Klarer ikke mer!

[Anonym bruker]

Skrev et inlegg her for noen dager siden

http://www.barnetmitt.com/forum/thread/140713704

 

Siden da har jeg...

Sovet... kanskje vert oppe på do el, men ellers sovet.

I går skulle vi på besøk til et venneparr, jeg lå å sov hele dagen. Så skulle mannen bare hente elste gutten i bhg og jeg skulle gjøre meg istand i mens. Så langt kom jeg aldri=( Når han kom hjem lå jeg på sofaen og sov, han vekte meg, men jeg fikk ret og slett ikke kroppen opp! Bare lå der i en eller annen merkelig tåke... Så han ringte de vi skulle til og sa vi skulle komme i dag i steden! LANG dag i dag! hele 30 min på besøk! Vi skulle egentlig spise der, men jeg orket bare ikke!

Når vi kom hjem la jeg meg på sofaen igjen... Mannen ga ungene middag, jeg bare lå å så på i en eller annen merkelig transe.... Min lille herlige gutt begynner å bli mer og mer trassig og vanskelig.... Jeg tror han savner mammaen sin... for hun er vekke! Minste jenta er mamma jente til de grader! Når hun skulle legges strakk hun seg ettermeg for at jeg skulle legge henne, men jeg orket bare ikke... kysset en gråtende liten jente god natt før pappan tok henne til sengs... Tårene bare flommet når de var gått! Jeg vill jo så gjerne! Men får det bare ikke til!

fulgte elste i seng da, nesten stolt av meg selv for at jeg klarte de få min det tar å legge han!

 

Nå tenkte jeg at jeg skulle ta oppvasken, så gikk på badet for å smøre inn hendene før jeg tok hansker på. Ble ståendes å stirre inn i speilet, jeg var helt grå og utryksløs i ansiktet. Ville gråte, men fikk det ikke til... til slutt måtte jeg riste på hodet, bare for å tro på at det var meg... hele denne opplevelsen var så bisarr og merkelig at jeg ikke tørr fortelle mannen, eller noen andre om det! Jeg var ikke meg, det menneske i speilet var ikke meg, kjente ikke ansiktet, følte jeg var utenfor min egenkropp. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det bedre. Tanken kom, uten noe forvarsel: Jeg kommer til å dø! Hadde bare et øyeblikk hvor jeg var helt sikker på at nå er alt snart slutt!

 

Så klarte jeg å samle meg da, og gikk på kjøkkenet. Mannen kom in å lurte på hva jeg skulle, svarte jo at jeg skulle vaske opp.

Nei, det skal du ikke! Joda, jeg klarer det svarte jeg med et desperat forsøk på å høres posetiv ut.

Men mannen hadde rett han, etter å ha fått på en hanske mistet jeg balansen helt, og hadde nok godt i bakken om han ikke var der... Så jeg ble sendt på sofaen, og mannen står og tar oppvasken.

 

Så¨her ligger jeg da, tårene flommer ut igjen, og tankene flyr! Er dette det livet mitt skal handle om fremover? Hva skjedde med den opplevelsen på badet? Jeg mener, det var SYKT!

Skal jeg bare ligge her med en kropp som nekter å virke, og bli mer og mer deppa? Hva skjer med meg???

 

Vet ikke hvorfor jeg skriver her nå, måtte bare tømme meg litt...

 

Jeg har verdens mest fantastiske familie, som jeg ikke orker å være en del av...

Jeg har alt jeg noen gang har drømt om, men jeg har ikke en gang ork til å glede meg over det?

 

Jeg vil så gjerne vise mannen og ungene hvor utrolig høy jeg elsker de, men jeg orker nesten ikke en gang å eksistere:(

[Anonym bruker]

har du vært hos legen?

det var jeg som tipset deg om stoffskiftet i den andre tråden.. og tro meg - jeg kjenner meg veldig godt igjen i hvordan du beskriver dette...

tunge minner, men det avr netopp sånn jeg og var.

[Anonym bruker]

Tror ikke du har vært til legen. Dette kan høres ut som utmattelsessyndromet(ME).

 

Jeg tenker at du bør finne ut hva som foregår, for tro meg; det er faktisk en hjelp i å vite hva som er galt.

 

Jeg har lite kjennskap til ME, men har panikkangst til tider. Og ADHD. Det å VITE gir en makt, på en måte. En kan henge problemene på en knagg. En vet hva det er. Og dette letter, selv om problemene er der.

[Anonym bruker]

Eventuelt det kan være en depresjon. Det kan komme snikende uten at du selv helt merker det, og så eksploderer det plutselig. Jeg har selv opplevd det flere ganger, og jeg syns "symptomene" dine passer veldig bra med hvordan jeg har hatt det. At man ikke orker noenting, at man ser seg selv i speilet og omtrent ikke kjenner seg igjen, ikka klarer å fokusere.

 

Lege er nok et bra alternativ, uansett hva det viser seg å være..

[Anonym bruker]

Nei, har ikke vert hos legen! Hadde time i går, men jeg glemte den!!

Utrolig iriterendes, noe som er så viktig for meg også bare glemte jeg det!

Huff... fikk iallefal ny time til mandag, så har jeg satt på fire alarmer på søndag og tre på mandag, sa MÅ huske den nå!

Jeg har litt angst for ME da, vil virkelig ikke at det skal være det. Føles så permanent liksom....

[Anonym bruker]

GLEMTE selvfølgelig:

 

22.50 : HI

[Ranveig R]

Eller det kan vere noko så "uskyldig" som jernmangel.

 

Eg har hatt mange av symptomene du beskriver, dog ikkje like ille trur eg og eg mangla berre jern. Jernlagrene skal vere mellom 15 og 200, mine var på rundt 8, og allerede der sov eg utruleg mykje og orka INGEN TING.

 

Lykke til hos legen.

[Anonym bruker]

Jeg skriver under på Ranveig R sitt innlegg. Lagerene mine var på 4.. Legen var imponert over at jeg klarte å stå på beina.. men det var kun for anledningen, kunne jo ikke krabbe inn på legekontoret

 

 

Anni

[Anonym bruker]

Man skal passe seg litt før man slenger ut av seg at "det er sikkert ME".

 

Den diagnosen settes først når man har utredet alt annet. Det er VELDIG MANGE andre sykdommer som kan gi tilsvarende/lignende symtomer som ME; alt fra jernmangel, depresjoner til kreft, og det kan ofte ta et helt år å få ME-diagnosen (og mange får ergo andre diagnoser underveis).

 

Det er derfor viktig å ta kontakt med fastlegen så snart som mulig, for man skal uansett ikke ha det slik.

 

Ønsker uansett HI god bedring!!

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Nå skrev jeg ikke "det er sikkert ME". Jeg skrev at det kan høres ut som det, men at jeg ikke kjenner til det godt......

 

En ide sammen med alle de andre ideene her, var det ikke?

[Tigerpote]

Jeg har hatt så og si null jern i kroppen, men har aldri følt meg slik som hi beskriver. Kom deg til legen hi, det er det eneste som kan hjelpe deg. Som en annen skriver her, å vite gir makt, å ikke vite gjør deg maktesløs. Det kan dreie seg om noe fysisk, noe psykisk eller en blanding av begge deler. Kun legen kan hjelpe deg med behandling, enten hos ham/henne eller ved at du blir henvist til spesialist. Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg tror du har en kjemisk ubalanse i kroppen. Be om blodprøve, og du må såklart til legen så fort som mulig. Du mangler noe vesentlig. Jeg havnet på sykehuset i flere dager etter å ha havnet i kjelleren, og jeg følte meg sånn som du beskriver. Jeg hadde for mye kalk i blodet, for lite potassium og ellers litt for mye av noe og for lite av andre mineraler. Jeg lå i 4 dager på sykehus, og var helt tappet. Når de endelig fant ut hva som var galt, og jeg fikk medisiner, tok det kanskje 1 mnd før jeg følte meg MYE bedre. Men i begynnelsen trodde jeg at jeg skulle dø. Så dårlig var jeg.

 

 

God bedring, og lykke til!

[Anonym bruker]

Hva med HANDLING?

Kom deg på legevakten, ikke sitt og vent på en time som kommer om en uke eller to. Nei, barna dine har ikke noe mamma og mannen din må jo bli oppgitt. Se å skjerp deg og få ut fingern så du kan bli bra. PS. Kreft kan gi slike symptomer som du beskriver.

 

 

Depresjon, ME, virus på balansenerven, jernmangel, stoffskifte problemer, bvitamin mangel, angst, hjerteproblemer (ikke nok oksygen i blodet) listen er mye lengere- tar du sjansen på å vente?