Hvordan er det å ha en "gammel" mamma ?

[ikkesålett]

Jeg er snart 40 år og gravid - har fra før en jente på snart 6 .

I området her vi bor er det vanlig med fødene i 35 + alderen, da jeg fikk dattern vår for snart 6 år siden var jeg da den yngste i barselgruppen. I barnehagen til dattern er det foreldre hvor mor var 40 -42 og faktisk på på 44 (vi er en liten bhg med 50 barn) så statistisk er det voksene mødre her i nabolaget. MEN jeg er litt redd for hvordan barnet har det med så voksen mamma ......... Noen som sitter her og har erfaringer å dele ? Kanskje du selv er en godt voksen mamma eller att du er datter født av en voksen mamma.

Jeg er ingen "satt" 40 åring , jeg er aktiv i nærmiljøet, liker å holde meg i form og aktiv, opptatt av ernæring og helse - så ikke helt "pensjonist" enda, men hvordan er jeg som 50 når ungen er 10 - men vi har jo ingen garanti for fremtiden som mor på 27 eller mor på 40.

 

[Frk Marge]

har egentlig kun annenhåndsopplysninger men allikevel...

mamma var 32 når hun fikk meg, ikke veeldig gammel, men ikke ung heller. pappa er 7 år eldre.

når jeg var liten var jeg med dem på turer i skog og mark, vi dro på ferier, noen ganger kjørte vi selv, noen ganger var vi på busstur... mamma arrangerte bursdager med halve slekta for meg, jeg hadde alltid huset fullt av venner osv...

så, når jeg var 12 fikk vi et lite sjokk. mamma var gravid - ikke helt planlagt i en alder av 45... hun trodde hun var kommet i overgangsalderen og hadde sluttet med minipiller fordi de annså det som utenkelig at hun kunne bli gravid så sent. der tok de feil gitt!

min lillebror ble født 3 mnd før mamma var 46 og like etter pappa hadde fyllt 53... raskt regner; når brodern fyllte 18, ville pappa fylle 70 samme år og mamma vare 63 ikke helt ønskesituasjon....

 

kan med en gang si at pappa da allerede var sliten - selvstendig næringsdrivende med en butikk som krevde sin mann og vel så det. tok bare et år etter brodern ble født før han la ned og tok seg jobb som industriarbeider på dagtid isteden.

tror han også hadde en fin barndom, broren min, men mamma og pappa hadde definitivt ikke like mye overskudd til ham. det de gjorde sammen var inne i rolige former, ingen turer, utflukter, husker ikke så mange barneselskaper, men vet det var noen, ingen aktive ferier, bare busstur til legoland osv.

 

tror det kunne vært verre, mye verre.

tror både jeg og brodern hadde det egentlig ganske fint!

 

nå begynnte jeg selv ganske tidlig. fikk mitt første barn da jeg var 23.

så var jeg 30 innen nestemann kom og nå er jeg jaggu blitt 36 innen denne nr 3 annkommer.

 

merket stor forskjell på det å være mamma som 23 åring og som 30 åring.

med den første hadde jeg kanskje mer guts og energi, men også mange kameler jeg måtte lære å svelge - jeg var veldig ambesiøs, lidenskapelig og idealistisk.

med nr 2 hadde jeg mye mer tolvmodighet, visste mer hva jeg ville og fikk det igjennom, samtidig som jeg mye lettere klarte å se igjennom fingrene med ting som egentlig ikke er så viktig...

hadde en mye mer avslappet holdning til det å bli mamma andre gangen enn første. da gikk også alt så mye lettere siden jeg ikke tok alle ting som personlige nederlag hver gang ting ikke gikk slik jeg hadde planlagt at det skulle...

 

tror kluet er å ikke vente så lenge at piffen har gått ut av en... om man ikke har nok energi blir jobben ofte mer slett og det går utover både en selv og ungene.

 

håper jeg ikke er nådd dit enda siden jeg skal ha en til nå.

fant en mann som så inderlig ønsket seg barn og helst ville ha dem med meg... *smelt*... og siden jeg ikke har følt med ferdig med dette etter nr 2 (selv om bf var det) var det jo bare å sette igang ikke sant?

 

 

 

[tuttelura]

Hei:)

Min mor nærmet seg 41 år når jeg ble født i 1973.. Min far var akkurat fylt 46.. Det har aldri vært noe problem, bortsett fra at jeg jo har ønsket meg yngre foreldre innimellom opp gjennom årene, spesielt når jeg var ung.. Men, fordelen har jo vært at de hadde god økonomi og det var trygt og godt. De er nå 77 og snart 82, og kjempespreke for alderen, og det har de sagt er "min fortjeneste", da de liksom har måttet følge med i utviklingen..

 

Samtidig er det nok stor forskjell å få barn som 40-åring nå enn for 36 år siden, så jeg tror det kommer til å gå kjempefint for deg :-) Og forhåpentligvis kanskje også for meg, hvis IVF klaffer for oss...

[TBM28 er lykkelig 4barnsmamma]

 

Nabodamen til mine foreldre var 48 år da hun fikk nr 4 og siste i flokken, de andre var voksne da... Men de har holdt seg sprek pga hun lille jenta som nå er 21 år--

[Cupcake!]

Hei

Mine foreldre var 40 når de fikk meg.

Har ikke hatt noen problemer med det som jeg kan huske.

Men nå som jeg er voksen har jeg hatt ønske om yngre foreldre. Kun av egoistiske årsaker. Jeg er utrolig glad i dem og vil ha dem her lengst mulig.

Begge to er spreke og friske.

Og nå som jeg har fått barn ønsker jeg at de skal ha spreke besteforeldre i mange mange år fremover...

En bivirkning av at jeg hadde godt voksne foreldre er at jeg har vokst opp med bare en farmor. Det hadde jo vært gøy med flere besteforeldre, men sånn er jo livet.

 

[ikkesålett]

Takk for så mange fine svar =)

Ja garantier for att man som foreldre lever lenge har man jo ikke uansett alder. Tanten min døde og efter lot seg 3 små barn - to år senere døde mannen hennes. Mannen til en veninne av meg gikk bort 39 år gammel her i sommer,- yngste dattern er 5 år.

Grantanten min hun ble 98 år og var super sprek og bodde i enebolig med mannen sin til inntil ett par uker før hun gikk bort - han døde året efter 102 år ,- hjertestans mens han var på sin daglige tur i marka.........

Selv fikk mine foreldre meg da de var 29 og 33 år - da hadde mormor og morfaren min allerede gått bort.

Men godt å høre fra dere med erfaring - Gir en "stakkar" litt extra mot ;O)

Og du som prøver IVF : Lykke til !!!! * babystøv* sender jeg deg i bøtte og spann

[Ann Helen]

Hei:-)

 

Mine foreldre var 35 og 37 år da de fikk meg (har en bror som er 8 år eldre enn meg og en søster som er 5 år eldre enn meg), så jeg var attpåklatten som ikke var helt planlagt:-) Men oppveksten min har vært kjempefin, pappa tok meg med på fjelltur, om sommeren reiste vi på ferie til dyreparken i Kristiansand, og andre steder rundt om I Norge, Danmark osv...

I "fjortisalderen" hadde jeg perioder der jeg gikk rundt og irriterte meg over at mine foreldre var så "gamle" i forhold til mine venners foreldre..hehe, men det gikk over, og de har alltid stilt opp på fotballkamper, volleyballkamper osv:-)

Nå er de besteforeldre til 3 barnebarn, og et til barnebarn på vei:-)

De stiller alltid opp som barnevakt hvis vi vil ut og kose oss alene en kveld innimellom, de sier aldri nei. Så de er superduper besteforeldre:-) og alderen ingen hindring!

 

Jeg er sikker på at det går bra med deg, lykke til:-)

[J-86]

Hei:)

Man får jo barn når man får barn..

Men jeg har en mor som fikk meg da hun var 30 år og mine søstre noen år etter. Og jeg føler virkelig at jeg har en "gammel" mamma. Hun er den eldste moren i hele venne gjengen min,og en av de eldste av mødrene da jeg gikk på skolen. Nå er jo jeg 22 år da,kan hende folk får barn senere nå enn før. Selv om mamma er sprek føler jeg hun er for voksen likevell. Vi hadde en veldig aktiv og fin barndom,men følte alltid at hun var gamlere enn de andre... Og for å sette det i perspektiv så er min samboers mor som er 42 år bare 10 år yngre enn mamma, men likevell er hennes mor bare 7 år gamlere enn min mor. Og min samboers oldefar er like gammel som min morfar!!

Når man er 40 er man jo sprek!! Men jeg tenker mest på det å være 60 med en 20 åring... Mener ikke å terge på meg noen,men dette er bare det jeg føler..

[DK+2]

Min mamma var i midten av 30 årene da hun fikk meg, pappa var 7 år eldre. Syns ikke jeg har lidd noe nød av den grunn. Men husker jeg var litt "flau" enkelte ganger mens jeg var yngre, for alle andre hadde så unge foreldre... ikke det at jeg helt viste hvorfor det skulle være flaut egentlig. Man kan ikke trylle frem et barn, foreldrene mine møttes noen får år før jeg ble til, og jeg skjønner godt de ventet med å få barn til de fant en de ville dele livet med. Og det vet man jo aldri nårtid skjer, enten man er 20 eller 40. Selv er jeg 23 og har en sønn på 2,5 år, venter nr. 2. For min del er jeg glad at jeg får barn i ung alder, men det er mest pga jeg selv føler at jeg vil ha de nå og har funnet drømmemannen min, utdanning har jeg og. Det er opp til hver enkelt når man får barn, som nevnt ovenfor, så kan man ikkje trylle, barna kommer når de kommer Man har så forskjellige livssituasjoner, at man kan ikke dømme andre utifra noe sånt.

[Bromelia]

Mamman min var 35 når hun fikk meg. Det er jo ikke så spesiellt gammelt egentlig, men da jeg gikk på skolen hadde alle de andre barna yngre foreldre enn meg. Jeg har nok også fått en litt mer gammeldags oppdragelse enn de fleste andre på min alder. Det som er bra nå er at det er mest vanlig å ha en mor på rundt 35, og da blir jo foreldrene mer jevnaldrene hvis du skjønner... min mamma var 10-15 år eldre enn de fleste andre mammane. Men jeg har hatt en flott oppvekst, og et godt forhold til mamman min.

 

Det er når man blir voksen selv at det begynner å bli slitsomt. Mine venner har ikke de samme bekymringene og utfordringene som jeg har i forhold til mine foreldre. Da tenker jeg helsemessige utfordringer. Jeg er ikke 30 år en gang, og jeg bekymrer meg for min fars høye blodtrykk og min mors hofter. Mine jevnaldrende får disse bekymringene 10-15 år senere enn meg...

 

Det alt liksom bunner i her er at jeg har blitt litt *anderledes* enn de andre pga at mine foreldre er eldre enn gjennomsnittet. Men når "alle" har foreldre som er 35, så blir ikke forskjellen så stor....

[Ouagadougou]

Min mor fikk min lillesøster når hun var 43- pappa var 46. Jeg var 15 år og min storesøster 19 år. Vi hadde akkurat flyttet, og jeg syntes det i seg selv var veldig vanskelig - likte meg ikke i det hele tatt på den nye skolen. Så da min mor i tillegg sa hun var gravid syntes jeg det var ordentlig kjipt- jeg syntes det var så utrolig pinlig at alle da fikk bevis på at mine foreldre fremdeles hadde seg:) Har fremdeles dårlig samvittighet fordi jeg gikk 2-3 meter bak hun på butikken når hun var høygravid fordi jeg syntes det var så flaut...

 

Men iallefall- tror ikke min søster har "lidd" under å ha "gamle foreldre". Nå er hun 16 år. Mine foreldre, eller iallefall mamma holder seg ung og de er begge spreke. De har jo hatt mye bedre råd enn de hadde når jeg og min søster var små, så det er jo positivt for min søster. De har også vært opptatt av å ikke oppdra hun helt som vi ble oppdratt- og min mor snakker også mye med andre foreldre om hvor mye de skal tillate osv. Men selvsagt, merker jo at de er litt "gamle"(mamma blir 60 til neste år) på noen områder- de har f.eks veldig lav terskel når det gjelder lyd- de blir irritert når min søster spiller musikk, selv om den er ganske lav. Samtidig var de jo litt sånn allerede for 15 år siden...

Det som jeg tror har vært mest negativt med å vokse opp som min søster har gjort er at hun nærmest har vært enebarn. Jeg flyttet ut når hun var 5, min storesøster enda tidligere. Jeg husker jeg "kranglet" litt med min lillesøster og gjorde meg litt vanskelig noen ganger mens jeg bodde hjemme, bare for at hun skulle få litt motstand:) - du har en jente på 6 år- så da vil ikke barnet ditt vokse opp så "ensom".

 

Ville ikke tenkt på det- er så mange som nå har foreldre som ikke er så unge lenger.

[-68mamma]

Moren min var 44 da jeg kom til verden, og jeg er selv en moden mamma på 40 med to små på 3 og 6 år.

Moren min lever enda og er sprek som en gyngehest.

Jeg tenkte ikke på at hun var så gammel da jeg vokste opp, men det er klart jeg nå i voksen alder gjerne skulle sett at hun skulle leve mye lenger og være der for barnebarna sine enda en stund.

 

Jeg føler meg heller ikke noe eldre enn venninner på drøyt 30, så jeg tror ikke ungene hadde merket noen forskjell på meg og en mamma som er 15 år yngre.

En 40-åring i 2009 er nok ganske mye "yngre" i hodet og i kroppen enn en 40-åring på 60-tallet.

 

Fordelene ved å være en moden mamma er vel kanskje at man er roligere, mer reflektert, har god tid og mye livserfaring å gi.

Men man kan nok bli litt mere hønemor - litt mer redd for alt det skumle i verden som kan angå barna sine.

Og så er det selvsagt trist å vite at man ikke rekker å se barnebarn vokse opp.

Hadde jeg kunnet velge så ville jeg selvsagt gjerne fått barn kanskje 10 år tidligere iallefall, men når man treffer den store kjærligheten sent i livet, så er det jo ikke noe å gjøre med.

Jeg er iallefall mere lykkelig for at jeg fant ham, og at vi fikk to flotte barn sammen, enn om jeg hadde fått barn ung med en jeg ikke elsket like høyt.