Amanda.

[Anonym bruker]

Har ikke lest bloggen din, kommer heller ikke til å gjøre det.

Noen raske tips

 

Skaff deg venner gjenom helsestasjon, hobbyer etc ikke gjennom mødrehjemmet. Du trenger et godt og stabilt nettverk.

 

Lag lås på bloggen din, jeg har ingen ting med hvordan du velger å leve ditt liv og barnet ditt får kanskje tak i informasjonen en dag og det er vondt å se at man er direkte uønsket av far. Jeg har et barn unfanget etter en voldtekt, det vil mitt barn aldri få vite. Samt at barn kan være forferdelige mot hverandre og det er ikke lett for en 7 år gamel jente når en større gutt på la oss si 10 står å roper at moren din er en flyfille, fordi det har han hørt rundt kjøkkenbordet.

 

Ikke legg ut privat informasjon på disse sidene, alt vil bli brukt i mot deg.

 

Du har ikke familie, la nå for guds skyld dette barne få ha familien du aldri hadde. Barnet trenger besteforeldre som er der for det, det trenger tanter og onkler. Forlang DNA.

 

Ha en fin kveld.

[Anonym bruker]

Slutt å fortelle henne hva hun skal gjøre, for guds skyld! Eneste jeg er enig i er at det ikke er lurt å legge ut for mye info på disse sidene, voksne damer på dinbaby.com blir rene gribbene bak anonymknappen!!

[Anonym bruker]

beklager at jeg "crasher" dette innlegget som er til Amanda..

men kan du fortelle litt om hvordan du har taklet å få et barn som et resultat etter en voldtekt? hvorfor valgte du å beholde? hvordan har du hatt det i ettertid? har du en mann som støtter deg?

 

jeg fant ut på UL i uke 19 at barnet kunne være unnfanget etter en voldtekt. jeg trodde før det at jeg var et par uker lenger på vei.. jeg gikk hele svangerskapet i en dyp depresjon, ble skuffet hver gang jeg kjente liv for jeg håpte barnet ville dø. selv om det er like stor sjanse for at det var kjæresten/eksen min som var faren. jeg bestemte meg for å adoptere bort barnet. men da hun ble født, og hun så veldig norsk ut (ikke meningen å være rasistisk men det er vel bevist at det er stort sett bare utlendinger som går ut og voldtar kvinner på gaten), fikk jeg liksom et håp om at det ikke var etter voldtekten..

først ville jeg ikke ta noe test for jeg var så redd for å vite at voldtektsmannen var faren, at jeg ville heller leve i troen på at det ikke var han.

jeg vet ikke ennå. men har nå bestemt meg for å kreve dna test fra eksen min sånn at jeg får vite. men jeg er livredd!

for tenk hvis det ikke er han!!

 

jeg har store problemer med å bli glad i datteren min sånn det er nå så jeg håper på positivt svar, men hva gjør jeg hvis ike? da blir det vel enda vanskeligere å elske henne...??

 

hvordan gjorde du det med nav? når de maser om hvem som er faren? fortalte du at du ble voldtatt og så godtok de det?

[Anonym bruker]

Tja, her kommer historien.

 

Barnet ble unnfanget mens jeg jobbet med en mann som var høyere offiser i usmarine (hvit og det er jeg glad for, for det sparer meg mange forklaringer og jeg kan klare å se mere av meg i barnet fordi han har min farge.. vet også at det ikke høres bra ut, men for meg der og da var det kjempeviktig). Jeg tok en dagen derpå pille og håpet at alt var greit. Dessverre viste det seg at den ikke hadde virket. Jeg fortrengte det hele veldig lenge men tok mot til meg og ringte en jordmor i uke 18. Hun var utrolig koselig og fikk ordnet ultralyd 2 dager senere. Jeg hadde lite forhold til min voksende mage. Gråt mye. Holdt meg unna andre gravide og deres lykke familier. Jeg prøvde å leve som før å ignorerte graviditeten f.eks. sto jeg på vannski i uke 37 (blir helt svett av å tenke på det nå), og synte ikke det var koselig å kjenne spark. Fikk keisersnitt innvilget uten noen diskusjon, dro alene og fikk barnet forløst (verste dagen i mitt liv). Så langt var det lite hygge.

 

Oppga far ukjent, fortalte nav at barnet var et resultat av en voldtekt og at jeg ikke ville snakke mere om det. Det ble respektert, hadde det ikke blitt det hadde jeg klikket i vinkel, for jeg var så langt nede. Sakte men sikkert ble jeg mere og mere glad i barnet. Så kun meg selv i han. Etter ca et år begynte xen min å leke pappa for lillegutt og nå er han ikke lenger xen min men mannen min. Det jeg ikke taklet så godt var helsestasjonen og møte med helsesøster. Jeg sa klart i fra om at jeg ikke ville snakke om privatlivet mitt med dem, det forsto de ikke. Greia er at ting var litt for kompliserte til at jeg ville ha en hobbypsykolog innblandet. Det er faktisk ikke altid ting blir bedre av å bli snakket om.

Jeg tror jeg kom ekstra nærme min lille gutt det første året, nettopp fordi det bare var oss to mot verden. Han var så liten å uskyldig, og fortjente en mamma som elsket og tok vare på han. Lykken ble fullkommen da han var rundt 1,5 år.

Lykke til med DNA test, jeg håper virkelig at xsamboern din er pappaen til barnet. Er han ikke det skal du vite at det er mulig å bli glad i barnet uansett. Ta tiden til hjelp, eventuelt få hjelp av en psykolog. Ikke så greit når det blåser som verst, men det blir bra. Fantastisk å se på en liten gutt som sover og vite at vi er familie for alltid.

 

HI