Samvær med barna annenhver helg, en god far ?

[Anonym bruker]

Hvorfor er det slik at når en far kun ser barna sine annenhver helg etter brudd, takker nei til å ha de mer og ringer ikke en eneste gang og viser null interesse i barnas hverdag blir akseptert. Han kan være en god far allikavel.

 

Men hvis en kvinne gjør det samme så er det uhørt, en dårlig mor og uglesett av samfunnet ?

 

Er det så lett å snu seg og glemme barna ?

 

2 måneder siden bruddet og ny dama med barn allrede på plass. Hvem er denne mannen jeg delte 8 år sammen med ? Kjenner han ikke igjen.

 

Har mest lyst til å gi han barna og slippe ansvaret for å oppdra de, for å kjøre de til venner og fritidsaktiviteter, for å følge opp skolearbeid, få en god nattesøvn for engangs skyld. For å ha masse fritid til å pleie venner og fritidsinteresser.

 

Men vil nok aldri klare det fordi dagen de ble født så ble jeg MAMMA. Og mammaer får ikke LOV til å gi opp, vi får ikke lov til å snu ryggen til. Da er vi dårlige foreldre.

 

Hva i helvete skal bidrag dekke ? Jo, farens halvdel av barnas levekostnader. Men hva med alle timene jeg står opp om nettene ?

Hva med tapt inntekt fordi jeg ikke kan jobbe så mye overtid jeg vil, fordi jeg ikke får tak i barnevakt ?

Hva med tapte karriere muligheter, har allrede sagt nei til leder stillinger fordi jeg kan ikke løpe ut døren på et sekund.

Hva med det enorme ansvaret jeg har på mine skuldre å skulle oppdra disse barna til å bli skikkelige mennesker i samfunnet ?

 

Hvorfor skal han slippe unna så lett med å bare sende inn en liten pengesum hver måned og ha de 4 dager i måneden ?

 

Nei, du må ikke misforstå innlegget ! Jeg er glad i mine barn og vil gjøre alt i denne verden for å sørge for at de har det de trenger. Men at

helvetes mannfolk (kan jo være kvinnfolk for den saks skyld) kan snu ryggen til sine barn og kjøpe god samvittighet (bidrag) og gå rundt og si de er gode foreldre. Kan HOLDE KJEFT !

 

Nei, jeg er ikke en bitter X så bare hold fingrene unna tastaturet hvis du skulle til å begynne å skrive noe rundt det. Jeg var den som ville ut av forholdet, jeg er selv i et nytt forhold men skjermer barna for det enda. Haster ikke å kaste en ny kjæreste inn i demses liv etter alt de har vært igjennom i det siste med brudd og flytting. Jeg må jo tenke på å være fornuftig og være et godt forbilde.

 

Men far ! Han kan gjøre akkurat det han har lyst til fordi han er FAR.

 

Dagens utbrudd over. Takk for at du leste.

[V.A.B]

applaus!

 

vokste opp med en slik far, kunne like godt vært foruten. tragisk og jævlig patetisk at enkelte bryr seg midt i ræva om ungene de har laget.

[Anonym bruker]

Møkklei av at fedre som ser barna sine sjelden får en "du er en god far" stempel fra samfunnet uansett.

 

Barnet har to foreldre, en kan ikke betale seg ut av alle forpliktelser.

[Anonym bruker]

Det er vel ikke mengden samvær som betyr noe, om hvor god far en er. Eller hvor mange timer man tilbringer sammen. Men det er jo noe med de andre tingene du nevner, null interesse i barnas hverdag som er problemet. Jeg vokste opp med en far som var borte på jobb i så fryktelig lange perioder at han var nok ikke mere hjemme enn annenhver helg og ferier. Men han brydde seg, vi snakket på telefonenen over knitrete linjer, der en virkelig kunne høre at han var på andre siden av kloden. Når vi var sammen var han tilstede nok mentalt til å ha kontakt med oss. Han hadde gjerne 300 reisedøgn i året. Men han var en god far, og han er en god far. Han hadde jo god kontakt med sin kone, vår mor, og visste hva som rørte seg, han hadde god kontakt med oss, og han fulgte godt med på skolearbeidet vårt.

Så skille her går vel på hvor mye en bryr seg, hvor mye en intresserer seg, hvor mye man kommuniserer med ungene. Samt tillitten ungene har til at pappa faktisk er der for oss.

Klart det kan bli problematisk å følge opp unger rent fysisk etter brudd, far eller mor kan bli tvunget til å flytte lengre vekk enn hva man egentlig ønsker. Men man kan fremdeles være tilstede! Å ja, man kan fremdeles være en god far.

[Anonym bruker]

Mener selvfølgelig de fedrene som er totalt fraværende utenom samværshelgene sine. Og aldri ringer, spørr aldri hva de holder på med på skolen. Ingen interesse what so ever utenom å ha de på besøk annenhver helg. Og til og med da kan de holde på med andre ting slik at barna går rundt sin egen aksel og savner faren sin.

 

Og jo jeg mener faktiskt at mengde av samvær har noe å si.

 

[Anonym bruker]

Hvordan er forholdet med din far i dag ?

[Anonym bruker]

Kvalitet kan ikke erstattes med kvantitet når det gjelder samvær med foreldrene sine! Og til kverulantene: det finnes selvfølgelig unntak, men det er ikke disse stakkars barna denne tråden handler om.

[Anonym bruker]

et vennepar av oss har det omvendt; der er det far som har barnet heltid, mens mor har samvær to helger i mnd.

Hun betaler ikke bidrag til han.

[Anonym bruker]

Det er en ting om dt er jobb som er grunnen til at far er mer fraværende, men han er likevel en del av familien når han først er hjemme så så han vel dere hele tiden...

 

Ta fks barnefar her som KUN har sett dattera si på noen få bilder og på web camera noen timer etter hun var blitt født.

Det var jeg som gikk fra barnefar, mange mener at jeg har ødelagt mye for han, Men mange vet også hvordan han er. Han flyttet ned til her hvor jeg bor, han hadde ikke møtt meg en gang men sett et bilde av meg og da med en gang var han forelsket i meg, og maste om vi ikk kunne bli sammen. Plutselig forandret han seg og ble så og si drømmemannen omtrent, jeg falt for han og ble blind for hvordan han egentligt var. Tiden gikk og han forandret seg, han ble i en liten grad voldelig, han ble ekstremt uhygienisk han begynte og drite i orden og ha det ryddigt. På denne tiden var jeg gravid, og jeg sa mange ganger og endte tilslutt med at jeg måtte mase på han for og finne seg mer jobb og være med og se etter leilighet, men det gadd han ikke, foreldrenne mine hadde jo sagt dem kunne ta opp te lån og bygge om kjelleren til at det ble en leilighet, Ja det var veldig snilt av dem, men jeg ville ikke bo hos mine foreldre og syns ikke dem skulle måtte gjøre det fordi jeg hadde en kjæret som var for lat... Jeg gikk fra barnfar når jeg var en 3-4 mnd på vei, vi hadde fortsatt kontakt og snakket sammen, han var med på ordinær ul, men han gadd ikke bli med på den andre ul jeg hadde når vi skulle sjekke om morkaka hadde trukket seg opp(morkaka lå litt langt nede hos meg på ordinær ul)

Som han sa så hadde han jo allerede sett henne...

Og enda en ting han sa et par dager etter vi hadde vert på ul var at det skulle gått ann og visst skjønn før det var for sent og ta abort... Dette sa han fordi han helst ville ha gutt...

 

Da jeg var 6 mnd på vei traff jeg nåværende samboer og fra den dag barnefar fikk vite jeg hadde fått ny type alsuttet han helt kontakten og fra jeg var 6 mnd på vei og frem til idag når jenta er 9 mnd har jeg snakket med han 3 ganger.

Og 1 mnd før hun ble født flyttet han tilbake til hjembyen for broren ville ikke ha ham nede, fordi barnefar rotet seg inn i feil miljø.

Barnefar begynner nå når jentungen er 9 mnd gammel at han vil ta farskapstest.

 

Dattera mi har en far som stiller opp for henne som er med og oppdrar henne og tar seg av mating,bading, stelling, leking osv... Og det er ikke bilogisk barnefar. Bio far kommer aldri til og bli en så god far som den snuppa har nå. Sambo er ikke Bio far, men hva som står på et papir har ingenting og si så lenge man driter i ungene.

[mamman_til _♥♥♥♥♥]

er så enig HI!!