Lei av å lese om "stakkars meg" stemødre... hva med stefedre?

[Ooops I did it AGAIN]

Synes "alle" her klager over hvor tøft det er å være stemor, hvor mye de må ofre seg og sin fritid for hans barn, hvor mye han prioriterer særkulls over felles barn osv osv... Lista kunne blitt veeeeldig lang.

 

Men hva med å få høre fra stefedre rundt om?

 

Vet det ikke er så mange av dem inne her, men kanskje dere som har særkullsbarn med stefedre kunne skrevet litt på vegne av dem. Hva stiller dem opp på? Hva er utfordringene hos dere?

Dere prioriterer vel ikke særkulls over felles? hehe. selvsagt ikke.

 

Eller er det som om stemødre bare opplever det som mannen ikke prioriterer dem nok, mens de i sannhet faktisk stiller opp for alle?

Kan umulig være så mange håpløse menn der ute som jeg får inntrykk av her;)

 

Håper på MAAANGE svar:)

[Singelmamma og banden]

Jeg er samboer med en utrolig flink bonuspappa. Jeg har 3 døtre fra før, og vi venter vår første felles til påske. Samboeren min er 40 år og har ikke barn fra før, så her blir det mine og vårt/våre. De 3 jentene har lite eller ikke noe samvær, så han blir bonuspappa på heltid. Ene jenta mi har aldri fått møte sin far, og ser på sambo som sin pappa. Min sambo har heller aldri møtt faren sin, så han kan nok forstå henne der på områder jeg ikke kan.

 

I det daglige er han med på å forsørge ungene ettersom han også bidrar med husleie og felles utgifter, men jeg bidrar mest. Det er naturlig for meg siden barna er mine og jeg tjener en del mer enn ham. Han får lite tid sammen med bare meg, og slik har det vært hele veien. Jeg skaffer meg barnevakt når jeg kan for å få litt kjærestetid. Han er ellers hjemme med jentene en kveld i uka så jeg får kommet meg litt ut, og stiller opp som barnevakt også i forb med evt overtid i jobb/studier når det trengs. I utgangspunktet gjør han det en "vanlig" pappa gjør, uten at jeg ber om det. Han er veldig klar på at han har valgt meg og at jentene følger med, og selv om han skulle ønske vi hadde mer tid sammen, så visste han hvordan situasjonen var før vi ble sammen. Han klager ikke, selv om han til tider kan føle seg tilsidesatt. Og jeg vet jeg har vært vannvittig heldig. Han er også klar på at det ikke skal forskjellsbehandles når vi får felles. Han er selv vokst opp med urettferdighet, og vet hvordan det føles. Han var selv en "løsunge" på 70-tallet og har noen erfaringer derfra. Så det er vel neppe tilfeldig at jeg i min livssituasjon møtte akkurat ham.

[la la]

Innledningsvis vil jeg berømme deg for å ta opp denne siden av saken.

Jeg har nå i ett år vært sammen med en kvinne som har en sønn fra før. Hun har daglig omsorg, han er hos faren 2 helger i måneden. Vi planlegger å flytte sammen (og senere felles barn :-) ) og det har reist en mengde problemstillinger. Jeg har lest de samme, delvis surmagete innleggene du har, uten at det har gitt særlig veiledning.

 

Forholdet mellom gutten på 4 og meg er flott. Ingen problemer der. Guttungen er en sann glede. Jeg har ved behov hentet han i barnehagen, jeg har trøstet ham om natta osv. Unger er fantastiske og jeg opplever det å ha han i livet mitt som veldig positivt. Morens brennende ønske om at jeg skal elske ham som mitt eget barn kan bli et problem i fremtiden. Gutten har en far og jeg har ikke egne barn. Det er vanskelig å si? Uansett kan man ikke forskjellsbehandle barn når det kommer til oppmerksomhet eller materielle forhold.

 

Jeg innser og aksepterer at jeg vil havne i "tidsklemma" når vi flytter sammen. Når det gjelder oppdragelse osv er moren og jeg som oftest helt samstemte, ved evt motstrid håndhever jeg foreldrenes regler/grenser. Jeg ser at dette kan by på problemer mht forskjellsbehandling på dette punkt vedrørende fremtidig felles barn. Som eldstemann selv, vet jeg at de yngre ofte slapp unna med mer enn jeg gjorde, senere forskjellsbehandling i oppdragelse vil delvis kunne forsvares ut fra aldersforskjell?

 

Som for alle andre er det litt kleint i forhold til min familie i starten, men de har selvfølgelig akseptert alt. Jeg tar nærmest for gitt at min familie ikke vil gjøre forskjell mht særkullsbarnet og evt. felles barn.

 

Forholdet mellom moren og biologiske faren er jo ikke helt topp. Det er vel en grunn til at de ble skilt.. Biologisk far og jeg utveksler høflighetsfraser, men det stopper der. Machomannen i meg blir sinna når han skriver stygge meldinger osv, men jeg lar være å blande meg etter hennes ønske. Det kan jeg for så vidt leve med. Biologisk far har varslet at han vil motsette seg at vi flytter ut av bykommunen, mens vi mener barna vil få de beste oppvekstvilkårene vi kan gi utenfor selve byen. Det er uansett uaktuelt for oss å ha noe mer enn 45 min til sentrum med offentlig kommunikasjon. Problemet tenker jeg løst ved å heller være litt omgjengelig og rundhåndet med henting og levering i samværshelger.

 

Hvordan vi bør ordne økonomien i fremtiden gir meg litt hodepine. Jeg tjener 150- 200 mer enn henne, jeg stiller all egenkapital ved huskjøp (ca 50% av kjøpesum). Min skisse til løsning er at felles bolig eies 75 % av meg, 25 % av henne. Ved et eventuelt samlivsbrudd og salg deles salgssum tilsvarende (med fradrag for felles lån) Vi oppretter en felles konto hvor vi belaster husholdningsutgifter som mat, forsikringer, bil, strøm osv. Vi setter inn en lik (50-50) eller skjev (feks 60-40?) prosentvis andel av lønnen på denne kontoen. Hele eller deler av bidrag fra far bør vel også gå inn her? Jeg mener dette et "rettferdig " balansert økonomisk forhold. Vi bidrar delvis etter evne, jeg beskytter de verdier jeg har med inn og mor og far får det meste av forsørgeransvaret. Dette er min skisse til å løse det økonomiske.

 

Råd, synspunkt og innspill tas imot med takk.

 

 

[Gjest]

Jeg tar utgangspunktet i den vanlige situasjonen: at barna bor hos mor og i praksis er mest HENNES. Mor kan stille krav til at far (ikke stemor) skal ha samvær med barna etc. Far kan IKKE stille krav til at mor (ikke stefar) skal ha omsorg for barna. De er jo så mye hos mor, at hun får nok kontakt, selv om stefar innimellom gjør ting alene med dem.

 

Det blir mye lettere å være stefar enn stemor. For det første er han elsket av den som bestemmer over barna. For det andre er han en del av barnas dagligliv. For det tredje får han bare godord fra hun som bestemmer når han avlaster henne. For det fjærde er barna i sitt eget hjem med sine venner rundt seg, når de er hos mor/stefar.

 

Stemor derimot, er ofte IKKE elsket av den som bestemmer over barna. Hun er ikke en del av barnas dagligliv. Hun får IKKE godord fra hun som bestemmer hvis hun avlaster far (han har jo ikke behov for avlastning, han ER avlastning). Når barn er hos far/stemor, vil barna ofte savne sinne venner og ting.

 

Så bli gjerne stemor, men bli det til en (sjelden) mann som har sine barn boende hos seg. Det er week end ste-foreldrene som sliter.

[Mumiluvu]

jeg er sammen med herlig mann som er stefar til min datter og far til min sønn.han har vært mer tilstede enn hennes far og han behandler barna likt.

jeg syns jeg er veldig heldig som har funnet en som kan elske barna like mye som meg =)

[ostekaka]

Jeg synes ofte det er innlegg her om mødre som mener sin nye mann forskjellsbehandler sine biologiske barn og sine stebarn, altså hennes egne barn. Jeg synest ofte det er innlegg her og på de andre debattene som får svar som stikk fra han før han ødelegger barna dine. Jeg vet neimenn ikke om stefedre bare er snille og greie.

Har flere eksempler fra det virkelige liv også, om at det ikke er bare gjevt å få en ny mann inn i familen.

 

Når det er sagt så er jeg enig med tigergutt, om at det nok er enklere å være mor sin samarbeidspartner, enn far sin. Både fordi en har hverdag med barna, og fordi mor backer en opp. Jeg tror nok det er enklere for en mor å slippe inn en nymann, en stefar og gi han autoritet, enn det er for far å slippe inn en nykvinne, en stemor å gi henne tilsvarende autoritet. Kanskje fordi hans egen autoritet er temmelig svekket, nettopp fordi han ikke har hverdagen.

[Gjest]

Fars autoritet er så svekket at mor (med full rett) kan legge seg opp i /protestere mot at han slipper inn en nykvinne, en stemor, og gir henne autoritet.

 

[la la]

Tigergutt, slutt å vri alt til å handle om deg og din situasjon. Sikker på at du også har det vanskelig, men å veie alles problemer opp mot dine egne gir ingen hjelp her inne i forumet.

 

Tråden her handler om å være stefar. Get it?

Prisverdig at noen tar opp dette temaet også, det fortjener å være et tema og bør kunne diskuteres uten at noen drar det langt ut på viddene..

 

 

[la la]

Jeg tipper det ikke er så lett å være menneske i denne relasjonen heller. Sett at en stefar får sitt første biologiske barn, så vil nok dette føles like stort for ham som for alle som får sitt første barn. En nyfødt trenger også svært mye mer tilsyn og oppmerksomhet enn enn ett litt større barn på la oss si 5 år da. Sikkert ikke fritt for at både stebarn og mor kanskje vil føle et snev av sjalusi en stund. People, det er viktig å ha litt takhøyde. La stefar få føle de følelsene for første gang som dere allerede har vært gjennom kanskje opptil flere ganger. Ha littegrann takhøyde?

 

Men for all del ta det opp på en skikkelig måte (dvs før du blir sint) hvis det går aldeles over styr?

 

 

Helgens lesetips: "Et godt menneske" av Nick Hornby

[Gjest]

Oi, den var hard, la la :-)

 

Tråden handler om å være stefar, og jeg mener det er en lettere oppgave enn å være stemor. At stefedre (og stemødre som bor med barna) har gode ytre forusetninger for å klare dette bra.

 

Har jeg tråkket på ømme tær, eller er du bare uenig?

 

Hva får deg til å mene at mitt innlegg handler om meg og min situasjon? Er jeg en takknemlig stefar? En frustrert stemor? En frustrert frue med fellesbarn og særkulls? En fornøyd dame med særkullsbarn og "flink" sambo?

[nasse nøffen]

hei la la=)

 

vi har ett felles barn, og jeg har ei datter fra før..

 

jeg tjener ca 200 000 mer enn han i året.

 

vi har en felles konto, hvor alle pengene går inn.. alt fra bidrag til barnetrygd, og begges lønninger,, dette bruker vi om hverandre. ikke noe ditt og mitt...

 

ang huset og våre eiendeler: vi hadde ingen egenkapital, men om jeg hadde lagt inn 100000 i huset, skulle jo disse falt tilbake til meg ved evt brudd og salg.. om husprisene skulle sunket såpass at disse ble spist opp ved salg pga høy gjeld,er jo disse pengene "tapt "( men jeg vil få trukket de fra min evnt restgjeld såklart )

 

i forhold til arv vil jo alt jeg og min mann bygger opp bli arvet av begge barna, men vår felles skal arve 2/3 deler og min datter 1/3,, dette føles på en måte feil for meg, det er store verdier( hytte o.l),men hun vil jo få arve sin far såklart..

 

uansett, vi har hatt masse konflikter med stepappa rollen, nesten så d har blitt brudd flere ganger... men d begynner bli bedre nå=)

[Gjest]

Studentinne: Kan du si noe om konfliktene med stepapparollen?

 

Er dere uenige i hva den bør gå ut på / hvor stor den bør være?

 

Eller er dere enige i teorien men misfornøyde i praksis?

[nasse nøffen]

hei=)

jeg mener han er for streng mot min egen, jeg mener han henger seg opp i, og kommenterer masse unødvendig, han selv mener dette kommer av at jeg aldri tar tak i ting vi blir enige om. vi har masse avtaler om hvordan ting skal være i dette hjemmet, men jeg har lett for å bryte disse avtalene. dette kommer av at jeg i utg. punktet synes han er for streng, og når det oppstår en situasjon, snur jeg helt om, å gjør motsatt av d vi har blitt enig om.. forstår dette er irriterende.

jeg sier grunnen til at jeg ikke tar tak i ting ( kan være en liten ting som å gå fra bordet før alle er ferdig ) er for at han kommenterer så masse, og da velger jeg la være når det kommer ett problem.

 

han mener jeg forskjellsbehandler vårt felles og min egen, dette sier jeg er pga at jeg har en beskyttende følelse over henne (min ) for jeg mener han er for streng, han mener jeg er mye strengere mot vår felles.

 

det er ikke noe matrielle forskjeller

 

 

MÅ PÅ JOBB, POSTER DETTE, MEN ER MER JEG HAR PÅ HJERTET=) KOMMER STERKT TILBAKE=)

[Gjest Apropo]

Om du føler du må beskytte barnet ditt mot mannen din, så er det kanskje ikke riktig å være sammen med han?

Men om det ikke er verre ting han er streng med, enn at en sitter med bordet til alle er ferdig med å spsie, så er jo ikke det akkurat en ond straff han ønsker å gi henne, det er jo bare manerer. Dessuten er det jo ofte travelt i et hjem med flere barn, det er fint å ha stunden rundt bortet til å snakke og kose seg sammen?

 

Om du ikke følger opp de avtalte regler fordi du i utgangspunktet føler de er for strenge, gjør du jo han til å bli den strenge autoriteten. Du setter jo han og barnet oppimot hverandre på den måten, du skaper jo et konfliktfylt hjem, og det kan virke på meg som om det er for småting. Jeg går jo nå bare utfra eksempelet om å gå fra bordet. Det må da voksne mennesker i hjemmet kunne være enige om? En må jo gi og ta, og en må gjøre noen kompromiss når det gjelder barneoppdragelse, så lenge en skal samarbeide med andre. Og det er jo bare en fille ting. Barna tar ikke skade av det.

 

Her i huset er jeg den strenge, jeg er strengest ovenfor felles, og jeg er strengest ovenfor hans barn. Jeg vil ha orden, jeg vil ha veloppdragne barn, vi kan ikke ha et sett slakke regler for stebarna og et sett strenge regler for felles, det blir for vanskelig. Om du kan argumentere godt for å ikke ha de reglene han ønsker, så stå på.

Hos oss vinner den strengeste, samme om det er meg eller han. Vel jeg vinner ikke alltid, for han bare lar være å håndheve. Gutten vår er liten enda, og han vil ha, skal ha, og må få. Hver eneste gang han ikke spør fint, minner jeg han på at det heter KAN JEG FÅ :-) Faren lar alt passere. Helt unødvendig, jobben min blir jo ensom da.

 

Tenk deg om, spør deg selv om han virkelig er urimelig. Er han det, så er forholdet kanskje ikke liv laga. Det nytter ikke å være sammen med noen som er urimelig ovenfor barna sine. Et godt mål her, er jo om han har samme strenge regler og forventninger til felles :-)

Om han så har så er han jo bare streng, og det er ikke noe galt med det. Barn trenger litt fasthet.

[nasse nøffen]

takk for langt og meningsfullt innlegg=) når jeg skriver beskytte, høres det voldsomt ut, fullt så ille er d vel ikke.. men jeg har en tendens til å dekke over og prøve å gjemme ting hun gjør feil. eller bryter ting vi er enige om her hjemme..,, si ett eks at hun ikke gjør seg fortjent til ukelønna si, og får ett trekk på 10 kr ( får 50 i uka, 11 år) så stikker jeg til henne penger bak hans rygg.. later ovenfor henne at d er helt normalt, så d er ikke noe hysj hysj greier,,, sist fant han ut dette da, at jeg ga henne penger,, klart d er feil, jeg ser den, men alikevel, der og da blåser jeg i hva han mener, og kjører på med at hun er min datter, å jeg bestemmer... noe som igjen fører til brudd på tillit, og at han føler at han må følge med enda mer...

 

dette er et kjempe problem i vårt forhold.. jeg er sliten av det, og han er sliten av det.. jeg elsker han , og han meg.. vi ønsker få det til, men vi er så grunnleggende forskjellige på mange områder,, jeg er en veldig avslappet person.. som har en innstilling til livet som innebærer at man må se igjennom fingrene på småtteri, ikke henge seg opp i alt, og heller ha en litt "hva så" mentalitet. alt ordner seg..

jeg jobber på sykehus, å ser masse tragisk,, synes d er så ille at vi skal krangle om tilsynelatende småting, nå vi har alle forutsettninger til å være lykkelige... vi har ett flott parforhold, samliv, sexliv, biler, hus, god økonomi.. synes d er tragisk å miste dette, fordi vi ikke klarer samarbeide om et lite menneske som egentlig er veldig grei...

 

innimellom får jeg bare nok av regler,,, vi er nå inne i en god periode, hvor jeg har lovet å ta tak i det vi har regler på.. ( snakke til henne når hun gjør ting jeg ser er feil, isteden for å tie stille, og håpe han ikke kommenterer for da å beholde husfreden)

 

glad for tilbakemelding=)

[Gjest]

Jeg synes det er galt av deg å kjøre på med at hun er din datter og at du bestemmer. Det gjør stefar-rollen mye vanskeligere enn om du hadde stått på at du bestemmer like mye som ham. Ellers legger du opp til at han ikke skal ha samme rolle overfor de to barna dere bor med.

 

Videre tror jeg du har kommet inn i en dårlig posisjon ved å akseptere masse regler som du egentlig synes er for strenge. Jeg tror nemlig ikke at en 11 åring trenger å oppdras konsekvent når det gjelder småting som om man kan få gå fra bordet. Tenk så mye hyggeligere om dere hadde vært enige om (f.eks.) at "Vi LIKER at alle blir sittende ved bordet, men det er greit at man spør på en pen måte om å få gå fra når man selv er færdig"

 

Trekk i ukelønn (antakelig for ting hun ikke har utført for flere dager siden) synes jeg også er uheldig. Skjønner godt ditt ønske om å stikke til henne den ekstra 10eren når hun er grei I DAG. Det blir som å vise at hun er tilgitt at hun ikke var det sist tirsdag... Men da må man heller ikke ha et slikt trekk-system, for et system for falske trusler er ikke bra, det har stefar rett i.

 

Hva med å la 50 kr uken være penger hun uansett får, og så tar dere "kampen" om at hun f.eks. må rydde eller noe slikt på en annen måte? Dette er jo ting hun bør gjøre fordi alle bør bidra. Ikke lønnsarbeid som hun kan gjøre eller la være.

 

 

P.S: la la får ha meg unskyldt hvis hun ikke synes jeg er meningsberettiget.

[nasse nøffen]

hei, og takk for svar=) stefar rikker seg ikke på dette m ukelønn, gjør ikke jobben sin,får hun trekk... hun har valget om å ikke gjøre noe ( utenom slike vanlige ting såklar )å ikke få penger, eller gjøre disse små jobbene hun har, å motta penger..

 

men det ideelle ville jo være at hun fikk disse pengene uansett.. det er noe sånt jeg ønsker, men der er han vrien..

 

mange ganger tenker jeg at d hadde vært utrolig enkelt å være alene med henne.. men samtidig så er jo d første man gjør å lete etter ny partner... å da ville jeg sikkert fått andre problemer=)

 

er du selv stefar?=)

[Gjest Apropo]

Å ikke rikke seg er helt feil om en ønsker å få til ting.

Jeg er jo en av de som mener at unger skal hjelpe til i heimen, men personlig mener jeg at de skal gjøre dette utfra et bidrag til fellesskapet, det skal ikke være knyttet opp til lønn og penger. Føler det blir litt feil, at en skal få betaling for å sette inni oppvaskemaskina, eller putte sokkene sine i skittentøyskurven. Det er jo ingenting, og jeg mener det skal da bare mangle.

Når det er sagt så mener jeg jo at barn skal få de pengene det behøver utfra foreldrenes betraktninger om hva som er øsnkelig at barna er med på.

Jeg mener også at det er helt akseptabelt å si nei til ting, om barn ikke gidder å hjelpe til med noenting som helst. For eksempel om en ber barnet legge på plass en stabel med rene klær, og barnet sier nei, eller bare ignorerer, så blir det også Nei! når barnet senere på dagen kommer å ber om penger til å dra på senteret, eller kjøring til venner. Da er det jo et naturlig spørsmål å stille, hvorfor skal jeg alltid si ja til å hjelpe deg, når du sier Nei til meg?!

 

Nå er ikke barna mine gamle nok til å få verken ukelønn eller gå steder uten oss, men det er slik jeg ser for meg at vi skal gjøre ting. Slik hadde vi det når vi vokste opp, og slik vil jeg gjerne videreføre til mine barn. Hadde mannen min insistert på en ukelønnsordning, så hadde jeg jo måtte vurdere det. Men nå vet jeg at han ikke brenner for den løsningen, ettersom han har større barn, og de har ikke en slik ordning.

Det er jo ikke en rett og en gal, når det kommer til dette.

Men jeg synest det er viktig at det får konsekvenser med gjentatte regelbrudd, eller manglende innsats. Om det er kutt i ukelønn, eller andre måter å inndra goder på, spiller vel ikke den største rolle?

Men det er virkelig viktig å lære seg om fellesskapet og alle hjulene i maskineriet. Hverdagen for alle blir jo så mye lettere om man hjelper hverandre :-)

 

Hos oss er det et problem at ungene hans gjør fint lite, de gjør heller ikke de vanlige tingene som å legge sitt eget skittentøy i korga. Jeg er etter mange år fremdeles helt rysta, og svigermor med meg. Hun var på besøk, og satte ungene i gang med å dekke bordet, og jagde de til å dekke av etterpå også. Da klaget de sin nød til faren etterpå, og trøsten de fikk var at det var bare å holde ut, for hun var ikke så ofte på besøk. Ja, ja, håper bare det blir lettere å bli enige om fellesbarnas oppdragelse!

[Gjest]

Studentinne: Nei, jeg er ikke selv stefar. Men "boende stefar " er en rolle jeg godt kunne tenkt meg å fylle. Faktisk heller dét enn bf (dersom bf er nedgradert til week end far).

[nasse nøffen]

først til apropo: takk for fint svar=) for å få ukelønn innbærer ikke det helt vanlige gjøremål.. hun må legge tøyet i skittentøy kurv, hjelpe til å dekke på og av, og slike vanlige ting.. for å tjene til ukelønn må hun vaske badet ( kun servant og toalett ) ikke gulv og hyller.. hun må vaske rommet sitt en gang i uka ( støvsuge og tørke støv) dette gjør hun stort sett uten trøbbel..

 

hun har nok lært seg at d lønner seg å gjøre det hun skal.. ikke bare økonomisk, men også pga husfreden..

 

nå som minsten vår begynner vokse til, å setter sitt preg på hverdagen på godt og vondt, merker jeg jo at sambo også er bestemt og streng mot henne, dette henger jeg meg ikke opp i. konkluderer selv med at det er fordi hun har mamman og pappaen sin hele tiden, og kjærligheten fra oss begge.. hva tror dere?? hvorfor reagerer jeg så sterkt når han er streng mot min, men ikke mot vår?? det er ikke fordi jeg mener han ikke har rett i å ta tak i min, for d mener absolutt han skal få lov til. men jeg reagerer så veldig følelsemessig når han gjør det.

 

min datter har ikke noe veldig sterkt nært forhold til sin egen far. han flyttet til utlandet når hun var 5 og kom tilbake når hun var 9, hun var hos han i skolens ferier. men dette har vel skapt en liten avstand vil jeg tro.

 

hun har ett nærere forhold til stefar, her flyr hun naken, mens hennes egen far får ikke vaske undertøyet hennes engang. dette er merkelig vel? kan ikke huske jeg brydde meg om undertøyet mitt i en alder av 11 år..

[nasse nøffen]

ja, det kan jeg forstå=) men man bør vel ikke være nedgradert til weekend pappa nå for tiden vel? hvis ikke det er lange avstander eller arbeid som gjør d vanskelig så klart.. eller at barna er svært små..

 

de fleste nå kan vel kreve delt samvær,,? eller har jeg misforstått..

hadde en kjæreste for noen år siden, hvor moren til barnet hans var crazy, og nærmest nektet samvær. hun gikk m på en gang i uka og annenhver helg.. han tjente bra, og tipper d var mye økonomisk bak dette. men han ordnet møte m en advokat, og det ble ett møte med hennes advokat og hans, og her hadde hun jammen ikke mye å stille opp med... det ble satt opp en samværsavtale, med klare linjer. og hun fikk klar beskjed om at brøt hun dette, kunne hun risikere å miste hovedomsorgen selv. hennes advokat var enig.

[Gjest]

Enig med deg studentinne.

 

Selvfølgelig trenger ikke bf å være nedgradert til week end pappa. Så lenge mor har et godt forhold til far, er bf en god rolle. Men jeg ville heller være stefar enn bf HVIS bf er nedgradert til week end pappa.

 

På den annen side: for at stefar rollen skal være noe å trakte etter, forutsetter det at man ikke får høre at man skal la være å blande seg fordi det er mors barn. Så stefar-rollen er fin bare så lenge mor faktisk liker stefar og er villig til å la ham ha samme forhold til hennes særkulls som til fellesbarn. Å være stefar i et forhold som hangler, er såvisst ikke noe hyggelig.

 

For stemødre er det vanskeligere. Uansett hvor godt forhold de har til bf, risikerer de at mor ikke vil la dem ha samme forhold til barnet HENNES som far har. Men også her finnes det så klart variasjoner. Enkelte mødre forholder seg bedre til barnas stemor enn til bf.

 

Det aller beste er nok å være mor til barnet (evt. far med barnet boende hos seg). Og aller helst med en elsket mann som VIL være stefar og ikke er for streng eller kontrollerende. Og med en bf som er fraværende eller som er en god far i sine helger.

[nasse nøffen]

veldig enig med deg... vi har jo vår "trygge" familie her ( ja, kunne hatt i allefall, hehe, nei da stort sett funker d jo) men bf har er alene, og jeg kunne sikkert fort satt han enda mer på sidelinjen om jeg ønsket..det kunne som du sier blitt veldig vanskelig for en stemor å kommet inn å skulle " bestemme " over min datter hvis jeg satt meg imot det, og støttet henne(min datter) med at hun ikke burde høre på stemor o.l.

 

jeg prøver og ønsker at de(far og barn) skal ha endel samvær. han er flink til å stille opp, men de er ikke så nære synes jeg. som ett eks over her, her hos oss springer hun naken, mens hos far tør hun ikke la han vaske undertøyet sitt.. det er liksom ett eller annet som skurrer der. hun klarer ikke selv forklare det heller. men hun ønsker uten tvil være mest her hjemme. da kan vel ikke stefar være så ille heller vel??? hun har d veldig fritt hos sin far, pc,tv når hun vil. trenger aldri gå ut å leke o.l.. her hos oss ( etter stefars ønsker, skal unger leke ute, så her blir hun sendt ut om det blit for mye innesitting ) dette er også noe som har skapt problemer, jeg mener hun kan være inne om hun vil, men han mener hun bør leke ute ( jeg slenger da ut at han bare vil bli kvitt henne, så er d jo igang da ) denne situasjonene har vi på en måte fått plassert nå, å funnet en middelvei.

 

men hun ønsker mest å være hjemme, og jeg må virkelig oppmuntre til samvær med far.. hun er der 40 % nå, å synes d er alt for mye,,, da kan d ikke være så ille her hjemme kanskje??? hva tror du?? jeg har mistet litt grepet på situasjonen føler jeg.. min sambo sier jeg henger meg opp i mye som er unødvendig, jeg henger meg aldri opp i om han sier d samme til vår felles.. det er kun når det går på min egen,

 

nei, d er jammen ikke lett å være verken stefar,biomor eller stemor.. beste er å holde sammen med den man lager barna med,så langt d er mulig=)

[Gjest]

Jeg ville ønsket (for begge barna dine) at din nåværende mann var mer lik deg, eller at han prøvde å la det bli mer slik du ønsker i det store og hele. D.v.s. mindre rigid, mer basert på god vilje fra alle i familien.

 

Jeg ville ønsket for din eldste at hun fikk være mindre hos bf etter hvert, f.eks. fra 10års alder. Ville synes dette var synd for bf, men likevel det beste for barnet.

 

Fint om du er forberedt på å la en kommende stemor få den rollen bf og hun ønsker at hun skal ha når den tid evt. kommer.

 

Mange bf trives godt i rollen som bare week end. Ville ikke vært MITT ønske, men fint når de trives med det.

 

Tilbake til hovedinnlegget: Det virker som stefar i ditt tilfelle stiller opp nok. Problemet ser ut til å være dette med at dere har forskjellig syn på oppdragelse ("barnet skal styres" mot "barnet vokser med at man tror på hennes gode vilje"). Det kan bli et problem også i forhold til fellesen når h*n blir så gammel som din eldste er nå.

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Han er ikke akkurat stefar, har ikke kommet så langt enda. Men jeg har holdt på med en i åtte måneder, han er ofte hos meg og skal snart muligens bo hos meg en periode da han selv ikke har leilighet å bo i snart. Vel uansett, jeg har jo varslet han at om sønnen min gjør noe som ikke er riktig skal han ikke være redd for å si ifra eller be han la være, jeg forventer ikke at han skal gå inn i en papparolle, men jeg forventer at han som voksent menneske skal kunne si ifra hva som er ok eller ikke, det er ikke barnet som skal være sjef over han.

 

Slik håper jeg det skal være om vi bestemmer oss for å bli seriøse og at det blir likt om vi får felles barn, alle skal ha like regler og han skal kunne si fra til både min sønn og våre evt felles barn på lik linje.

 

Litt annen situasjon min da, men det er i allefall slik jeg ser det, om det hjalp noe. Forventer forresten ikke at han skal bidra økonomisk til mitt barn, ikke før vi isåfall hadde vært gift evt ( om det noen gang skulle skje).