Når man vil, men ikke klarer å tilgi

[Anonym bruker]

Jeg er en voksen kvinne som i fjor sommer oppdaget at min mann hadde en affære med vår felle nabo/venninne. Dette dreide seg om en dyp forelskelse fra begges side. Jeg konfronterte dem begge - hver for seg og hennes mann, som en uke tidligere hadde oppdaget det samme. Deretter begynte oppnøstingen. Jeg "tvang" min mann til å åpne sin e-post og tok utskrifter av en del e-poster som "bevis". De hevdet å ikke ha gått til sengs med hverandre - men hatt noe fysisk kontakt. Det er vel egentlig like ille at de hadde så sterke følelser for hverandre. De hadde snakket mye om hvordan de ville hatt det om de hadde vært sammen i et ordentlig forhold, men at det var for vanskelig siden de begge hadde familie og våre barn var bestevenner. Forholdet ble brutalt avsluttet - av meg, idet jeg var nådeløs da jeg fant det ut. Følte meg dobbeltsviktet - både mann og nabo/venninne. Hvor kvalmt er det mulig å opptre. Jeg begynte å bli litt mistenksom før avsløringen, men ble beroliget av forsikringer om at de bare var svært gode venner - som søskenpar. Ville gjerne tro på det - men fikk ikke fred og gjorde undersøkelser. Nå har vi flyttet, barna har kuttet kontakten og min mann sier han elsker meg mer enn noen gang. Jeg synes det er vanskelig å tro ham etter at han løy og bedro meg såpass lenge (6 -7 mnd). Vi har vært gift lenge og har barn sammen. Det at jeg i tillegg hadde endel vanskeligheter det samme halvår og uttrykte at jeg var så glad for hans og hennes støtte, men at de samtidig bedrev dette gjør ikke situasjonen lettere. At han var så opprørt over kollegaers oppførsel på fest, som han fortalte meg om og at han var så imot utroskap samtidig som han holdt på selv, gjør meg opprørt over hvordan mennesker er istand til å lyve for sine nærmeste, når de ønsker å oppnå noe selv. Han lot seg også beundre av en annen kvinne som han møtte i forbindelse med fritidsaktiviteter. Jeg har vært hard, slem og svært konfronterende i tiden etterpå. Er svært glad i ham og hadde aldri tenkt på livet uten ham tidligere. Har selvsagt blitt utsatt for fristelser selv, som jeg elegant har forsert, om jeg skal si det selv. Truffet menn i jobbsammenheng som har vært svært opptatt av meg og som jeg har vært tiltrukket av, men samtidig visst at jeg har hatt det bra hjemme og at kjærligheten var dyp for min mann.

Nå har jeg blitt så usikker på det hele. Vet jeg er glad i ham, men tenker samtidig at hvis han så lett kunne utlevere meg til en treig nabo som så litt ekstra langt etter ham, så kan umulig hans kjærlighet til meg være av den samme gode kvaliteten om jeg selv har. Føler at jeg ser litt ned på ham, på en måte. Synes han er stakkarslig, ikke tåle å bli beundret er så patetisk i mine øyne. Selvtilliten fikk en knekk, men er iferd med å hente meg inn. Vet at disse handlingene sier alt om ham og ingenting om meg. Jeg ønsker å tilgi, men vet jo mine følelser sier at jeg ikke har gjort det. Lurer plutselig på om det er noen annen der ute for meg, som fortjener meg mer. Som skjønner hva jeg virkelig er verd, med mine verdier, personlighet og æreskodeks. Den er nemlig svært viktig for meg, æreskodeksen. Jeg føler at min ære ikke er gjenopprettet og jeg vet ikke hva som skal til for å gjenopprette den. Tenker at kanskje bare en skilsmisse kan opprette den, selv om jeg som sagt er svært glad i ham og ser at han de fleste av de andre verdiene jeg søker hos en partner. Er det noen som har erfaringer om tidsperiode for å virkelig kunne legge alt bak seg og få varmmmmme følelser for en partner som har oppført seg på en så ekstremt dårlig måte?

[Anonym bruker]

Høres ut som et klassisk eksempel på at han må gjenopprette balansen. F eks, som du nevner: din æreskodeks.

 

Om du skal gjenopprette din verdighet i dette, må han "vanæres" - ikke bokstavelig, man han må være ydmyk, ydmyke seg for deg og legge seg heeeeeelt flat. F eks: han må vise anger og forbedring, og godta innsyn i alt du krever innsyn i over en viss periode - men du må også være forberedt på å svelge noen kameler.

Du kan blant annet ikke ta opp dette som tema hver eneste gang dere er usams om noe. (Han må kunne kritisere pengebruken eller barneoppdragelsen i huset uten at du roper "det har du ingen ting med å klage på, du som er utro!!!" osv)

 

Men dere trenger kanskje profesjonelle til dette? I utgangspunktet er jo din "gode vilje " i dette en viktig faktor - den er avgjørende for deres suksess.

[Anonym bruker]

Ja, det er det som er så vanskelig. Jeg føler at jeg har fjernet meg mer og mer følelsesmessig fra ham, på tross av at jeg ikke vil det. Er ikke redd for hva han kan finne på lenger, men bruker dette mot ham hvis han uttaler seg om noe i nærheten av dette temaet og hvis han han har meninger om følelsesmessige ting. Heldigvis kan han ikke kritisere pengebruken min ihvertfall. Jeg har særeie på alt mitt og det økonomiske vil ikke være noe problem for meg hvis jeg ble alene. Jeg vet at jeg er glad i ham, men er usikker på om jeg bare er redd for forandringer idet jeg er en person med behov for trygghetsfølelse, eller om jeg kommer til å angre meg hvis jeg går. Hvordan kan man egentlig vite at man handler riktig? Jeg er en ganske impulsiv person, men har bestemt meg for å ikke handle raskt her, siden det fort kan straffe seg. Er allikevel litt stresset fordi tiden går og man blir jo ikke yngre. Jeg tør liksom ikke ta imot kjærligheten hans lenger, vet jo ikke om den er ekte eller om han bare tenker på integriteten sin og kanskje økonomien og at han når det har gått 2-3 år, går allikevel. Kanskje han er glad i den andre likevel, selv om han bedyrer sin kjærlighet til meg. Magefølelsen min er så uklar på dette punktet. Jeg ville blitt helt avsindig hvis det viste seg på et senere tidspunkt at jeg har blitt lurt. All tiden som har gått etterpå gjør at jeg veier for og imot hele tiden. Er ihvertfall glad for at jeg alltid har jobbet full tid for pensjon og eier mesteparten av huset vårt. Det trøster jeg meg med når jeg er litt nedfor. Er det noen menn her som kan svare på om de bare glemmer en dyp forelskelse, hvis kona oppdager det og de egentlig hadde det bra i ekteskapet. Må legge til at jeg alltid har vært lidenskaplig og tatt min del og vel så det av alle utgifter + holder meg i form og ifølge andre menn, samt min mann, ser godt ut?