Gruer meg til å gå på jobb!

[Lillelill]

Er det et dårlig tegn? Er i uke 29 nå, så har enda en god stund igjen, men har begynt å grue meg til hver eneste dag jeg må gå på jobb. Er jo egentlig ikke syk på noen måte, så syns det er vanskelig å spørre legen om å bli sykmeldt. I tillegg til at det sikkert kan bli kjedelig å gå hjemme uten noe å gjøre de neste månedene.

Men er så mye som er slitsomt. Jeg sover dårlig hver eneste natt. Er oppe minimum tre ganger, fordi jeg har vondt i ryggen, eller fordi jeg må på do, eller fordi samboeren min har snudd seg i senga eller hva som helst egentlig. Og når jeg først våkner så tar det LANG tid før jeg sovner igjen.

Ryggen plager meg endel, noe jeg antar har med jobben å gjør. (Jobber i butikk, går og står hele dagen) Men har nå vært hjemme i noen dager og ryggen har ikke blitt bedre, kanskje bare verre. Så nå har det vel blitt for mye stillesitting sikkert. Ingenting som hjelper.

Har dårlig samvittighet når jeg er hjemme fra jobb, og dårlig samvittighet når jeg er på jobb fordi jeg ikke føler at jeg orker yte det som egentlig kreves av meg, glemmer ting og sliter med konsentrasjonen. Ikke føler jeg at støtten fra sjefene mine er veldig god heller. Jobber i en veldig mannsdominert kjede, jeg er faktisk den første butikksjefen i den norske avdelingen som har hatt behov for mammapermisjon. Alle andre er menn.... Så føler ikke at det er noen som helt forstår hvordan det er, så istedet for å støtte meg nå som ting er litt ekstra vanskelig så føler jeg at de bare klager fordi jeg ikke fullfører alle oppgaver like entusiastisk som før jeg ble gravid. Noen som har noen råd til hvordan jeg skal få opp motivasjonen litt?? Er nemlig veldig slitsomt å hele tiden grue seg til å måtte jobbe, blir veldig psykisk sliten av det. Så i tillegg til alle de små fysiske plagene så er hodet mitt egentlig fullt nok.

Trenger noen råd??

Noen som har det som meg??

[LivK har født]

Huff, det hørtes ikke greit ut! Menn har nok ikke den store forståelsen for hvordan det er å gå gravid, nei... men litt respekt skulle man vel kunne forvente seg. Og det hjelper ihvertfall ikke på motivasjonen å ha denslags rundt seg på jobben, nei!

 

Jeg tenker at med vond rygg og redusert arbeidskapasitet må det gå an å be legen sin om en gradert sykemelding. Kanskje de rundt deg på arbeidsplassen din til og med vil forstå litt mer av at du trenger at det blir tatt hensyn til deg og din tilstand? Og hvis ikke er det på tide å bli egoistisk! Dette er en liten periode av et langt yrkesliv, en periode i livet ditt der du skal glede deg over hverdagen og det som venter. En lykkelig tid! Du må kreve tiden, dersom ingen vil gi deg den. Du har kanskje begynt å komme litt i redebygge-modus? Det er godt å kunne ha tid til å fokusere litt på det nye som venter, kjøpe et bitte lite plagg, en bamse, drømme litt. Ikke bruk opp energien og humøret på å grue deg til jobben, ihvertfall!

 

Jeg har det nok mye greiere enn deg på jobb, er sykepleier og har sikkert 99% kvinnelige kolleger som gleder seg med meg og tar veldig hensyn - i tillegg til at sjefen er dronnigen av tilrettelegging! Men jeg svarte deg likevel, for jeg hadde aldri orket å ha det sånn. Hadde sikkert fått svangerskapsdepresjoner i tillegg til "det vanlige".

 

Ta grep om svangerskapet ditt, og lykke til!!!