Skikkelig vond magefølelse!

[Anonym bruker]

Har vært sammen med bf i mange år, vi har alltid vært ærlige med hverandre. Han er mye på jobb hjemmefra, og forteller meg om ALT når han kommer tilbake. Inntil nylig. Nå er det ei jente som dukker opp i hytt og pine i forbindelse med så utrolig mye av det han forteller. Hver gang han nevner navnet hennes, blir han så rar i fjeset. Jeg kjenner ham ut og inn, og ser når han ikke oppfører seg "normalt". Han er nesten overivrig til å fortelle om hvor lite "pen" hun er, og jeg får veldig inntrykk av at han på en måte har dekkhistorier for å ufarliggjøre dette vennskapet. Har inntrykk av at de har utrolig hyppig kontakt, og chatter på facebook mange ganger i uken, noe jeg tilfeldig får greie på. Vet også at kompisgjengen hans vet om henne, og de kødder litt om henne. Han går nesten i forsvar med en gang jeg litt ertende nevner henne bare for å lodde stemningen, og presiserer så innmari at hun er ei venninne. Jeg har ikke kommet med en eneste beskyldning om at det kan være noe mer, men jeg synes han oppfører seg så merkelig i forhold til dette. Vet ikke hvordan jeg kan forklare dette bedre. Jeg er vant til at han har mange jentevenninner, og det gjør meg ingenting, men dette gir meg bare en skikkelig dårlig magefølelse! Hva skal jeg gjøre? Vet at hvis jeg tar dette opp med han, blir han skikkelig sint, så tror ikke det er greia heller. Skrekken min er at "alle" hans venner går og vet om dette, og jeg sitter her skikkelig dum og vet ingenting. Jeg har alltid valgt å stole på ham, så jeg har ikke slitt med sjalusi, men nå... Blir litt sprø!

[Anonym bruker]

Det hører med til historien at da han kom hjem etter første gang jeg fikk denne magefølelsen, og jeg vet han hadde truffet henne, ville han vaske klærne sine selv, og han var så ivrig etter å få dem rett i maskina fra kofferten, hmm. Jeg sa: Jeg kan gjøre det for deg, jeg! Men det overhørte han. Ikke likt seg...

[Anonym bruker]

 

Tror du skal stole på magefølelsen din. Her ringer alle alarmklokkene, det er noe som foregår!

[Anonym bruker]

Hadde jeg bare fått et sikkert bevis hadde det vært lettere. Hva om jeg tar feil, og jeg ødelegger alt med å tulle med mistanker og sjalusi? Vet at han aldri vil innrømme noe om han ikke blir "ferska", så jeg er liksom like langt... Hvordan skal jeg gå fram? Noen som har gode råd? Vi har snakket mye om utroskap, og hvor vi føler at grensene går. Han vet også at ett ligg med andre enn meg = rett ut! Han sier ofte at han hadde forstått om jeg hadde vært utro siden han er så lite tilstede her hjemme. Slikt sa han ikke før... Blir så fortvilet!!

[Anonym bruker]

Var jeg som svarte deg i stad, men hadde ikke så god tid da. Leste innlegget ditt i går, var i farta da også, men det satte seg fast, jeg tenkte på det innimellom.

 

Så jeg skal ta meg litt bedre tid nå, du fortjener et ordentlig svar.

 

Du har alltid syntes det var greit at han har venninner, men denne gangen merker du en endring. Det skal du ta på alvor, du er vant til hvordan han er mht venninner, men nå er han helt annerledes, og på en måte i forsvar. Der ringer alarmbjellene!

 

Har han hatt så mye og ofte kontakt med andre venninner før?

 

Når de chatter, får du se samtalen da, eller skjuler han det for deg? Jeg ville forlangt å se, for det skal ikke være hemmelige samtaler med andre damer i mitt forhold.

 

Hva sier han til at du også vil møte denne dama? Du kan vel også bli kjent med henne hvis hun kun er en venn??

 

Utover dette, ville jeg rett og slett tatt en alvorsprat. Si at du føler noe er endret, og at du har dårlig magefølelse ang denne venninna, og at du vil vite om det er noe. Ta det pent og rolig uten å anklage, men si at han skylder deg å være ærlig rundt ting som har med forholdet å gjøre. Si at du føler deg utrygg på dette, osv.

Møter han henne i forb med jobbreiser? I så fall blir det vel vanskelig å vite hva som skjer. Men dette med chatting og sms til alle døgnets tider bør han slutte med. Greit at hun er en venn, men holder han ikke på slik til andre venner, bør han dempe kontakten kraftig hvis det er bare venn hun er.

 

For å være ærlig, tror jeg han har noe på gang med henne. Kanskje bare en flørt, eller at han er betatt, men uansett er han ute på farefulle veier, og ettersom han er gift med deg, bør han kunne stanse før det kommer for langt, hvis det ikke allerede har gjort det.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for et utrolig godt svar! Det er av og til sunt å få noen til å se situasjonen utenfra, så dette var til stor hjelp! Skjønner at jeg må ta praten, det kjipe er bare at jeg er redd det kommer til å skje noe før han kommer hjem neste gang. Han skal være borte i over en måned nå, og jeg vet at de skal treffes i forbindelse med jobben. Jeg er så utrolig dårlig på å alvorsprate hvis jeg ikke kan se vedkommende. Men likevel, du var til utrolig stor hjelp, så tusen hjertelig takk for at du tok deg tid til å svare! Føler meg litt maktesløs akkurat nå, men hvis han faktisk driver og tuller med denne dama, finner jeg det vel ut før eller senere. Det verste er jo at dette går utover de kjære barna mine. De er jo glade i pappa`n sin. Snufs!

[Anonym bruker]

 

Vet nå ikke om svaret var så bra akkurat, skulle ønske jeg kunne berolige istedet for det motsatte!

 

Vet du har det vanskelig nå, det er tungt å gå uten å få vite når det er noe sånt man lurer på. Spesielt ille er det at du sitter hjemme og VET at han kommer til å møte henne, og at han skal være borte så lenge. Det blir stress, hjertevondt, magevondt og uro av sånt.

 

Ta vare på deg selv ihvertfall, finn din egen styrke. Jeg vet ikke om du kommer til å få noen skikkelige svar fra ham hvis du prater i tlf, men du kan uansett si at du føler uro ang denne dama. Den egentlige alvorspraten ville jeg ventet med til han var hjemme. Bedre sjans for å få en ærlig prat da. Men ikke bli forundret hvis han nekter alt, og du fortsetter å føle uro og at det er noe du ikke vet. Hold fast på ditt om du føler det sånn.

Menn har en tendens til å nekte, for deretter å innrømme bit for bit, gjerne i løpet av uker og måneder. Sjelden de sier det som det er første gang du spør.

Mange av oss har opplevd akkurat det, og det er ingenting som ødelegger tillit så mye som å innrømme litt etter litt, for da vet en jo ikke hva det egentlig dreier seg om, eller omfanget.

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er enig med siste kommentar. Det er ikke gøy å ha en slik magefølelse og den stemmer som regel. Jeg tror at han skjuler noe. Typisk at han kaller henne for venn. Prøver kanskje å ufarliggjøre sine egne følelser/handlinger. Min mann hadde også en god venn, nemlig nabokona. De måtte hele tiden kommunisere om forskjellige ting angående våre barn, som var venner. Spørre om treningstider osv. Jeg fikk etterhvert en dårlig følelse fordi hun hele tiden oppsøkte vårt hjem. Jeg konfronterte ham med min magefølelse, men han påstod hardnakket at de bare var gode venner. Han sammenliknet det med forholdet han har til sine søstre. Jeg ville gjerne tro på dette....lenge, men underbevisstheten min vekte meg om nettene og jeg sjekket tilslutt mobiltelefonen hans en natt. Dessverre var mine bange anelser riktige. Jeg konfronterte begge hver for seg og hun avslørte hele historien for meg, ved at hun sendte meldinger til hans mobil, som jeg hadde konfiskert og svarte på. Dermed kom sannheten for dagen. De var dypt forelsket og hun utgav seg for å være min venn, men var ute etter mannen min. Dessverre kan jeg ikke unnskylde ham. Han hadde ihverfall 50% av skylden for dette emosjonelle +++ forholdet. Stol på deg selv, ta de skritt som er nødvendige for å sjekke opp om det er sannhetsgehalt i dine følelser. Reis dit han er på jobb, hvis du har muligheten. Ikke unnskyld ham lenger overfor deg selv. Finn sannheten, hva den nå enn er. Finn ut hvem denne kvinnen er, hva har du å tape. Ikke beskyld noen, før du er sikker. Det er helt sikkert en måte du kan finne ut dette på, uten å kompromittere deg selv eller han. Hvis han forteller om henne til kameratene sine, må dette dreie seg om noe mer enn vennskap, tror jeg ihverfall. Det er vondt å finne sannheten, men det er ikke vondere enn du har det nå. Jeg lever fortsatt i forholdet, selv om det har vært et tøft år. Jeg tok pause fra ham noen uker og vi har flyttet fra stedet.

Han ble helt fortvilet og forholdet ble ikke så spennende lenger, når jeg fikk vite om det. Nå har det gått 14 måneder og jeg har fremdeles tunge stunder og vet ikke hva fremtiden blir for oss, men jeg er sikrere på meg selv og mine følelser. Vet at jeg skal stole på mine egne følelser, heller enn hva han forteller meg. Dessverre fører slike ting til mye vondt og mistenksomhet men tankene på dette følger meg ikke lenger 24/7. Nå må han faktisk fortjene min hengivenhet som ikke kommer naturlig lenger. Nå er det han som går rundt og er redd for meg, idet jeg har sagt at hvis man utsetter partneren sin for noe sånt, kan man aldri riktig stole på henne 100 % lenger. Jeg vet jeg aldri ville gjøre noe slikt, men jeg lar ham heller ikke få innblikk i alt jeg tenker lenger.

Betrygg deg selv om at du kommer til å klare deg helt fint, om de verste anelsene viser seg å være sanne, om det er falske følelser, vil ingenting være bedre, men er de sanne, kan du kanskje forhindre at forholdet utvikler seg om du er klar over det. Slike spennende følelser tenderer til å bli mye mindre spennende, hvis han står i fare for å miste familielivet sitt. Hvis han har et begynnende forhold, vil det ofte ikke være sterkt nok til at han vil fortsette dette om mye står på spill. Kanskje kan du forhindre det ved å ta grep nå, istedet for å vente fordi du er redd for svaret. Vær forsiktig når du nøster opp og konfronter ham hvis du kan bevise noe. Prøv å være rolig og behersket, ikke vis at du er redd for å miste ham. Det slår.

[Anonym bruker]

Tusen takk igjen for svar! Det er så godt å kunne få noen innspill her, for jeg tør ikke diskutere det med noen andre, så jeg føler meg veldig ensom med tankene mine! Jeg snakket med ham på tlf i går, og da ble navnet til denne jenta nevnt igjen. Jeg kjente hjertet begynte å hamre, og tok mot til meg og fortalte at jeg følte meg utrolig usikker på dette vennskapet, at det for meg virker som de har litt vel hyppig kontakt og at jeg synes han har oppført seg rart osv osv. Jeg spurte også om han hadde syntes det var greit om jeg hadde kontakt med noen på samme måte som han har med henne, hvor jeg chattet med en annen mann på facebook m.m. Det hadde han ikke hatt noen problemer med, sa han. Egentlig skulle han ønske at jeg kunne få "blomstre litt" også. Hmmm. Ellers avviste han selvsagt at det var noe som helst flørting i dette vennskapet, og at hun bare er en kontakt som han er avhengig av å ha i forbindelse med jobben. Noe jeg delvis tror på. Jeg var helt rolig, og kom ikke med noen beskyldninger. Sa bare at jeg har en dårlig magefølelse på den dama. Så jeg kom ikke noe videre etter den samtalen. Han gikk ikke i forsvar, ble ikke sint, men jeg hørte på stemmen hans at han var nervøs. Herregud, jeg blir gal av å tolke og tolke, og ikke vite hva sannheten faktisk er. Vi har heller ingen venner som jeg kan spørre, som jeg vet vil gi ærlige svar. Er ganske sikker på at de vil verne om ham. Det verste er at jeg får skikkelig skyldfølelse av alt dette her. Både for å mistenke ham for noe, og for å prøve å finne ut noe mer. Det siste synes jeg imidlertid er vanskelig. Han har jo alle muligheter for å skjule et slikt forhold, så mye som han er hjemmefra. Feller en liten tåre i fortvilelse. Føler meg så innmari aleine:(

[Anonym bruker]

Han er betatt eller forelsket i henne - kanskje er det ikke dype følelser, men det hjertet er fullt av, renner munnen over med.

 

Det du trenger å vite er om han driver og gir disse følelsene næring, i så fall hvorfor, og om han er klar over hva det kan gjøre med forholdet deres. Hvor vil han med denne "blomstringen" sin - det uttrykket var jo en indirekte innrømmelse av at han dyrker "henne og seg" litt, da!!!

 

Har du tenkt på familievernkontoret? Der må han svare på spørsmål, og hvis du ikke føler du får skikkelige svar, kan du snu deg til terapeuten og si "Hva fikk du ut av dette svaret? Jeg føler meg nemlig ikke klokere. Hvordan må jeg spørre for å få sannheten?"

[Anonym bruker]

Gratulere! Du har vunnet deg en utro mann.

 

"Det hadde han ikke hatt noen problemer med, sa han. Egentlig skulle han ønske at jeg kunne få "blomstre litt" også"

 

Hehe noe sånn sier ingen mann om han ikke selv har tankene og følelsene sine for noen andre. En normal oppegående mann er litt sjalu og eiesyk, så de sier ikke noe sånn til sin kjære uten at de selv har noe som blomstrer andre plasser.

 

Du virker til å være veldig svak, du må spørre han rett ut om han er utro, og om han lyver vil du jo se det på ansiktet hans. Regner med du klarer like greit som oss andre å se når våre kjære lyver.

[Anonym bruker]

"Du virker til å være veldig svak". Jo, tusen takk, for du kjenner jo meg godt. Er jeg svak fordi jeg går litt forsiktig frem? Det er jo bevist at de som kommer med stadige beskyldninger overfor partneren sin, oftest til slutt driver vedkommende til utroskap. Den som får slike anklager til stadighet synes til slutt det er like greit å ha sex med noen andre siden partneren mener at det foregår likevel... Så hvis mannen min foreløpig kun er på flørter`n, er det jo med dine metoder jeg driver ham videre, eller hva? Problemet mitt er jo nettopp at han virker rar, men at han ikke innrømmer noen ting. Jeg kan jo ikke beskylde ham for noe jeg ikke har bevis for. Er faktisk ikke enig i at alle normale, oppegående menn er litt sjalu og eiesyk. Men ja, jeg er enig i at han kommer med noen rare uttalelser. Og jeg tror ganske sikkert at han er betatt av denne jenta. Synes derimot ikke ting er så enkelt som du framstiller det, sorry. Selv anser jeg meg selv som ganske sterk som er utrolig mye alene med tre små barn og jobber fullt, og faktisk prøver å kjempe for å beholde mannen min.

[Løvinne77]

Drit i teite kommentarer - du er kjempesterk! Og du fortjener å finne ut av dette, men gjør det på DIN måte og i DITT tempo. Lykke lykke til!!!!

[Anonym bruker]

TAKK for det, Løvinne77:) Man må vel regne med en og annen sleivete kommentar når man er på disse sidene, men må samtidig si jeg er takknemlig for alle dere som tar dere tid til å gi meg moralsk støtte! Helt uten å kjenne meg....:-) Er ikke så lett å snakke med andre om dette, for da føler jeg at jeg utleverer mannen min, og det kan jeg jo ikke gjøre så lenge jeg ikke vet hva som egentlig foregår. Og så føler jeg faktisk skam oppi alt dette fordi jeg føler jeg snoker og mistenker, ikke gode handlinger, akkurat. Kommer det for en dag at han faktisk er utro, vil jeg også føle skam overfor familie og venner, tror jeg. Da har man jo på mange måter mislykkes, og all praten blant andre i slike sammenhenger må være utrolig ubehagelig. Likevel vet jeg at hvis den dagen skulle komme, er jeg ikke klar for å gi noen nye sjanser. Den som lever, får se...?