laangt fortvilet syteinnlegg..

[Anonym bruker]

sur gretten mor som skriver dette så ikke bli dratt med ned i møkka...

det meste er galt om dagen..

føler jeg er alene i forholdet selv om jeg bor sammen med samboer og dattera vår som snart er 2 år...

han gjør stort sett som han vil..mens jeg må planlegge ut i fra at jeg har ei datter som må hentes/bringes og tas vare på...

må si det at han flyr ikke borte hos kammerater hele tiden osv..for det har han ingen av(pga tung fortid som rusmisbruker)

så han er en del hjemme..men da driver han bare med SINE ting..ting han har lyst til å gjøre..som at han har laget den fine stooore ute peisen..som for det første koster masse penger og som har tatt masse tid...å vi har nå pusset opp i fire år så kunne snart tenkt meg at han så når kles vasken skulle vært satt på eller at det skulle vært støvsugd...men i steden må han ha en lur etter middag(hvis han er hjemme å ikke på jobb da)

å da blir jeg igjen sittende med frøkna alene fordi han skal sove en time...å hun er såpass mamma dalt blitt nå pga dette at om han er der å vil hjelpe henne får han jo ikke lov...for det skal "mamma min" gjøre...

forrige helg kranglet vi så ting omtrent gikk vegg i mellom..å da sa jeg at jeg kunne ønske han hjalp meg litt mer...med blandt annet støvsuging osv,...så da lurte han på om jeg ikke heller kunne spørre han om han kunne gjøre sånne ting i stedenfor å bli sint å si "stygge" ting om han til veninna mi...jeg gjorde nemlig det den kvelden...for jeg var så lei meg å irritert...åsså hadde han lest disse mld...så når han hentet frøkna i barnehagen i går hadde han snakket med veninna mi som jeg hadde sendt mld med..å stått i bhg å kalt henne opp å virkelig fortalt hva han mente...i bhg altså...blir helt flau jeg...for hun hadde svart meg med trøstende ord som han virkelig ikke skjønte at bare var for å trøste meg men at hun faktisk syns han var jævli...det nettverket jeg prøver å bygge så vi skal ha noen "venne-familier" som vi kan ha omgang med det ødelegger han bare...mens jeg har et stoort behov for å omgås folk..det har tydeligvis ikke han...å nå har jeg tenkt sååå mye på at jeg virkelig ikke orker dette mer...men...litt redd for alt..for han har kastet meg ut flere ganger før å da er det bare å ta med seg sakene sine å flytte innen en time om han får det for seg...åsså er det alt styret med alt som er av saker..å finne et sted å bo osv...huff...blir oppgitt...å jeg kunne ønske jeg tok et annet valg før vi fikk barn for jeg gikk nemlig fra han en periode da...

å i tillegg til dette så føler jeg ikke helt at jeg trives kjempe godt på jobben lenger...å mye dårlig har jeg vært siste året...går nå aktiv sykmeldt pga betennelse i armer, nakke og skuldrer..og generelt bare sliten av alt....sorry for at jeg hørtes ut som en skikkelig sytekjærring...er nok å det nå...bare så oppgitt å lei alt at jeg snart føler jeg må legges inn et sted...

 

*sytekjærringa*

[Løvinne77]

Dette er ikke syt, dette er reelle klager over reelle uholdbare forhold. Er du glad i han? Hvis du er det kan du jo prøve å lytte til han, ta det opp på en ordentlig måte dette med husarbeid og andre ting du sliter med, drit i å fortelle venninna di noe en stund (selv om du selvsagt har lyst til å få ut litt frustrasjon) så han ser at du mener at du og han klarer å ordne opp i dette dere imellom. Men still krav til han, ikke la han slippe unna med noe. Vis han at du er glad i han (hvis du er det), og at du har tilllit til at han kan ta tak, og ansvarliggjør han som et voksent menneske som må trø til med alle livets oppgaver, ikke bare de morsomme. Og om han prøver seg med unnskyldninger som "utepeisen har jeg jo laget til oss begge to" o.l. bør du forklare han på en rolig måte at det forstår du, og du respekterer alt arbeidet han har lagt ned i det, men at det er viktig at han også hører på dine tanker i forhold til hvilke ting som skal prioriteres. Ikke prøv å få han til å føle seg dum for at han han prioritert feil.

 

Innse for en utrolig stor jobb du gjør alene, la det gi deg styrke og selvtillit til å leve etter følgende regel: "Du lærer mennesker hvordan de skal få lov til å behandle deg".

 

Om han da sier at du har 1 time på deg til å være ute, svarer du rolig "ok", og begynner å pakke. Uten sinne, uten gråting, helt rolig og avbalansert Så lenge du oppfører deg med verdighet, kan du se tilbake på situasjonen uten anger. Og mest sannsynlig vil han reagere med at han slett ike vil ha deg ut av huset, det er kun en maktdemonstrasjon fra hans side. Og ditt mottrekk er ved din styrke å vise at han ikke har noen makt over deg.

 

Det er nå mitt råd. Lykke til, uansett hva du velger! Sett jenta di og deg selv på en delt førsteplass og la han være ansvarlig for sine behov.

[Anonym bruker]

 

Ok, du er fæl til å klage nå, og du ser godt hva han gjør galt, men ikke hva du selv gjør.

 

1. Han har laget utepeis. Det er ikke SINE ting, men noe han gjør for DERE

 

2. Dere prøver å bygge opp et nettverk, og det er du som ødelegger både for han og dere, ved å snakke stygt om han til en dere begge skal forholde dere til. Du bør absolutt holde deg for god til å snakke om han til felles kjente!!!

 

3. Han ber deg snakke med han/spørre han om å hjelpe til framfor å klage til andre om han. Det tyder på at du er for dårlig til å si hva du forventer av han, og så lenge du ikke sier noe, kan han heller ikke vite at noe er galt. Si fra, snakk med den det gjelder istedet for å gå bak ryggen på han. Det er feigt å holde på sånn som du gjør.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

dere har vel en rem av huden begge to. Men dere har et lite barn, og dere har vel en forpliktelse også overfor henne?

 

Løs det, ved profesjonell hjelp om så. Ikke la hverdagens kvernende bagateller bli årsak til samlivsbrudd.

 

Og ikke bruk venninner til klagemur. Prøv heller å bruke en person som også er glad i mannen din, og som kan fungere som en verge for forholdet. Det må være en klok og moden person som kan evt hjelpe deg å se ting fra hans side også. Folk som jatter med når man er negativ og klager på mannen, er med på å la ditt eget negative syn få fotfeste i deg. Når det først har festet seg, har du vært med på å sabotere relasjonen. Lojalitet er viktig.

 

men hans deltakelse og forståelse mht dine ansvarsområder og problemer er like viktig.