men langt i fra alle. Lurer på om disse foreldrene som gir barna "alt" skjønner at de setter standarden på en måte og det blir ofte vanskelig for andre "å nå opp" av ulike årsaker. Ikke det at jeg mener at alle skal ha de samme, men syns det er noe helr riv ruskende galt med 10-åringer med ipone. Når man starter med det kuleste, hva da liksom... ingen ting å glede seg til eller se frem til. Syns ikke det er bra.

 

Og jeg er slettes ikke redd for å virke kjip, lurer heller mer på hvordan jeg skal få til en dialog med han hvor han må være litt mer takknemmelig for det han faktisk har; foreldre som bor sammen, søsken, et tygt sted å bo, økonomisk trygt og masse muligheter samt også tilgang til pc og de andre tingene han mener "alle" har.

 

Har virkelig ikke lyst på et uspiselig bortskjemt barn....

[Himmel og hav]

Jeg synes du virker klok og reflektert. Det er altfor mange barn , iallefall her vi bor, som får og får. Jeg kjenner barn som får ny mobil minst en gang i året, uten at det er noe galt med den gamle, som får nye ski etter 2 mnd, for de likte ikke dekoren på de andre osv. Det værste eksempelet hørte jeg her om dagen. Ei nabojente på 13 fortalte meg at hun hadde fått ny mobil til bursdagen, men så var det ikke sånn hun ønsket seg, så hun hadde brukt den i tre uker og så hadde hun kastet den i veggen til den knuste, og da fikk hun en ny! Foreldrene visste at hun hadde knust den med vilje, sa hun.

 

Jeg vet også foreldre som omtrent prakker på ungene det nyeste fordi de er redd for at de skal falle utenfor.

 

Jeg tror mye gjøres ved våre egne holdninger og modellæring. Løper vi som foreldre og kjøper ny mobil eller ipod så fort vi finner på det, eller bruker vi ting lenge og reparerer før vi kjøper nytt? Bytter vi jakke hver høst fordi Bergans kom med nye farger, eller holder vi fokuset på tingenes funksjon?

 

Hverken mannen min eller jeg er veldig opptatt av "ting", utover den praktiske funksjonen det har i hverdagen. Det har ungene våre vokst opp med, og er indoktrinert i. Kriteriene for at noe nytt, av dyrere ting, skal byttes ut her i huset er :

- virker ikke, og er ikke mulig eller lønnsomt å reparere

- for smått

- har mistet sin funksjon, tynnslitt.

Dette gjelder selvfølgelig også oss voksne. Jeg har en fire år gammel mobil, 7 år gamle slalomski osv, og det er en god ting å kunne vise til når det blir spørsmål om noe nytt.

 

Om det er noe ungene har veldig lyst på så kan de ønske seg det til jul eller bursdager eller bruke egne penger ( da sitter innkjøpene gjerne laaaangt inne). De har mulighet til å tjene ekstra ved å gjøre jobber i huset, men finner gjerne selv ut at den gamle ipoden holder lenge når det kreves 30 plenklipp for å kjøpe en ny. Så her funker det systemet bra, og nå er vi midt i tenåra så vi krysser fingrene for at det grunnlaget som er lagt skal holde ;-)

[Anonym bruker]

Hvordan er det med dere foreldrene? Husker dere å¨gå forran med gode eksempler? Kansje det er lurt å si ting som " jeg har så lyst på ny soffa, men vi trenger det jo egentlig ikke så da dropper vi det" (eller bil, bukser, sykkel eller hva det nå kan være dere ønsker dere). Det må jo selvfølgelig følges opp.

Jeg tror i hvertfal at en del barn har vanskelig for å forstå hvorfor ikke de kan få ny telefon når mor kjøper ny bil selv om den gammle fungerer eller hvorfor ikke de kan få merkeklær når foreldrene kjøper det til seg selv. Så lenge barna sitter med intrykket av at foreldrene har det de trenger av penger blir det liten grun for dem til å avstå fra ting de ønsker seg.

Det å ønske seg ting synes jeg foresten er fint. Kansje du skal tippse ham om bruktmarkeder foresten. Det kan jo hende han kan få tak i noen billige tvintippski hvis han selger slalomskiene sine for eksempel.

[Gjest losen]

Før bodde vi i utlandet, og der er miljøbevegelsen kommet litt lenger enn her hjemme. Det er in å være litt bevisst, et konstant fokus på carbon-footprint, og barna lærer mye om forbruk på skolen.

Her hjemme er det et voldsomt forbruk og en materialisme som faktisk sjokkerte meg litt, særlig opplever jeg dette når det gjelder barnefamilier. Jeg tenkte jo at nordmenn ville være både grønne og sosialdemokratiske, og opplever ikke det i hverdagen.

Nå er vi i et miljø der de fleste har høy utdanning og godt betalte jobber, muligens har det noe med saken å gjøre, og at det har vært veldig gode tider, og det fortsetter nå når renta er så lav.

Ikke vet jeg, men jeg prøver for meg selv å tenke både gjenbruk og lokale varer. Kanskje barna blir mobbeoffer når de blir større om vi begrenser dem for mye i hva vi kjøper og ikke kjøper til dem, men håper virkelig ikke det.

Jeg synest det er helt utrolig alt dette som barna liksom MÅ ha, det gjelder helt fra de er baby og til de som har større barn. Merker også tendensene her inne. Folk vil kun ha nye ting, folk vil kun ha dyre ting, og om ikke alle velger å gjøre akkurat det samme som dem, så er det ikke bra, her inne går det jo til og med så langt som at en blir kallt dårligmor om ikke ungene har flunkende nye 2 tec dresser til enhver tid.

Sitter det jo litt på spissen nå, men det er jo svært viktig å ha fokus på redusert forbruk! Så stå på,

[Gjest Filifjonka]

Du kan nok ikke vente at han skal forstå det, i hvert fall ikke slik at han innrømmer det overfor deg. Men du har rett, og og hold på ditt.

 

Mine barn har det også sånn når vi sier nei til noe. Argumentet "alle andre har/får lov til" er flittig brukt. Men det betyr ikke at det er sant. Mitt mellomste barn argumenterte for å få egen pc på rommet at alle de andre i klassa hadde. Jeg dro da fram navn for navn på de nærmeste vennene og spurte, har Per pc på rommet? Har Kari? Barnet innrømmet da til slutt at nei, det hadde de jo ikke. og det endte med at det var en eller to i klassa som hadde det...

 

Her er en trøstende tanke du kan prøve å holde fast på: Det er når barna raser mot deg at du vet at du har satt en grense og gjort en god jobb som foreldre.