Noen tanker og erfaringer rundt dette? "mammadalt"?

[StorkeMammaen]

Gutten min er nå snart 9 mnd og han begynner å vise at det ikke alltid er like greit å bli bært/holdt av fremmede/øvrig familie/naboer. Altså det er tryggest å bli bært av mamma. Besteforeldre og tanter/onkler går helt fint.

 

Så når han begynner å gråte på fanget til noen så kommer det kjapt "åh begynner du å bli mammadalt?"/"du er vel ikke mammadalt allerede?" i en litt beklagende tone.

Jeg veit ikke helt hva jeg skal svare, for det er vel vanlig å være litt mammadalt i den alderen? Hvordan skal jeg reagere? Kan jo ikke bare sitte å se på han hylskrike på fanget. Prøver å vise han at jeg er der og kanskje gi en leike eller tulle og tøyse litt. Noen ganger funker det, andre ikke. Så hvis det ikke funker så tar jeg han over til meg og han roer seg. Innimellom kan grunnen være at han sutrer gråter fordi han begynner å bli trøtt eller sulten i tillegg selvfølgelig.

 

For meg, så er det egentlig ikke noe stort problem, men virker på andre som om jeg har gjort noe feil siden han har blitt sånn.

 

Hvorfor er egentlig mammadalt et negativt ladet ord, er det ikke bare helt naturlig? Det jo vi som er nærmest!

 

Jeg er aleine med ham.

 

Veit ikke helt hva jeg lurer på, men bare andres erfaringer, og hva dere tenker om det jeg skriver..

[Ranveig R]

Det er vanleg at babyar blir skeptiske mot framande i den alderen.

 

Det vi har valgt å gjere er å ikkje tvinge ungane (spesielt yngste som var/er VELDIG skeptisk) til å gå til folk dei ikkje vil til.

 

Eg kan ta lille på armen og gå bort og snakke med vedkommande, men viss lille ikkje vil bli holdt av h*n, slepp ho. Dersom ein overleverer babyen til nokon som babyen ikkje er heilt sikker på ser eg for meg at babyen vil bli meir skeptisk/utrygg fordi h*n aldri veit når h*n blir levert til nokon h*n er redd for.

 

Dei aller aller fleste babyar har ein slik periode når dei er ein plass mellom 8 og 12 mnd. Eldste var verst rundt 9 mnd, lille var litt seinare, og med ein ny (og nesten verre) topp rundt 20 mnd. Eg er ikkje aleine med ungane forresten, trur neppe det har noko med saka å gjere heller )

[StorkeMammaen]

Takk for svar! Jeg og tenker at det er ganske normalt..

 

Andre erfaringer?

[bubben]

det er helt normalt mamma er den beste de første årene, uansett hvordan man snur å vender på det

[Gjest]

Jeg får ofte høre at mi er en mammadalt. Og hun ER det. Når hun er sliten, sulten eller lei seg så er det bare mamma som duger, ofte er ikke pappa bra nok engang når hun er i det lunet (enda hun forguder pappa'n sin ellers, det er ikke noe med det). Hun er forresten 15 mnd, og har vel vært sånn litt av og på i perioder hele livet. Hun er forresten ellers veldig sosial og skravler med alle, men hun vil gjerne vite at mamma er tilstede i nye og litt skumle situasjoner. Hun skal utforske og boltre seg, men jeg skal helst sitte og se på så hun kan komme og få en kos innimellom

 

Når folk kommenterer at hun er en mammadalt, tar jeg henne bare tilbake med et smil, trøster henne og forteller henne at vedkommende som holdt henne ikke er skummel, og så svarer jeg som sant er at "ja, hun er litt mammadalt" og smiler. Velger å gjøre det til en helt grei ting, uten å ta meg nær av det. Kanhende mener de det negativt, men jeg velger å overse den negative brodden. Herlighet, skulle jeg ta meg nær av at datteren min synes jeg er tøffest i verden? -Hun gror det nok av seg, så jeg får lagre all den gode selvtilliten til hun blir tenåring og hater meg...