Føler meg så ensom og nedstemt.

[Anonym bruker]

Jeg er i 13.uke og bare den nærmeste familie vet at jeg gravid ennå. Den siste tiden har jeg bare følt meg mer og mer ensom. Jeg har mer eller mindre ingen nære venninner med barn, og de jeg kjenner med barn lever mer og mer hvert sitt separate liv uten tid til å sosialisere seg enten pga jobb, hus, hytter o.l. Jeg har to små barn fra før og nå ventes den tredje uten at den var planlagt. I starten var abort et tema, og det plager meg fortsatt at vi tenkte på å ta det bort. Men det er ingen hemmelighet at vi har en del praktiske problemer som f.eks. litt trang økonomi, liten plass osv. som gjør situasjonen litt negativ til tider.

 

Jeg når veldig sjelden frem hos de nærmeste venninnene mine, og det virker stadig vekk som de er altfor opptatt til å treffe meg. I hvert fall har jeg ikke sett de på et par måneder. Jeg vet ikke hvordan de ser på meg, men de kan kanskje tenke at jeg har nok å henge fingrene i med mann, to små barn, en deltidsjobb osv. Noe jeg faktisk ikke har. Jeg har masse tid jeg føler jeg ikke gjøre noenting. Jeg er selvsagt sammen med barna mine når jeg har fri,men det kan til tider være en belastning at de ikke går i bhg og henger i skjørtekanten min hele dagen. Jeg får veldig lite pusterom og egentid. Og selv om jeg prøver å avtale et par venninnedater, så har de jo aldri tid allikevel og jeg sitter hjemme eller er på trening slik jeg pleier. Jeg prøver å dra med hun ene venninna mi på trening siden hun er medlem der, men det passer aldri. Jeg føler på en måte at jeg bli avvist gang på gang, og det gjør meg så skuffa.

 

Nå som tredjemann er ventet føler jeg på en måte at det er kroken på døra for alt sosialt liv en stund fremover og jeg er enda mer redd for å miste den lille kontakten jeg har med venner. Jeg har nesten ikke lyst til å fortelle vennene mine at jeg er gravid en gang, for jeg føler de ikke "fortjener" å vite om det. Jeg føler de få gangene jeg får besøk (hver 2.mnd eller noe sånt) så er det mer pliktbesøk, og det er alltid jeg som må diske opp med et eller annet og åpne dørene mine for dem. Jeg blir sjeldent invitert andre veien.

 

Det er ikke mange sosiale aktiviteter det går ann å bli med på som gravid tobarnsmor her i byen heller. Så sjansen for å bli kjent med andre i samme livssituasjon er liten. Jeg kjenner samtidig at jeg ikke har ork til å bli kjent med så mange nye heller. Det er synd å innrømme at jeg til tider heller skulle ønske barna mine var fulltid i bhg og at jeg jobbet fulltid for å ha liten tid til å potensielt gjøre noe annet. Det er nok der jeg tvunget til ende opp etter neste fødselspermisjon allikvel. Jeg hadde gledet meg til å få barn hver gang jeg har fått det, men jeg får bare mer tid til å føle på ensomheten hver gang og det føles ikke godt. Til og med min egen mamma har så fullt opp med jobb at hun ikke har tid, lyst eller ork til å være sammen med oss å finne på noe på fritiden. Jeg hadde nok romantisert mammatilværelsen, men virkeligheten er en helt annen dessverre. Jeg elsker barna mine over alt på jord, og jeg er virkelig spent og glad på det nye familiemedlemmet som skal komme. Men jeg som voksenperson trenger litt mer for tiden som jeg ikke får. Det er ingen som frister å prate med om dette, og det ender uansett ikke opp i noe godt. Så jeg kommer til å la være. Jeg prater litt med mannen min om det innimellom, men det er lite han kan få gjort selv om han har full forståelse for det. Dessverre bor ikke svigerfamilien min her i Norge, og vi har derfor lite familienettverk og avlastning i form av barnevakt o.l.

 

 

[Gjest]

Har det mye tungt selv, og mangler og et nettverk som jeg føler det går begge veier med. Ensomheten er tung og savnet etter nære veninner.

 

Har nylig flyttet og er ikke så flink sosialt, så sliter litt med å bygge nettverk.

 

Håper på bedre tider for deg.

 

Klemmer fra meg som og er ganske ensom