Hvordan forholde seg til stebarna og ny gravditet

[Anonym bruker]

Vi er gift og har en sønn på 3. Etter 1 års prøving er jeg endelig gravid med en spire som sitter. Jeg var redd for at dette skulle komme ut, uten at vi selv fikk fortalt familie og våre nærmeste om det selv. Derfor ringte pappa'n til stebarna og fortalte ( 11 & 13 ). Det var egentlig ikke så enkelt sist gang, til og begynne med gikk det greit, men jo mer "gravid" jeg ble og jo mer det vistes så begynnte barna å trekke seg unna. Det er forståelig, og jeg har aldri lagt press på dem. De elsker lillebroren sin, og fallt fint inn i rollen som storesøstre. Spesielt hun eldste var med på stelling og bading fra første stund Hun yngste var veldig trassig en lang periode og rett og slett oppførste seg som en liten baby, begynnte å snakke som en baby, forlangte pappas hjelp til alt mulig (til og med å tørke seg etter dobesøk) og sa rett ut til han flere ganger at hun ville være minst. Hun var 7, nesten 8 år da gutten vår ble født. Etterhvert gikk dette over.

 

Nå som jeg er gravid igjen så fikk de beskjed tidlig fordi jeg var veldig bestemt på at de skulle høre det fra oss selv og ikke fra bygdedyret. De har vært her mange helger etter det, og det begynner å vises på meg. Men de sier ingenting om barnet, og derfor har jeg veldig vanskelig for å ta det opp. Jeg vet jo at jeg er voksen, og at det er min jobb. Men jeg vet ikke hva som blir å presse dem osv. Hvis de ikke er klare for å snakke om det ennå så forstår jeg det. Men det er litt vanskelig når man ikke vet. Hun eldste er stor jente nå, og jeg tror kanskje at hun ikke sier noe om det fordi hun er i en alder når alt er pinlig. Hun ler når 3 åringen vil under genseren min og sjekke at babyen er der ihvertfall Men hun yngste som alltid har vært littegrann vanskelig, hun sier ingen verdens ting.

 

Hvordan kan jeg begynne for å åpne temaet litt?

Gjerne litt avvæpnende og morsomt istedet for at nå skal vi prate om hva du føler om ditt og datt osv. Jeg vil jo at de skal kunne prate om det hvis de vil, men jeg vil ikke dra dem med på reine psykologtima heller. Jeg lurte på å vente til helga før UL og kanskje dra i gang tippekonkurranse på om det blir gutt eller jente, og premie til de som tipper rett? Da har man kanskje "knust isen" på en måte...?

[Anonym bruker]

Tror ikke du skal forvente at de er så veldig interesserte ennå. Ni måneder er lenge for et barn.

[Anonym bruker]

De var veldig intressert på denne tiden forrige gang, og det er jo noen år siden.

 

Trådstarter

[Anonym bruker]

Nå er de blitt så vant til at dere får barn. Mest spennende med første mann. Ville ha oppført meg likt med 3 åringen og magen når stebarna er der, som når de ikke er der. Da har du jo en veldig fin åpning. Da er det treåringen som åpner og ikke du.

[Singelmamma og banden]

Vi har nettopp fortalt mine barn at jeg og sambo venter vår første baby. Javel var svaret, og ikke noe mer. De nevner det ikke mer heller. Midterste ønsker seg en lillebror, men har gitt opp å ønske seg det siden "mamma bare får jenter likevel". Det kommer nok mer på banen når man kommer et stykke ut i graviditeten.

[Anonym bruker]

Ta tiden til hjelp. De kommer nok med interessen etter hvert.

 

Mitt stebarn på 9 år snakker veldig mye om babyen vi venter, men er også vedlig opptatt at vi skal snakke om henne som barn. Hun gleder seg stort og koser magen titt og ofte. Men jeg ville aldri påtvinge henne dette. Det er noe barn må gjøre av egen fri vilje.