Skjoldbruskkjertelkreft?

[Anonym bruker]

Er det noen som har noen erfaringer med dette?

Mamma har nylig vært til lege å fått konstantert klumper på skjoldbruskkjertelen, skal inn til biopsi, men det er vel egentlig ingen som lurer på OM det er kreft, mer hva man skal gjøre siden det er det..

Så her sitter jeg og bekymrer meg sprø, 45 mil unna, og lurer på om noen kan berolige meg litt? Har ingen erfaring med kreft i familien, kjenner ingen som har kreft eller har hatt det, og begynner å gråte bare ved tanken på å miste mammaen min. Noen som har noen erfaringer å dele?

[Anonym bruker]

Klumper på skjoldbruskkjertelen er kjempe vanlig hos kvinner. Faktisk så vanlig at hvis du tok ultralyd av alle kvinner ville ca 50% ha det.

 

Hun har jo ikke tatt biopsi enda, altså kan dere ikke vite at det er kreft.

 

Klumper på denne kjertelen er som sagt meget vanlig, kreft på thyroidea er kjempe sjelden. Men hvis man skulle få kreft der er det den kreft formen som har best prognose:)

 

Man kan fint leve uten denne kjertelen.

 

Har selv tatt biopsi av kul der, de fant ingenting.

Moren din har helt sikkert ikke kreft, sikkert bare en form for struma:) helt ufarlig.

 

 

[Anonym bruker]

Mamma hadde det for endel år siden.

 

Hun opererte bort alle klumpene, og halve skjolbrukkjertelen. Det var ikke ondartet, de testet dette etter de hadde fjernet alt så hun viste ikke om den var ondartet eller godartet før hun la seg på oprasjonsbordet.

Fra hun var hos fastlegen og til hun var ferdigoperert gikk det i underkant av to uker. Så det gikk ganske kjapt før alt var ferdig. Hun har ett arr på halsen, som man ikke ser om man ikke vet hun har det. Noe hun syns er veldig synlig, men hun er kanskje mer bevist på det enn oss andre. Hun tar noen tabletter siden hun bare har halv skjolbrukskjertel. Og testes en gang i året om det er riktig dose hun får. Og annenhvert år så er det blodprøve for å se om det er forandringer i ett eller annet jeg ikke vet hva er. Den samme testen må vi også gjøre, siden det er stor sannsynlighet for at vi engang får det også. Jeg skal teste meg igjen nå, og jeg kommer nok til å ende samme vei som hun har vært.

 

Men slik som har det foregått her så har alt skjedd fort, og ikke vært noe dramatikk. Min mor hadde en veninne og en kamerat som døde av kreft like før dette skjedde, så skrekken kom men den forsvant igrunn like fort som den kom. Det ok så kort tid fra man fikk vite A og tankene begynte å svinne til hun var ute av sykehuset og var som vanlig igjen. Ett sår kan man få av andre ting enn kreft, så såret som måtte gro på halsen hadde ingen betydning.

 

En hyttenabo hadde det samme her for noen år siden også. Han gikk en sommer med bandasje på halsen han også, for han så hadde ting skjedd like fort og greit også.

 

Selv var jeg ikke i nærheten da min mor ble operert, den uken var jeg langt unna. Så jeg hadde det nok enda værre enn hva hun hadde det. Pappa sa hun var overraskende rolig etter hun kom fra ultralyden på sykehuset. Der hadde legene snakket masse med henne og beroliget henne. (kan nook ha noe med at det var en kjenning hun møtte der, og hun er ikke kjent for å være en stille person)

 

Mamma var sykemeldt i en ukes tid, og var på jobb og frisk og rask til hun gikk inn på sykehuset og hun kom ut derfra. Så neste gang det evt skumme komme en "kanskje kfreft" i famlien venter jeg med å bekjymre meg til vi får det svart på hvitt at det er ondartet, og oddsene ser dystre ut. For med mamma som skjedde alt uten dramatikk, og vi rundt henne bekjymret oss mer enn hva vi burde ha gjort.

[Anonym bruker]

Takk for beroligende ord

 

Struma er allerede utelukket, hun var undersøkt for det først. Hun har alle tegnene på kreft, i tillegg til at hun røyker, så fastlegen hennes har i grunn vært inne på tanken før klumpene ble funnet. Men selvfølgelig, kan jo være noe annet, jeg bare foretrekker å forberede meg på det verste, og så heller bli positivt overraska...

 

Får bare krysse fingrene og håpe det hele går fort og bra..

[It's all about me]

Ja jeg har erfaring, men vet ikke helt om jeg burde svare fordet.

Mamma hadde kreft i skjoldbruskkjertelen for noen år siden.

Det som gjorde hennes tilfelle ille var at hun ikke gikk til legen før "rommet innvendig var fylt opp" og kulen var godt synlig for oss utvendig også. I tilegg var hennes krefttype uvanlig aggressiv.

Hun ble raskt opperert og hele kjertelen fjernet og det så lovende ut.

Dessverre ble det etter en stund påvist alvorlig spredning og hun lever ikke lenger idag.

Dette var den korte historien.

 

Valgte å skrive dette fordi jeg synes det er best å forbrede seg på både det beste OG det verste.

Mamma skjulte sine plager lenge, i tilegg var kreften som sakt ekstra aggresiv. De hadde hørt lite om akkurat denne ondartede formen.

Så dette er en krefttype som vanligvis har gode prognoser, men hun var dessverre veldig uheldig.

 

Vil bare ønske deg lykke til og mamman din god bedring. Kreft er forferdelig.

[Anonym bruker]

Takker for den historien også, jeg vet at kreft er grusomt, og jeg vet at man kan dø av det.

Det som bekymrer meg med mammas historie er at hun ble nakkeoperert for prolaps i juni, og i etterkant av det (altså over fire måneder) har hun slitt med en følelse av kvelning i halsen. Hun har ikke blitt tatt på alvor før forrige uke, legene mente det var psykiske ettervirkninger av operasjonen, og ga seg ikke før mamma presset gjennom og var såkalt vanskelig pasient..

 

Kreft er forferdelig og jeg føler med deg som mistet mammaen din.

[It's all about me]

Kjenner igjen de beskrivelsene om kvekning. Mamma hadde tungt for å puste og spise, men skjulte det....ja slik var hun, led alltid i stillhet.

 

Håper det går bra med dere da.

Bare å skrive pm om det er noe du lurer på i ettertid )

[Anonym bruker]

Tusen takk for det