Er det vanlig at 5 åringer er ofte sinna ?

[Anonym bruker]

Er helt fortvilet her, orker snart ikke mer.

 

Vet ikke hvordan jeg skal løse dette for å være helt ærlig.

 

Daglige sinna utbrudd, furting, sier ting som: jeg vil bare være død, jeg skal rømme, hater deg, vil bo hos pappa.

 

Han har i grunn alltid hatt et temperamang men klarer ikke å få roet situasjonen ned. Så daglig må jeg takle denne oppførselen.

 

Nå er det slik at jeg gruer meg til å hente han i barnehagen, blir stressa bare å få unna ting om må gjøres hjemme. Går og venter på neste sinna utbrudd, føler som om jeg går på nåler for at han ikke skal sette igang.

 

Men når det er sagt så er jeg flink med grensesetting, konsekvent til den store medaljen. Men det hjelper ingenting.

 

Har snakket om dette med han når han er rolig. Men det hjelper heller ikke.

 

I dag så var han i godt humør, men når vi var på vei inn i barnehagen satt han igang og så sur ut. Helt uten grunn så det ut som. Slik er det ofte. Barnehagen forteller om en gutt som har alltid noen å leke med, ingen problemer der.

 

Dette er så ufattelig slitsomt spesiellt siden jeg er alene med 3 barn. Slik var han også når jeg bodde med faren hans.

 

Alle utviklingsskjemaer i barnehagen ser fine ut.

 

Hva kan jeg gjøre ? Hverdagen er rett og slett grusom når jeg stadig går rundt og gruer meg for neste episode.

 

Vi gjør ting sammen, han får mer oppmerksomhet en sine søstkyn fordi jeg stadig skal være i forkant og prøve avverge. De andre barna er rolige og lette å ha med å gjøre. Kan ikke skjønne hvorfor broren ikke er det

 

HJELP !

[V.A.B]

det er ganske innlysende at han bestemmer i huset når du går på nåler for å ikke irritere ham? ærlig talt, han er 5 år. får han et anfall, stapp ham inn på rommet til han kan oppføre seg. ikke godta det, ikke diskuter med ham. si at han kan være så sint han bare vil, men da får han være på rommet til han er rolig. ta tilbake kontrollen...

[Anonym bruker]

HI her,

 

Og når han går på rommet så begynner han å ødelegge ting som er der inne, hva da ?

 

Når vi er nesten inne i barnehagen og han setter igang, hva da ?

 

Når vi må ut for å søsteren skal rekke trening og ikke komme for sent, hva da ?

 

Om jeg står med middagen på stekepannen, hva da ?

 

Lett å si å det er bare å stappe han inn på rommet, men når han har søstkyn og problemet oppstår når man ikke har anledning til å følge han opp på rommet og stå der for å passe på at han ikke raserer hele soverommet. Hvilken teknikker skal man bruke da ?

 

 

[Anonym bruker]

jeg tenker det er på tide å sette litt hadt mot hardt. Alle barn har sine furte og trasse perioder, men ditt barn begynner nå å bli så stor at han forstår at man må oppføre seg.

 

Vår 6 åring hadde en periode i 2.5-3 års alderen og forsøkte seg litt i 4-5 års alderen. Vi slo totalt ned på det. Var jeg på Ikea eller annen butikk hun syntes var gøyal og ikke hørte på meg. Da tok jeg henne rett under armen og dro hjem. Hadde ett helvete med hyl og skrik og de andre ungene var også sure på henne fordi alle måtte hjem og jeg var sur for jeg fikk ikke gjodt det jeg ville. Tre ganger var vi gjennom det, nå oppfører hun seg.

 

Snakket hun stykt til meg eller søsken, innførte jeg boknekt på kvelden. Dette advarte jeg om på forhånd. Hun kunne da rase igjen på kvelden når boken ikke kom, men jeg ga meg ikke. Jeg sa at boklesing skulle være en hyggelig ting og at jeg ikke hygget meg når hun hadde snakket stygt om meg, segselv eller andre.

 

Hun kunne rase og kaste ting rundt i rommet. Da satt jeg på gulvet med ryggen til døren, så hun ikke kom ut. Jeg rikket meg ikke, selv om hun slo og lugget meg. Jeg snakket hele tiden rolig til henne og tok ikke fysisk i henne. Etter en stund var hun alltids mottakelig for samtale og kos. Da koste vi masse og snakket om dt som hadde skjedd, men bok fikk hun fortsatt ikke den kvelden.

 

Tullet og tøyset hun ved matbordet, fikk hun en advarsel. Hørte hun ikke på meg, kastet jeg maten rett i søpla. Når hun da skrek at hun fortsatt var sulten, ga jeg beskjed om at det ble mat igjen ved neste måltid og at hun fikk drikke vann i mellomtiden.

 

Jeg var beinhard. Nok får være nok og man kan ikke la 4-5åringen bestemme over hele familien. Vi satte foten totalt ned, men ga tydelig beskjed om hvorfor vi gjorde det slik. 2-3 uker tok det hele, ett lite helvete. Da roet det seg ned og jentungen virker lykkeligere enn noen gang. Vi voksne har vært tydlige og vi trenger ikke være så rigide lengre. Hun oppfører seg stortsett helt supert nå og det er vi voksne som bestemmer, selv om hun selvfølgelig har medbestemmelsesrett.

[V.A.B]

da får han ødelegge dem da, er han som plutselig ikke har mer leker igjen.

 

men, har dere TID til ham? prioriterer du middagen og søsterens trening foran ham når han kaskje bare trenger at du er der? du må ta deg tid til å oppdra ham..

[Anonym bruker]

HI her igjen,

 

Men nå er det ikke slik at han får viljen sin, uansett hva han prøver.

Forskjellen er vel at jeg ikke følger han på rommet rett og slett fordi jeg ikke har alltid muligheten til å gjennomføre det siden jeg er alene. Hva gjør du da ? Venter til middagen er ferdig og så setter han på rommet ?

 

Lar søsteren komme for sent eller avlyse trening fordi bror har sinna anfall ?

 

Er vel derfor jeg har vegret meg for å begynne med time out på rommet. Vanskelig å få til i praksis.

 

Men jeg kan jo slutte å diskutere med han og heller ignorere han når han oppfører seg slik. Jeg har en tendens å skulle "snakke han" ut av det.

 

Selvom jeg går på nåler og har rett og slett angst for at han skal sette i gang så klarer jeg å beherske det og ikke eksplodere på han selvom av og til er akkurat det jeg har mest lyst til. Men nå begynner dette virkelig å slite på hverdagen vår. Ikke minst slitsomt for søstrene, merker at det hender de gir seg for å unngå at han skal bli sinna og det er jo ikke bra. Da pleier jeg å gripe inn. Og da er helvete løs.

 

Er enig i at han er for stor til dette, derfor jeg lurte på om det var vanlig oppførsel.

 

Ikke noe hyggelig å hente han i barnehagen og han står der: NEI, jeg vil ikke ta på sko og jakke. Sier ting slik at jeg blir så flau og lei meg at Da tar jeg det på og bærer han ut.

 

Men han gir seg ikke, ødelegger hele familie atmosfæren her. Ikke noe fred å få

 

Tar gjerne imot flere tips ! Kan godt hende at jeg er blitt litt blind på hele situasjonen og trenger råd for å komme ut av dette.

 

[Anonym bruker]

Dette er HELT vanlig, hilsen en som jobber med dette hver dag.

 

Om du syntes hverdagen blir for tung, ta kontakt med en barnepsykolog. Dette kan gjøres helt privat, da får du gode råd og hjelp uten at det blir en kjempestor sak.

[Anonym bruker]

HI her,

 

[Anonym bruker]

Pedagogen igjen...

 

Man venter ikke med å korrigere oppførsel, det må skje med en gang. Du må la middagen være, rett og slett. Finn frem brødskivene etter på.

[Anonym bruker]

HI her, prøver igjen

 

Jeg er alene med de, men ja har får mer tid med meg en søstrene nettopp fordi jeg har så lyst til å få "orden" på han at jeg prioriterer å få snakket med han om dagen etter barnehagen, setter han igang med noe når jeg skal til å lage middag.

 

Treningen til søsteren er såpass sent på dagen at vi har 3 timer hjemme før hun skal ditt.

 

Altså middag må man jo lage på et tidspunkt, og det er helt uaktuellt at be søsteren om å droppe treninger fordi han blir sinna.

 

Kan jo ikke sitte og holde han i hånden hele dagen heller, men er vel midt imellom der. Husarbeid venter til de har lagt seg, nettopp fordi at jeg prøver så godt jeg kan å ha tid med de også.

 

Men selvfølgelig må jeg ta meg tid til jentene også, se over lekser og alt det der.

 

I helgene finner vi på mye gøy, så det er ikke mangel av oppmerksomhet tror jeg.

 

 

[V.A.B]

dette jeg og tenker.. skjønner det er vanskelig alene, gruer meg litt selv til småtten blir litt større..og du har 2 i tillegg.

 

men hva med å prøve ditt eget forslag, ikke snakke så mye, men gi ham et valg f.eks. enten surmule på rommet eller oppføre seg og få en belønning(f.ex et kvarters tv-titting eller noe) mens du lager middagen ferdig. vær streng, og gi ham kun TO valg.

 

ellers må jeg jo si at nanny-programmene på tv ofte har noen gode poeng, og de ungene er jo horrible.

[Anonym bruker]

HI her igjen,

 

Føler ikke jeg kan begynne å gi han valg om staff eller belønning, nesten sikker på at han vil da være så utspekulert å bruke "sinne" som et måte å få belønning på. Han er ganske smart egentlig.

 

Liker også Nanny programmene, men har liten tro at de fixer problemen i løpet av noen få dager.

 

Barnepsykolog er noe jeg seriøst kan vurdere ja. Men kan man bare kontakte en privat eller må man igjennom PPT eller noe ?

 

Barnehagen skjønner jo ikke problemet fordi han oppfører seg som en engel der og de er ikke bekymret for han i det hele tatt. Ba nemlig om en ekstra samtale fordi jeg var bekymret.

[Anonym bruker]

Siden du er pedagog, har du ikke noen gode råd ?

[Anonym bruker]

I den perioden jeg var gjennom dette, var jeg alene mye av tiden. Jeg laget enkle middager og skjøv hele steikepanna tilside når dette skjedde. Vi overlever å vente på mat. Gi banan eller polarbrød til søskene, så kan du ta opp matlagingen senere.

 

Skjærte det seg om morgenen, proriterte jeg de andre barna og bar den hylende ungen ut i bilen i bare pysj, selv om det var midtvinters. EN gang holdt det at jeg gjorde det, og jeg forklarte hvorfor i bhg. Etter det så brukte jeg det som "trussel"senere. - Greit, du vil ikke ha på klær? Gå på balkongen og kjenn hvor kaldt det er. Jeg kan godt ta deg med i bhg uten klær, men ingen av de andre barna gjør det, så de vil synes du er rar. - vil ikke spise frokost? greit, da får du spise i bhg, angrer du deg nå rett før vi skal gå? Sorry, for sent, da får du si fra tidligere.

 

Alier deg med backup for kjøring av søsken til trening, andre som bor i nærheten og kan bidra med skyss en liten periode, så du er klar for å ta kampen?

 

Prøv å planlegg god tid i hentesit. Skjærer det seg helt, så brukte jeg to ganger på min -DETTE gidder jeg ikke mer. Nå drar jeg uten deg. Og jeg dro min vei. Ga beskjed til bhg personellet og dro. Kom tilbake første gang etter 5 min. Da sto hun og hylte. Andre gang var jeg borte i 15 min. Kan oppleve noe mas nå også, men normalt kommer hun løpende når jeg begynner å gå til bilen.

 

Poenget mitt er at jeg tror du har alt på å vinne ved å ta 100% tak i det nå. Prioriter dette 100% i 2-3 uker. Vær 100% standhaftig, selv om det betyr at du ikke får handlet eller du driter deg totalt ut. Alier deg med barnas far (hvis mulig), familie, barnevakt, naboer, venner el.l slik at du har hjelp til dine andre barn om det kreves i denne perioden.

 

Barn kan være standhaftige, så hvis du gir rom for egenrådighet. Kan de ta hele styringen. Slutt med diskusjonene. Han vet hva som er regler og voksne må bestemme av og til. Forklar han det i rolige perioder, ikke når han trasser.

 

Det er ikke lett, men som du selv sier, går det nå utover hele familien. Ta dette som den viktigste jobben akkurat nå og informer alle barna om dette, at slik blir det nå en periode. Jeg vil tro hele familien også deres lille gutt, vil dra all fordel av å prioritere dette nå, så får dere mye mere ro.

 

Jeg vet ikke om det funker for dere, men hos oss ble det NOK og jeg satte foten totalt ned og advarsler kom kun en gang. Det ble ett helvete og så ble alt bedre enn noen gang =)

 

Lykke til.