En tung barseltid - trenger råd!

[Huldretussa]

Jeg fødte ei nydelig datter for 14.dager siden. Fødselen gikk veldig greit, det var en fin opplevelse! Jeg følte meg trygg og fikk god hjelp av mannen min, jordmor, lystgass og epidural. Vi var helt i himmelen da jenta vår endelig kom! Hadde gleda oss så lenge. Svangerskapet gikk også helt problemfritt - jeg hadde ingen plager og la ikke på meg mye heller.

 

I 9mnd gikk jeg og drømte om den fantastiske barseltida. Jeg gleda meg så enormt til å være hjemme med en nyfødt baby - kunne ikke tenke meg noe bedre!

 

Men de 2 første ukene har ikke blitt som jeg drømte om.. Tristhet og nedstemthet har kommet snikende innpå.. De første dagene da jeg lå på den lokale fødestua, tenkte jeg at jeg bare var sliten og manglet søvn. Vesla var ikke så lett å roe om kvelden og ville ha mat mange ganger i løpet av natten. "Det blir nok bedre når vi kommer hjem", tenkte jeg.. Men det ble det ikke.. Jeg fikk mange vonde tanker som "jeg er ikke så glad som jeg burde ha vært". Hvorfor skjer dette? Jeg hadde jo gleda meg så lenge!! Jeg har mista matlysta, har problemer med å sove, har ikke lyst til noen ting, og er blitt ganske likegyldig til alt.. Men veslejenta mi er herlig! Amminga går veldig fint - hun er glupsk og legger bra på seg.

 

Jeg får ikke dette til å stemme.. Alt er jo perfekt - jeg har en fantastisk mann som gjør alt i huset for tiden og jeg har fått den nydelige babyen jeg drømte om. Mamma har flytta mer eller mindre inn - og er til god hjelp og støtte. Jeg har aldri hatt problem med noe før i livet - jeg har ikke vært syk og ikke deprimert..

 

Håper dette er noe forbigående.. Jeg har lest mye om ammetåke og barseltårer - og fødselsdepresjon.. Har så lyst til at det "bare" skal være ammetåka som har slått meg ut - men føler meg deprimert..

Har fått legetime i morra - skal bli greit å snakke med en fagperson.

 

Er det noen som har lignende erfaringer fra barseltida??

Vil veldig gjerne ha svar...!

 

klem fra litt trist og trøtt nybakt mamma..

[Mikkemafian]

Jeg vil kanskje tenke at du har hatt litt for høye forventninger til barseltiden.. Jeg hadde det litt sånn forrige gang. Snuppa ville ikke sove og jeg følte at jeg ikke strakk til... Det er slitsomt med barn som ikke vil sove. Det er faktisk helt normalt at det tar litt tid å komme i gjenge etter en fødsel. Snakk med legen din, håper det ordner seg for deg.

[Dolly ønsker seg 3 ☆]

Hei:)

 

kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Fødte for 3 år siden 1 jenta vår og alt før og ang fødsel gikk fint. Så kom vi hjem fra sykehuset og jeg ble usikker, engstelig og litt redd foa masse. Ammingen gjorde vondt, og hun ville ha mat hele tiden følte jeg. Så kjente jeg på dette enorme ansvaret jeg plutselig hadde fått. Skulle liksom passe på denne lille tulla, og var livredd jeg skulle overse noe og at hun skulle bli syk etc.

Jeg fikk ikke sovet nok og følte at det ikke var vits i å sove for hun våknet snart og skulle spise mer. jeg gråt mye om kveldene og var redd for masse.

tror til en viss grad det er normalt å føle det litt sånn, skjønte jo plusteslig at det var mange venninner som hadde født som hadde hatt det på samme måten men sånt delte men ikke. Dumt, for det kom så overraskende på meg.

Høres veldig fornuftig ut at du har mammen din der og at du skal snakke med noen fagpersoner om dette.

stå på, mest sannynlig så blir det bedre om en stund!

masse lykke til

[LRMG2]

Kjempefint at du tar det på alvor, og ikke gi deg før du synes du får ordentlig hjelp. Helsestasjonen kan også gi råd - de har kanskje vel så mye erfaring som fastlegen.

 

Husk at kroppen din er oversvømt av hormoner, hodet er proppfult av masse forventninger og forestillinger om hvordan ting skal være og føles, permisjonen tar fra deg alle dine vante rutiner i livet med jobb og hverdag. Dessuten er ikke nyfødte så innmari givende egentlig. De må ha ny bleie 10 ganger om dagen, de skal ha mat 10 ganger om dagen og så gråter de litt og så sover de litt - rundt og rundt. Ikke så fryktelig spennende, og ikke gir de særlig respons heller. Det er helt normalt å føle seg litt sjokka og overveldet i en sånn situasjon. De fleste har sånne perioder i løpet av permisjonen, men man snakker kanskje ikke så mye om det.

 

Unntatt i de mest ekstreme tilfellene så går jo dette over, men det er jo dumt å la det ta unødvendig lang tid. Og vær åpen om det til mannen din og moren din og andre, så er det nok mange som vil nikke gjenkjennende.

 

Håper du føler deg litt beroliget!

[Huldretussa]

Tusen takk for svar!

Har tenkt på selv at jeg har hatt veldig høye forventninger til barseltida. Under svangerskapet greide jeg ikke tenke en dag lenger enn fødselen. Alt etterpå måtte jo være superlett i forhold til fødselen?? Men har skjønt at sånn er det ikke..

 

Er alene hjemme nå, og tårene triller. Jeg er kjempetrist selv om vesla sover søtt på brystet mitt..

 

Dette er så frustrerende!!!

[Huldretussa]

Takk! Jeg tror jeg er helt satt ut av å ikke ha kontroll på hva som skjer i kroppen min.. Jeg har så lyst til å være GLAD!

Er veldig åpen om det til mannen min og mamma. Mamma og pappa har lest og lest på nettet om barseltårer, ammetåke og fødselsdepresjon. De støtter meg veldig Og mannen min er fantastisk!

 

Håper dette går over snart.. Men jeg ser jeg må gi meg selv litt tid..

[Tigerpote]

Hei:)

 

Så leit at du skal føle det sånn. Nå er jeg førstegangs og har ikke født ennå, men vil bidra med det jeg har hørt av jordmor og andre:)

 

Barseltårer og det å føle tungsinn er helt normalt. Jordmor sa at dersom man går lenger enn 6 uker, kalles det fødselsdepresjon, som er mer alvorlig enn barseltårer/nedstemthet i forbindelse med fødsel. Går det derimot over før 6 uker, er det altså ikke en depresjon.

 

Jeg holder også en knapp på at vi ikke må stille så høye krav til oss selv. Vi får ta tiden og dagene som de kommer, og sliter vi er det alltids hjelp å få.

 

Jeg er spent selv på hvordan barseltiden vil bli, fordi jeg føler meg litt nedstemt om dagen uten at jeg helt vet hvorfor.

 

Håper du vil føle deg bedre om en stund:)

[Tryne_ nr.3 på vei]

Kjempe flott at du faktisk sier det til noen. jeg kan dele min historie i korte trekk.

 

jeg var overlykkelig etter å ha blitt gravid etter 2 år med prøving. jeg var blitt gravid tross at alle leger mente det var umulig. Jeg gledet meg noe helt enormt til den lille kom. Hadd selvfølgelig tanker om hvordan det ville bli osv.... men det hele ble ikke slik jeg trodde.

 

jenta kom 14 dager før termin. Hun var dysmatur (1870 gram til termin). Dette førte til mange vansker både for henne og meg. Jeg fikk ikke amme og brukte mye tid på pumping, mata henne med kopp og senere flaske. Jeg slet noe helt enormt med å få i henne litt mat. temperaturen hennes måtte måles MINST hver 3. time fordi hun klarte ikek holde på den. Etter 3 uker fikk hun kolikk av sterk grad. Hun skrek i 6 mnd i strekk. det var null søvn å få, hun skrek hele dagen, å det var absolutt ingen idyll i det hele tatt. jeg gikk samtidig på skolen. Hun fikk melkallergi og begynnte å spy++++++ altså, det hele var stress og kav og ikke kos.

 

jeg gikk og følte på mangel på glede. tenkte at jeg måtte være helt gal, jeg som hadde gled meg sånn til dette. etter 3 mnd var det en vennine av meg som sa at hun følte seg litt nedfor etter at hun hadde fått sitt barn. Først da turde jeg si hva jeg følte. å det var godt å høre at jeg ikke var alene. Rundt denne tiden dabbet det også av, selv om ting fortsatt var hektisk.

 

Så poenget mitt er at du er helt normal, det blir ikke alltid slik vi har tenkt. men jeg er glad du faktisk er oppmerksom på det. Snakk med noen, å ikek føl dg dum fordi du føler det sånn

[MammanTilEmma❤]

jeg vil si at dette blir bedre med tiden:-) den første tiden er bestandig tung for mage.. pga at en er sliten etter fødselen åsånt, å babyen trneger også litt tid på seg!

 

fikk min første for 5 uker siden, trodde også alt kom til å bli supert å bare kos.. men var helt motsatt!! de første 2-3 ukene sleit jeg veldig med amminga pga nakke skeivhet( hadde ligget litt trangt), så det ble mye pumping.. vurderte å kutte ut helt, hun kunne være våken helenatta +++.. å jeg selv var sliten å hadde absolut ikke matlyst å gidda egentlig ingenting.

 

men de siste par ukene så har alt vært supert:-D hun er mst våken på dagen nå da, å sover lenge opå natta.. å amminga går ganske så bra:D føler meg bedre selv også. bare koser oss hjemme om dagene fortiden:))

 

 

 

 

[MammanTilEmma❤]

mye skrivefeil men;)

[MathildeC]

Har ikke lest de andre svarene her, men ville bare si at jeg hadde en veldig lik opplevelse som deg, med unntak av at jeg syntes fødselen ble mer traumatisk enn forventet.

Men graviditeten var fantastisk etc.

Jeg merket fort at jeg hadde mer enn de vanlige barselstårene. Jeg så ingen andre i korridorene på sykehuset med ansikter røde av gråt, og når jeg var hjemme alene med babyen etter fødselen (mannen gikk raskt tilbake til arbeid) var jeg skikkelig nedfor.

Jeg søkte hjelp ganske fort. Sikkert i løpet av 2-3 uker. Snakket med helsesøster, psykolog og noen andre fortrolige. For meg hjalp det enormt, bare jeg fikk snakket om ting tok det bare en uke eller noe før jeg så lyst på livet igjen! Ettersom tiden gikk og jeg fikk mer selvtillit i rollen som mor, ble alt bedre. Så bra at jeg nå etter et par år har født en ny liten jente - og merker overhodet ikke til førstegangsproblemene.

Snakk med noen om dette, du er ikke alene. Lykke til, det går over!!!

Klem til deg

[Beate og lille snuppelure:-)]

Dette høres veldig normalt ut for førstegangsmammaer. Som en annen sier her, så er det viktig å se det an videre og går det over seks uker med tungsinn, så er det viktig å få hjelp. Men jeg tror nok det er lett å ha høye forventninger til livet med baby. Mange har planlagt dette godt, tatt utdannelse, etablert seg, levd livet, reist og funnet kjærligheten. Og etter en stund er ønsket om å toppe dette med en naturlig vei videre, å få barn. Og så tenker man at barseltida er en deilig tid med en fin baby, kjærlige morsfølelser og myke smil og et balansert sinn. Og så møter man seg selv i døra, den store morsfølelsen tar tid, det blir mange bekymringer man ikke hadde tenkt på, en omveltning på mange plan det er nesten umulig å forberede seg på. Og så har man liksom bare hørt om lykkelige nybakte mødre, eller man tenker ihvertfall at alle andre er så lykkelige og takler alt bedre enn deg.

Jeg har blitt veldig obs på at jeg forteller venninner som venter førstemann at det vil bli mange følelser som kan være utfordrende og tøffe. Mange sterke følelser, mye fint og mye sårt. Mye frustrasjon og mye nytt man ikke hadde tenkt i dt hele tatt. Men så må nok alle erfare det selv også. Snakket nettopp med ei god venninne om dette. HUn har slitt endel med følelser etter fødsel, og sa at hun var glad for at jeg hadde snakket om mine erfaringer. Men likevel tenkte hun da hun var gravid at det ikke kom til å gjelde henne. Hun var jo sååå veldig klar for barn og så for seg fullstendig lykke...

Det er nok ikke for ingenting at de tre første månedene kalles et "fjerde trimester", hormoner, nye følelser, lite søvn osv gjør at det for mange blir en rar tid på mange måter. Har snakket med flere venninner som har følt det samme og som synes at det var en mye bedre opplevelse å få nr to, når forventningene er mer realistiske og omveltningen mindre. Menn lykke til videre i barseltida, prat med andre om dette, det er viktig!! Så opplever du helt sikkert at dine følelser er helt normale, så lenge de ikke varer veldig lenge:-)

[babyklar er lykkelig :)]

vil bare si at jeg skjønner hvordan du har det... hadde det likens med førstemann.. har ikke så mange gode råd å komme med annet enn at du må ta vare på deg selv. unn deg noen ting innimellom som gir deg litt glede. kanskje sjokolade, cola, frisør, en kaffe ute med en venninne uten baby med? det er lov å ha det slik du har det, du er ikke en dårlig mor for det, husk bare det! medisinsk sett fant jeg ut at jeg hadde lavt stoffskifte jeg da.. trenger ikke være noe feil med deg, bare rett og slett utslitt og mange følelser og hormoner i ubalanse.. men vil uansett anbefale deg å snakke litt med legen. kanskje sjekke blodprosent, blodtrykk osv.. er ikke ting som de bør blir man jo ekstra sliten.. vil uansett bare si at det går over! og husk å være stolt av deg selv og den flotte mamman du er! og godta at vi faktisk har lov til å være nedstemt og lei oss selv om vi er nybakte mødre og bør være overlykkelige!! mange klemmer fra meg

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Ser du har fått mange fine svar her, og ville bare tilføye at du er hjertelig velkommen inn på dinbaby.com- småtroll 0-1 år, der er det kanskje flere i samme situasjon også? Barseltiden er langt ifra en dans på roser for de fleste, så du er garantert ikke alene om å føle det slik!! Stor klem fra meg=)

[AO3]

Jeg er også fra 0-1. Jeg vil bare si at jeg kjenner meg igjen, selv om det for meg tok noen uker før jeg tillot meg selv å innse at jeg ikke hadde det bra. For meg ble det hele komplisert av en vanskelig fødsel og haste-ks.

 

Det er kjempebra at du allerede nå har innsett at du trenger hjelp! Jeg holdt alt inni meg, i mange, mange måneder. Selv nå (knerten er straks ett år) er det ting jeg ikke har fortalt til NOEN, inkludert samboeren min. Jeg orker ikke. Selv om det nok etterhvert vil bli bedre av seg selv, tar det unødvendig lang tid før det blir bedre hvis man ikke ber om hjelp. Det blir en ekstra belastning på dere alle tre.

 

Å føle det slik du gjør nå er helt vanlig! Men dessverre hører man ofte bare historiene fra dem som hadde en fantastisk barseltid, med barn som sov, uten ammeproblemer, vekt som var tilbake til normalen etter to uker og som i det hele tatt bare koste seg som mamma fra dag en. Bra for dem, for all del - men det er mange, mange som synes barseltiden var kjempetøff. *trøsteklem*

[Jahoo]

venninner jeg har snakket med siser alle at den føste tiden ikke ble helt som forventet. Det går som regel de 6 ukene før de klarer å nyte barseltiden. Utad har de strålt som bare det, men når man snakker på tomannshånd kommer det andre historier.. Det burde absolutt vært mer fokus på dette. Mange føler nok at de ikke strekker til + en enorm ansvarsfølelse man ikke har hatt før. Du kan trøste deg med at dette er helt normalt, bra du deler det med oss.