Andre med sosial angst her? Sliter litt jeg..

[Anonym bruker]

Jeg fikk diagnosen sosial angst, moderat grad som 20-åring. Er nå 27, snart 28 år. Studerte og jobbet litt før jeg fikk barn, men har begrenset med arbeidsserfaring. Har 2 små barn, har vært hjemme med dem siden eldste ble født for snart 4 år siden.

 

Jeg fungerer bra til vanlig, siden jeg kan styre min egen hverdag.. leverer eldste i barnehagen (er hjemme med 1-åringen) uten problem, går i butikken selv om det ofte gjør meg urolig og utilpass. Kan godt gå på kjøpesenter o.l, men da helst et stykke fra her vi bor. Får ofte besøk, så ensom er jeg ikke. Har gode dager hvor jeg føler meg helt som alle andre, og dårlige dager hvor jeg føler det står skrevet "angst" med store bokstaver på meg.

 

Jeg er egentlig ganske utadvent, for de som kjenner meg godt, men utrolig usikker overfor fremmede og folk jeg bare er på hils med. Føler meg nesten splittet i væremåten, siden jeg kan fremstå både som utadvent og snakkesalig, mens jeg er stum som en østers overfor andre. Vanskelig å forklare.

 

Problemet nå er at jeg sliter sånn med å komme meg videre. Har lyst å komme meg ut i jobb før jeg gror fast her hjemme, men jeg tør bare ikke ta initiativ på noen måte.. tør ikke kontakte nav, ta telefoner osv. Føler også at jeg har lite å vise til alderen tatt i betraktning, noe som gjør meg enda mer usikker.

 

I tillegg er jeg veldig flink til å ta på meg en "jeg takler alt fint jeg" maske, overfor venner og familie. Til og med overfor legen min. Det er nesten ingen av mine venner som vet jeg har slitt med sosial angst og depresjoner. jeg forteller ikke personlige ting om meg selv til noen utenom mannen min. Har vært innlagt for spiseforstyrrelser og depresjoner i tenårene, uten at venninner engang vet det.. Psykolog har jeg ikke gått til på mange år, har heller ikke brukt medisiner på mange år. Har ingen interesse av å begynne igjen heller, da jeg føler jeg fungerer greit nok nå. Er veldig opptatt av å fremstå som en velfungerende person utad, er redd for å bli oppfattet som en dårlig mor osv.

 

Måtte bare skrive dette her, vet ikke helt hvordan jeg skal gripe fatt i ting og tang..

 

Føle jeg er for frisk til å få hjelp, men for usikker og angstfull til å klare å ordne opp i ting selv. Egentlig vet jeg at jeg er både en god mor, skoleflink, reflektert, ser okey ut og er hyggelig men hva hjelper det når jeg ikke tør noe og bare tenker negativt??

 

Sammenligner meg også hele tiden med andre, og føler meg mislykket.. skulle også ønske jeg var mer åpen.

 

Godt å dele noen tanker i det minste:)

[Anonym bruker]

Ble langt dette, sorry:) Hadde visst mye på hjertet.. årsaken til problemene mine tror jeg kommer mye av at jeg ble mobbet på skolen, og utestengt av de andre jentene. I tillegg har jeg en mor som har hatt psykiske problemer i mange år, hun var aldri flink til å backe opp selvtillitten min så jeg fikk liksom aldri bekreftelse på at jeg var bra til noe, annet enn fra lærerne mine.. ble heller aldri puffet til å stå på egne bein.

 

HI

[Anonym bruker]

Hvis du føler du trenger hjelp så skal du få det...

 

Det er ingen som sitter å veier hvor syk man er!

 

Jeg kjenner meg MYE igjen i det du skriver, jeg vet hvor vanskelig det er :-(

 

Ønsker deg alt godt og GOD BEDRING!!

 

KLEM fra meg

[Anonym bruker]

Har det litt på samme måten - så vet godt hva du mener. Greia er at hvis du bare går på, så kommer det til å løsne. Ikke bryt deg selv ned ved å utsette ting, eller grue deg til ting som egentlig ikke er noe å grue seg for. Det å ta fatt og starte på en av tingene du utsetter, får ballen til å rulle, og det vil bli enklere etterhvert.

 

Du sier du er usikker, men vet egentlig like forbanna greit at dette klarer du -

Ikke sammenlign deg med andre - Du er du - og ingen er helt lik. Setter du deg ned og ramser opp dine positive sider, så finner du nok en hel del:)

Sett deg delmål. Skriv det ned, og gi deg selv oppgaver.

I morgen skal jeg gjøre dette. osv.

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Tusen takk 13.25:)

[Anonym bruker]

Må nok bare begynne en plass ja, merker at jeg er en mester i å utsette ting.. men har faktisk følt meg bedre i det siste. Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men noe må jeg visst gjøre:)

 

HI

[zassy☆]

Hei. Enig med forrige innlegg at du bør sette deg små delmål slik at du kommer i gang. Tør du ikke ringe nav så send dem en mail der du forklarer kort. Blir du kalt inn til samtale kan det hjelpe å skrive ned stikkord å ha med deg så du får sagt det du vil, ta evt kopi av det du skriver ovenfor. Evt prøv å få sagt hvordan du egentlig har det til legen din, og legg igjen maska hjemme, kjenner meg så godt igjen i at man til og med sier til lege at det går bedre enn det kanskje gjør, man har også gode dager, som du også sier og så begynner man til og med å tvile på om mam overdriver osv. Jeg fikk tilbud gjennom nav å gå til en arbeidspsykolog som hjelper meg tilbake i arbeidslivet etter sykemelding, samtidig som de har hjulpet meg med praksisplass slik at jeg får en myk start, jeg er med å bestemmer hvor mye jeg jobber, så har deltid nå, man får prøvd seg innen det feltet man ønsker og har mulighet til og kommer man til et sted det ikke funker finner di et nytt sted, det føles trygt. Har byttet et par ganger jeg. Jeg vil også bare tilføye at det er et tøft å hive seg utti det,men det er så verdt det når man etterhvert får positive opplevelser og mestringsfølelse. Og du, folk er faktisk utrolig forståelsesfulle på dette, og mange flere sliter i større el mindre grad, så du er langt fra alene! Lykke til! Klem fra meg:)

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg er også veldig todelt av meg, kan både være utadvent og innadvent. Det kommer helt an på. Jeg har presset meg selv til å gjøre masse skumle ting, og gjør det fortsatt, men føler ikke at jeg noengang vil bli trygg i sosiale settinger uten å ta medisiner. Jeg tar ingen medisiner nå fordi jeg er gravid, og skal heller ikke ta noe når jeg ammer. Jeg gruer meg nå til å begynne i barselgruppe etter fødsel. Jeg har veldig lyst, men sliter fælt med å fungere i grupper med mennesker jeg ikke kjenner. Rødmer, får hjernteppe og står i. Synes alle er skumle, og tror aldri at de liker meg. Ofte føler jeg ingen tilknytning til nye mennesker heller. Psykolog har jeg forsøkt i over 2 år, men det er ikke det riktige for meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det, men jeg får fortsette å utfordre angsten min og bygge opp meg selv og egen selvtillit. Har dessverre ikke så mange tips å komme med, men ville bare si at du ikke er alene.

[Anonym bruker]

Skjønner godt hvordan du har det,har en datter som også har det problemet også:Synes det er forferdelig trist for dere som har det sånn!!

 

Jeg vet ikke hva jeg best kan gjøre for at hun skal få det så bra med seg selv,sånn at det går jevnt over bra!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar:) Det er godt å se at jeg ikke er alene om å ha slike problemer.

 

Har prøvd meg i arbeidspraksis via nav tidligere, på barneskole og sykehus. Det gikk greit i perioder, men jeg følte de presset meg til mer enn jeg orket selv. Var nødt til å gå fulle dager 5 dager i uka i tillegg til reisevei, hadde en saksbehandler som ikke var så forståelsesfull.. det ble for mye for meg, hadde sikkert klart en deltidsjobb da.

 

Skal prøve å lage meg noen delmål jeg vil oppnå.

 

HI

[Anonym bruker]

Det var som å løfte en bør av skuldrene, bare å skrive dette innlegget her..

 

HI