utblåsning

[mammamammamammamor]

han drikker i kveld igjenn. tre dager før termin, fullmåne i morgen natt.

har gått med to - tre cm åpning og rier veldig lenge nå, 1 ukes tid.

har før eg visste at han skulle ut i kveld ( i ett desperat forsøk på å fø ) trøkt i meg alt for masse svisker, så alt eg spiser renner ut av meg. skikkelig magasjau.

Eg føder veldig kjapt når eg først kommer igang.

nermeste sjåfør er vell foreldrene mine som og skal ha ungene, og di bor tre kvarter vekke, det tar en halvtime å kjøre til føden etter di har kommet.

ikke snakk om at han får bli med på føden når han er full.

han sier at han skal ta det rolig, men eg hørte på stemmen hans i telefonen i stad at den ene øla var blitt mer, han var ikke sørpe full, men.

eg trur kansje han ikke klarer å la ver å drikke, det bekymrer meg litt. han var å tok seg en skarp en på mandag, etter han på fredag hadde kjørt meg te føden på falsk alarm.

han klarer ikke å gå mer enn ei uke uten å ha seg en øl, eller en skarp en. holder seg gjerne til den ene, men er litt bekymra for det, og når han drikker når eg er så høygravid og

[mammamammamammamor]

er bare skikkelig lei

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Sender en klem!

 

Har han alltid pleid å gå ut og drikke?

Kanskje han er redd for å få et nytt barn, at det er store omveltninger og lign? Ikke vet jeg, siden jeg ikke kjenner deg og nicket ditt så veldig godt - ifh til om dette er vanlig kun i dette sv.skapet eller om dette er vanlig i hverdagslivet generelt..?

[mammamammamammamor]

trur kansje han kan vere litt redd for å vere m på fødselen.

da eg traff han så var han en sånn feste versting, sånn som drakk hver helg, og gjerne litt utenom og, drakk gjerne til han spydde og videre etter det igjenn og. han hadde aldri penger, for dem brukte han jo på alkohol ol.

han var da 19 og eg var 16. eg var med på festing og dikking, men har alltid hatt ett veldig avslappa forhold til det.

da eg var 18 så ble eg gravid, all festing og sånn tok slutt fra mi side, kunne jo ikke mens eg var gravid, så ble aldri med ut heller, skjønte ikke vitsen med det.

vi fikk vårt første barn da eg var fyllt 19. han var med på fødselen og den gikk veldig kjapt og fint. han var på fest minst en gang mens eg var på føden.

etter dette så var han ute hver eneste helg. kom tilbake langt utpå dagen dagen etter , inntil barnet var rundt ett halvt år. da flyttet han ut, det virka som han ønska frihet til å gå ut å drikke når han ville.

litt etter det igjenn, ble vi kristne, og han fikk ett veldig voldsomt avstandsforhold til alkohol. alt med alkohol var gale.

etter hvert flyttet han inn igjenn og vi fikk to skjønne barn til.

like før eg ble gravid igjenn nå med fjerdemann begynte han å drikke igjenn, i begynnelsen var det hver helg og store mengder, men så dabba det litt av. men er fortsatt veldig bekymret. tar eg det opp med han blir han sint og går i forsvar med en gang. eg er sliten av det.

eg er ikke imot alkohol i det hele, når eg ikke er gravid eller ammer, så kan eg ta meg ett glass vin til en fin middag. men eg skjønner ikke helt dette "avhengighets" problemet hans.

[mammamammamammamor]

liker egentlig best å se på det som ett avhengighets problem, for da blir eg ikke så sint på han

[mammamammamammamor]

takk for det forresten

[ALIICE]

Jaaa.. Kanskje han er redd for å få flere barn!!!? Herregud, det kan han jo ikke! Ikke hvis du får 4 unger på 5 år!!

 

Men 4 unger på 5,5 år må jo være lettere tilbakestående?

 

 

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Huffda, en vanskelig problemstilling for meg å svare på, i og med at jeg ikke kjenner hverken deg eller han.

Kanskje du burde tatt en prat med noen som står dere nær, for å høre hvordan de oppfatter drikkingen?

 

Samboeren min drikker ikke.

Men, han har sin egen hobby: Fotball.

Han spiller selv, han trener ett lag og han ser på fotball på tv.

For 5år siden slo jeg opp med han pga fotballen. Han hadde aldri tid til å være hjemme. Dengang hadde jeg ikke Daniel, så jeg ble veldig ofte med på treninger. Men, jeg fikk aldri kontakt med han. jeg kunne sitte på sidelinjen i 2t uten å få øyekontakt med han. Han brydde seg ikke. Når han var ferdig hastet han til bilen, kjørte hjem og dusjet. Spiste en brødskive og gikk og la seg.

I helgene var det kamper, så da ble det aldri tid til oss da heller.

 

Vi var borte fra hverandre i..

1år og 2mnd.

Hele graviditeten med Daniel så savnet jeg han. Han var ikke barnets far, jeg hadde i mellomtiden hatt en kort affære med en annen og ble gravid med han. Da jeg var 30uker på vei, 37uker etter jeg traff han for første gang, slo han opp. Det var da tankene om (fotball)eksen kom inn igjen. Jeg turde ikke å ta kontakt med han. Jeg skulle tross alt ha barn med en annen mann.

Tilslutt tok han kontakt, Han hadde kjæreste på dette tidspunktet og jeg sa ikke noe om at jeg savnet han. Så ble det slutt med hun. Noen uker etter hadde han fått seg ei ny ei. Jeg ble lei meg.

Jeg snakket med han og fant ut at forholdet ikke var på sitt beste. Jeg innrømte følelsene mine og han slo opp med hun andre neste dag.

Siden har vi vært sammen, men jeg sa: SLUTT å ha fotballen som 1.pri.

 

Det gikk bra de første 4mnd.

Så flyttet vi til kløfta og da kom han i kontakt med det gamle laget han trente.

Jeg sa at han kunne få trene de 1-2ganger i uka om han fikk en assistenttrener til å ta seg av noen treninger.

1-2ganger ble til 3-4 og det ble tilslutt til 6dg i uken. Ofte så jeg han ikke.

Dette gikk utover meg og Daniel. Daniel ble hastet fra bhg, inn i bilen ned på treningsfeltet. Ofte glemte han å gi ungen mat.

DA sa jeg stopp.

Han kortet ned til 2-3, men det tok ikke lenge før det ble til 3-4igjen.

 

Nå, etter jeg ble gravid og har vært i dårlig form har jeg bønnfalt han om å slutte. Jeg klarte ikke å gå tur med hunden, klarte ikke å sende ungen i bhg, klarte ikke å ta vare på ungen her hjemme ++

DA skjønte han det.

Han sluttet med fotballen. Endelig. Jeg er GLAD for det.

 

Som takk for at han sluttet å være trener på ett lag, har han fått lov til å bli landslagstrener.

Dette innebærer bare noen helgesamlinger + helgecuper og NM+VM.

Dette kan jeg også være med på, hvis det er i byer som jeg har familie - eller det er en spennende by/land.

Han ble kjempeglad for det, og jeg er glad for det.

 

Dette hjelper deg kanskje ikke stort, men jeg forstår at du har behov for å ha en mann som er HJEMME.

Om han er borte litt, det klarer du - men at han er borte og drikker seg drita hver helg det er noe annet. Hvor er familielivet.

 

Man er en familie tiltross for fotball og jobb - og tiltross for alkohol.

 

* Snakk med noen og hør hvordan de oppfatter situasjonen.

* Snakk med mannen din eller skriv et brev. (Brev hjelper, ofte fordi man leser brevet ferdig før man bare MÅ åpne munnen som når man diskuterer. )

[Pysa]

Ingen tvil om at samboeren din burde tenke over alkoholforbruket sitt. Samtidig vil jeg si at "som man reder, ligger man". Du visste da dere ble sammen, at han var veldig glad i fest og fyll.

 

Jeg blir stadig like overrasket over damer her inne, som tror typene sine skal forandre seg bare fordi de gjør det selv.

[mammamammamammamor]

jeg visste det da vi ble sammen, jeg visste det da det ble slutt, jeg visste det da vi fikk vårt første barn, jeg visste det fra jeg var 16 til jeg var 19. og ung og dom.

jeg visste det ikke di åra han var edru , og vi ble sammen igjenn, jeg visste det ikke da jeg ble gravid med nr to og tre, jeg begynte å ane det da jeg ble gravid med nr fire, men det var ikke helt med vilje. han forandra seg, så forandra han seg tilbake igjenn. trur ikke jeg ville blitt sammen med han igjenn, viss jeg visste det

[Verdens tøffeste mamma]

Nå kjenner jeg hverken deg eller mannen din, men alkoholforbruket hans hørtes veldig stort ut,.

 

Jeg klarer ikke finne et argument for at det er greit å gå ut å drikke hver eneste helg etter at man har fått barn.. Og så fire stk!!!!!

 

Du har godtatt altfor mye altfor lenge..