Det holder på å rable for meg:-(

[Monajenten]

Jeg føler meg som verdens verste mamma. Gutten min som blir 3 år i januar hyler og skriker og slenger seg i bakken hver eneste gang han blir sint og ikke får viljen sin. Jeg har så mange eksempler at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

 

Imorges f.eks. hylte han i et kvarter fordi jeg tok på ham strømpebukse og ikke sokker. Så hylte han omtrent like lenge fordi han ville ha frokosten i matboks istedenfor fat (før han i det hele tatt hadde fått frokosten.) Da han fikk den i matboksen, hylte han som en galning fordi han ville ha fat....

Han slenger seg i bakken og hyler hvis han ikke får til noe, istedenfor å spørre om hjelp. Alt er bare hyling, skriking og omtrent selvskading. Har ikke tall på hvor mange ganger han har slengt hodet hardt i gulvet..

 

Det høres sikkert morsomt ut, men jeg holder på å begynne å grine. Jeg klarer ikke å takle ham, jeg føler jeg har prøvd alt. Jeg har snakket rolig til ham, forklart ham ting veldig nøye (uten at han gidder å høre etter), gitt ham klare og tydelige beskjeder, og hevet stemmen...jeg har prøvd time-out uten at det funker, og ja.....jeg føler meg rett og slett hjelpeløs. Han er ikke sånn i barnehagen, men det er vel naturlig. Der forteller de meg bare hvor blid og grei han er. Da lurer jeg på om det er min unge de snakker med.

 

Huff, i dag er jeg så utrolig sliten og deppa...klarer ikke mer av dette.

[Mamma til 3 gutter-<-@]

Jeg bare tenkte på at siden han ikke er slik i bhg, så har de klare regler der.

Frokost serveres på tallerken og aldri i en matboks f.eks. Bare hold deg til det du mener er riktig, selvom han maser om annet, lukk øra, så gir nok dette seg så snart han har skjønt at sånn er det. Og det er mamma som bestemmer.

[Gjest]

Vår eldste hadde en slik periode i 3 årsalderen.

Vi fant ut at om han skulle være sint og sur, fikk han være det på rommet.

Han hadde fullt lov å hyle og skrike, raaaase så mye han ville der inne. Men skulle han inn i stua til oss, så skulle han være blid igjen.

tro meg, leker flakset på rommet hans og han skrek virkelig høyt.

Men han var der inne kortere og kortere, og det tok ikke lang tid før han omtrent sluttet med raserianfallene sine.

 

Snakket med bhg også ang denne avgjørelsen (foreldresamtale) og de syns det var veldig bra. Da fikk han lov å få utløp for sine følelser, og det er lov å være sint. Men begrense det hele, med at han må være på rommet sitt til han har roet seg ned.

 

I slutten så gikk han bare inn på rommet sitt selv om han ble sur for noe, og kom ut igjen 5.10 min etterpå og sa så fornlyd at "nåå er emil gla igjen" hehe... )

[Pysa]

Trøsten, lille bergenser, er at siden han er en grei gutt i bhg, er dette noe han har full kontroll over, og det vil derfor gå over.

 

Ignorer, ignorer, ignorer..... (Ja, jeg VET at det er umulig noen ganger).

[Jenny-penny]

er du alene med ansvaret for ham, eller er han kun slik med deg og ikke faren? Jenta mi holdt på sånn med meg en periode,holdt på å bli GAAAAL. Vi måtte overse henne da Time-out ikke funket for oss. Vi var konsekvente-frokost KUN servert på fat(hun fikk velge hvilket).

 

Det er en tung periode når det står på, men det går over:) Vær konsekvent, hard og IKKE la ham ta kontroll eller se deg miste kontrol

 

LYKKE TIL!

[Monajenten]

Takk for råd og tips....jeg likte rådet til Pusetøsa men er litt usikker ang. å bruke rommet siden det skal være et "trygt" rom.

 

Jeg vet jo også at å ignorere er det beste, men av og til koker det over:-(

[IgglePiggle]

Der beskrev du min lille gutt mona jenten.. Han er doenn lik.. Og akkurat like gammel som din gutt. Eller 1 mnd yngre da han blir 3 i midten av februar. Han har x antall raseri anfall om dagen for ting han ikke faar lov til. I tillegg er han utrolig aktiv og finner paa masse rare ting og det er saa utrolig slitsomt. Har ikke noe raad til deg, men i dag er bare en saann dag hvor jeg er helt utslitt og er saa glad for at han er i seng. Jeg proever aa vaere konsekvent, av og til er det akkurat som om han ikke skjoenner betydningen av ordet nei. Alt skal testes og proeves. Og det er greit nopk det, men det er saa slitsomt aa gjenta meg selv hele dagen og at han aldri hoerer etter.

 

Haaper det bare i trassen og i mellom tiden proever jeg aa vaere konsekvent og tolmodig men det er ikke alltid like lett.

 

Kanskje det er noe i Bergens blodet? (er fra Bergen vi og) Ha ha ha

[Emil & Røra]

Sånn er min treåring også! I dag har jeg i klartekst forklart ham hva han holder på med og hvor sprø han gjør meg til tider. Spørs om det hjelper.....

 

Jeg føler meg som verdens værste, men det er godt å vite at det er fler av oss....

[Ronja&Odin]

uff, husker du hadde et lignende innlegg for en tid tilbake.?. skjønner godt du er sliten og lei... er faktisk lov og bli litt sliten og lei barna sine og uten at det betyr at man ikke vil ha dem... =) kansje du kan snakke med legen din om det? eller en barnelege... jeg har altid rådet meg hos legen og det har hjulpet meg igjennom kolikk og sykdommer=)

 

onsker deg lykke til =) masse go klemmer

[shewolf og 2 valper]

Akkurat som å lese om vår sønn....

Han har holdt på sånn i flere mnd, vi ignorerer fortsatt...

Men jeg har god hjelp og støtte av min mann, så det er heldigvis ikke så ofte jeg blir så sliten og deppa som du ser ut til å være.

*trøsteklem*

 

Men jeg håper også at dette er noe som går over om ikke så lenge. Det er slitsomt! Heldigvis kan de oppføre seg blant folk, som barnehage og besteforeldre. Så vi får litt avlastning innimellom hos besteforeldre, det kan anbefales i tunge perioder!

[tomat15]

Vi gjør som pusetøsa, men bruker vårt soverom.

Nå er han nesten litt søt. Vet godt hva han skal. Måtte ta han ut fra leken på lekeplassen og gå inn. Han forsto at han måtte på rommet.

Syklet vrælende hjem, tok pent av seg sko og jakke og ryddet det bort før han gikk inn på vårt rom, lukket døren og hylte litt.

Vi må for all del ikke spørre om han er ferdig;-) Han kommer ut når han er ferdig, så snakker vi om det og han sier undskyld. Får kos også.

Er svært skjelden vi må gjøre dette da, kanskje annen hver mnd.

Han vet hva som kan skje og gir seg da heller på advarselen han får først.

Sier gjerne at nå teller jeg til tre, da sier han ikke tell mamma og undskyld.

[Gjest]

Vi brukte rommet hans, fordi det er ikke noe straff han får for at han var sint. )

Det var hans rom, hvor han kunne få ut sine egne følelser.

Og som regel endte det med at han begynte å leke med lekene etter han hadde kastet de litt i veggen, hehe...

[Silja FullFres McQueen]

Sånn var Minsten oxo i den alderen, og jeg trodde jeg skulle bli sprøøøø... Begynte å grine en dag til de i bhg, da de spurte hvordan det gikk. Mer som sliten mamma... =P

 

Vi gjorde som flere her har sagt, satte han inne på soverommet vårt, hvor han fikk hyle fra seg. Ellers var det bare å være konsekvent og sta(ere enn han...).

 

Trøsten er at DET GÅR OVER! Etterhvert...

[Gjest]

3-åringen vår er sånn mot faren, men ikke mot meg. Aner ikke hvorfor. Vi følger de samme reglene. Mulig jeg er flinkere til å ikke vise at jeg blir stresset av det. Så han klarer ikke vippe meg av pinnen samme hva han gjør.

 

Vi bruker også rommet hans. Tenker ikke at rommet blir "utrygt" av den grunn. Vi forklarer han rolig at det er greit å være sint, men resten av familien vil ikke måtte høre på hylingen hans, så den får han ta på rommet. Ofte slutter han allerede da å hyle fordi han heller vil være med oss.

[Gemini77]

hadde akkurat en lignende periode med sønnen min rett før han ble 3 år.. Var helt forferdelig, men etterhvert satt mannen min og jeg oss ned og lagde klare regler for hvordan vi skulle håndtere dette.

 

Først forklare jeg han at det var ting han selv kunne bestemme og ting bare mamma og pappa kan bestemme. Så ble mannen min og jeg flinke til å gi han valg så han følte at han var med og bestemte i sin egen hverdag. Ikke den typen "hva vil du ha på deg i dag", men mer "vil du ha på deg denne strømpebuksen eller denne strømpebuksen". Samme med tallerken ved mat. "vil du ha denne tallerken eller denn"?. Ga han alltid 2 valg på ting som ikke var viktige for oss, slik at selvfølelsen hans vokste.. Han ble veldig stolt når han ble spurt om slike ting hele tiden og ikke bare prakket på..

 

I tillegg var vi veldig strenge på en "time out" på rommet våres hvis han satt seg helt på bakbeina. jeg tok meg skikkelig sammen, og ble ikke sint eller forbannet, men var rolig men BESTEMT. Han fikk ikke komme ut fra rommet før han sa unnskyld og hadde gitt oss en klem. Det var utrolig virkningsfult, men det var noen utrolige kamper. Men merket av hvis jeg ble sinna også, så tok det helt av. Derfor var jeg like rolig uansett hva han gjorde, men at jeg var bestemt. Hvis han f.eks kom og slo meg i ansiktet av sinne, så var jeg like rolig og sa at det ikke er lov å slå og at mamma ble lei seg. Derfor må han være lenger på rommet og si unnskyld for slåingen i tillegg.. Etterhvert funket det veldig og kampene ble mindre og mindre...

 

Denne perioden varte rundt en drøy mnd hos oss, og så var den borte. Vi har prøvd å være lydhøre i ettertid og la han være med å bestemme ting i hverdagen uten at han må gråte for å få det. Spørrre uoppfordret hvis du skjønner.

 

Uansett, lykke til!! Jeg vet hvor jævlig du har det nå, men det er kun er periode som du vil kun ha svake minner om senere... men helt forferdelig når du er midt oppi det..