Hvordan er forholdet mellom dere og foreldrene deres?

[Tusenbein08<3skrukketroll2010]

Jeg 23 år, ble mamma da jeg var 21.

Jeg har alltid måtte prestere mye og følt at jeg må ha det sånn og sånn hjemme og rundt, for at mamma skal bli fornøyd. Uten resultater. Mine foreldre er skilt og mamma har alltid hatt et grep på pappa. Det er hun som er ille. Men hun drar pappa med seg.

 

Da jeg fant ut at jeg var gravid, ble foreldrene mine kjempe sinte. Det ble en kjempe krangel og vi ble uvenner. Ble venner igjen ganske raskt, men fikk beskjed om at min mamma måtte ha litt tid på seg, for hun måtte venne seg til tanken på å bli bestemor. Grunnen til at de ble så sinte var fordi jeg gikk på skolen og at vi bare leide bolig. Og at jeg var så ung.

Under hele svangerskapet var jeg kjempe deprimert og følte meg helt mislykket. Mamma og stefaren min fikk oss til å gi fra oss våre 2 katter, for di kunne legge seg oppå babyen og kvele han. Så da endte det jo med at vi gjorde det mot vår vilje!

Da jeg fødte, ville ikke mamma komme på sykehuset før dagen etter, fordi jeg trengte hvile. Min egen mamma var ikke ivrig etter å komme å se barnebarnet sitt! Jeg ble så såret, takk og lov for at min svigermor er ei helt fantastisk dame og kom med en gang! Mamma var heller ikke noe begeistret i starten, ville ikke passe (noe hun fortsatt ikke vil). Når folk spør om hun trives som bestemor, svarer hun bare at hun må venne seg til det. Og at hun begynner sånn smått å venne seg til det.

På 22 mnd har hun passet gullet 3 ganger, og da bare noen timer på dag tid. Hun tør ikke med overnatting.

Jeg får hele tiden høre at jeg har vært så fæl i oppveksten og at det er min feil at hun må gå til psykolog.

Jeg gjør alt for at det skal være strøkent her hele tiden, for jeg er redd for at folk skal kritisere hjemme mitt! Og vi eier egen bolig nå og vi pusser opp. Så nå er det rotete her og et kaos uten like, så da har hun prestert og si til min søster på 9 at det ser ut som en svinesti her.

Søstern min får heller ikke komme på besøk etter at vi ble foreldre. Men hun tør ikke si at de ikke vil at hun skal det.

Di kommer heller aldri på besøk eller ringer, skal vi ha noe kontakt med dem, er det vi som må ta initiativet. Og jeg gjør det for gullet sin del.

Både jeg og sambo har fast jobb og trygg jobb. Eier egen bolig og har ny bil. Lillegull går i en trygg barnehage, samme som søstern gikk i. Men enda så er det ikke bra nok. Hun går rundt å sier at vi har jo ikke all verden med penger så da får dere få det og det av oss. Di har alltid kjøpt meg og søster. Og nå begynner de med gullet også!

De aner ikke hva vi har inntekt, det værste er at vi tjener like godt som de og vi er flinke med økonomien! Er lei av å bli undervurdert hele tiden og siden forholdet er som det er, har jeg lyst til å flytte til byen hvor sambo kommer fra. 120 mil unna her.

Hvorfor skal det gå så langt at man vurderer å flytte vekk fra sine foreldre?

Vi har også lyst på en unge til, men det som stopper meg er mamma! Og det blir vel litt feil. Eller???

 

Hva mener dere? og hvordan er forholdet mellom dere og foroldrene deres?

 

Ble langt det her. =P

[♂ +♀=♂+ ♂+ ♀]

Et råd fra meg: Nå er du voksen og må innse at du da har en rett til å bestemme hvem du vil omgås og hvilken behandling du aksepterer. Det kan tenkes at din mor behandler deg slik, og snakker til deg som om du fortsatt er et barn hun bestemmer over, fordi du muligens tillater det gjennom stilltiende samtykke.

 

Skal du fortsette å ha et forhold til henne, er det på høy tid at du setter ned foten og forteller henne hvordan du ønsker å bli behandlet: - med respekt! Du må nesten forklare henne hvordan hennes oppførsel påvirker deg, og si at dette velger du å ikke forholde deg til lenger. Hvis hun ikke kan behandle deg som en likeverdig voksen, får du la henne være i fred til hun skjønner tegningen og skjerper seg. At hun faktisk kan fortelle deg at hun må til psykolog pga deg, sier meg at hun langt fra er voksen selv. be henne slutte å ikle seg ogfferrollen og selv ta ansvar for sitt eget liv og helbred, slik du gjør for din del.

 

Og du? Ikke kom med tomme trusler! Skal ordene dine ha betydning, må du vise at du mener det du sier, og kutte henne ut hvis hun ikke klarer å ta seg sammen. Hvis datteren din betyr noe som helst for henne, har også hun et ansvar for å legge forholdene til rette for at de kan utvikle en god relasjon. Hvis hun ikke klarer det, er det i bunn og grunn hennes tap.

 

Lykke til med løsrivelsen! :-)

[Tusenbein08<3skrukketroll2010]

Jeg har prøvd å fortelle henne hva jeg mener om dette her. Men da ble det h...... uten like! Hun liker ikke å bli konfrontert og eksploderer... og huner veldig flink med ordforådet sitt og veit hva hu skal si får å treffe blink.

Blir så sliten og lei og veit ikke hva jeg skal gjøre. Er rett og slett redd!

[♂ +♀=♂+ ♂+ ♀]

Du kan da ikke la henne skremme deg med simple hersketeknikker.

 

Hvis hun hisser seg opp og lager bråk, sier du at du ikke forholder deg til den måten å kommunisere på og at du ikke vil snakke med henne med mindre hun kan oppføre seg som en voksen person. Når du har sagt dette, går du ut og viser at du mener det du sier. Bli værende og fortsett samtalen, hvis hun roer seg. Mye mulig vil hun ikke roe seg første gangen du sier dette, men når du statuerer eksempelet ditt gjennom å gå, vil hun være den som sitter dum tilbake. Ikke fall ned på hennes nivå gjennom å engajsere deg i en skrikekonkurranse med henne.

 

At hun er flink med ordforrådet betyr egenltig ikke annet enn at hun bombarderer deg med usaklige eksempler for å vippe deg av pinnen. Med en gang du svarer på slike urimeligheter, har du tapt kampen og dere fjerner dere fra det diskusjonen egentlig handler om. Hvis du finner det vanskelig å holde sporet i samtalen når dere snakker sammen fysisk, kan du skrive et brev i stedet. Brevet har hun ikke mulighet til å snakke i munnen på eller diskutere med! ;-)

 

At hun ikke liker å bli konfrontert og eksploderer, kan du bruke som begrunnelse for brevet, hvor du påpeker at det er det du forsøker å unngå, for å nå igjennom til henne og ha en konstruktiv dialog.

 

Så: Først forsøker du å ta samtalen ansikt til ansikt med henne, og hvis/når det ikke fungerer tilfredsstillende, skriver du et brev i stedet. I brevet poengterer du at du er interessert i å slå en strek over det som har hendt tidligere, og at intensjonen er å etablere kjøreregler for fremtiden. Du vil og skal bli behandlet med respekt og som en voksen, og vil selvsagt gjøre det samme for henne. Du avslutter brevet med å påpeke hvilken konsekvens det vil få dersom hun fortsetter å behandle deg slik hun har gjort.

 

Dette klarer du!

[Drømme Stress ned-mamma]

huff...har ingen gode råd til deg egentlig...har ei mor som e så manipulativ som det går an... Men eg e vel den eineste som har gitt hu motstand..heeeile livet..så hu begynne nå å gi opp å styre meg..endelig! Eg e 26... Fikk hørre det når eg var på mitt værste i tenårene at "Pappa reise snart. Og det e DIN feil!!!" bl.a....har spurt faren min om detta...han har aldri tenkt tanken ein gang..!! Så hu lyger og styrer på hu mor mi..gjør det fremdeles og...og ser på brødrene mine så e eg glad eg har aldri gitt meg..

Var ikkje så mye råd å komme med til deg som sagt...men forstår kordan du har det!! (eg gjorde alvor av trusselen og flytta...flytta tilbake etter ei stund da, for fikk meg aldri noen jobb, men..likevel. Var borte et halvt år..fikk tenkt seg om litt ja)

 

Uansett.. STOOOOR KLEM til deg!!! Vet det e sårt, når det e din egen familie... Men!! Familie e ikkje bare blod. Du skriver om ei hærlig svigermor som styrter til når barnebarnet var kommet. Høres mere ut som familie det. *klemmerhardt*

[Tusenbein08<3skrukketroll2010]

Tusen takk:)

Ja, svigermor stiller opp alltid... hun er der for oss hele tiden! Hun er ei super dame! Og hun går forran med et godt eksempel på hvordan jeg vil være mot mine barn:)

Glad jeg har henne...

 

Stor klem tilbake til deg:)

[fnats]

Du skriver at moren din ikke var ivrig etter å komme og se barnebarnet sitt, og at du forsøker for barnet skyld å ha et forhold til henne. Jeg skjønner at hennes mangel på interesse sårer deg, jeg regner med at denne ungen er det største som har skjedd deg :-) Som det er for de fleste som blir foreldre. Men du kan ikke påtvinge moren din en prioritering hun ikke vil ha, dersom hun ikke vil være bestemor så kan du ikke gjøre noe med det. Ved å strekke deg for å møte hennes krav setter du deg i en vond situasjon. Men kan ikke velge hvem som skal være familien, men man kan velge hvilken kontakt man vil ha med dem. Kanskje du rett og slett må minimere kontakten du har med moren din? Men forklar henne hvorfor, og forklar det også for faren din. Det kan jo være at han vil ha kontakt? Og si til søsteren din at du er glad i mammaen deres, men dere to krangler så fælt nå at det er best at dere ikke sees så mye. Sånn at ikke hun bærer nag til noen.

 

Jeg synes du skal være sterk og trekke deg bort, men med forklaring.

 

Lykke til.