Takker og bukker for at min mann ikkke er noen sirkusfar

[Anonym bruker]

Etter en stund her inne... ser jeg det er en problemstilling som går igjen og går igjen hele veien.......

 

Mannen har så dårlig samvittighet ovenfor særkullsbarns at de gjennom noen år utvikler seg til de mest "slimete skrekkøglene" lyset har sett.

Dette går til og med så langt at noen ikke ser andre utveieier enn å forlate gubben. Stakkars dere... jeg synes oppriktik synd på dere.. fordi dette må være umenneskelig tøft.

 

Jg sitter absolutt kke her på min høye hest og ler, men dette har bidratt mye til visualisere for meg hvor flott min mann egentlig er... og hvor flink han er til å sette grenser for sitt barn, selv om an av og til er tynget av dårlig samvittighet ovenfor barnet sitt. MEN han er så bevisst på at han kan bestemme hva slags type hans barn vil bli.

 

Det er han og mor selvsagt som i hovedsak avgjør om poden blir en bortskjemt skrekkøgle eller en høflig reflektert ung person, med klare rammer for hva som kan forventes av ham og ikke ikke minst hva han kan forvente av andre.

 

Noen eksempler: Her i huset er de mest selvfølgelige ting å: Takke for maten når man har spist, spise den maten som blir servert, rydde opp mat og tallerk etter seg(inn i oppvaskmaskinen) (Takke for seg når man er borte)(Takke når man mottar en gave)(spørre høflig..."kan jeg få", hvis man ønsker noe. Og generellt så er et nei et NEI og det holder å si det en gang. Sånn mener jeg at det bør være for at alle parter i et hus skal føle at her er det hyggelig.

 

Nå har ikke vi noen felles barn enda, men dette er selvfølgelig regler som blir like aktuelle for fellesbarnet.