Hvis du har gjort noe dumt som mor...

[Anonym bruker]

....og blir gjort oppmerksom på det... Hvorfor reagerer noen da med å angripe den som gjorde de obs på det?

 

Egentlig veldig generellt ment, men har nettopp sett nok et eksempel på det her inne. Skjønner jo at det dreier seg om dårlig samvittighet, men man bør vel kunne tenke seg om UTEN å angripe andre, vel?

 

Er det godt nok å unnskylde folk med at det er hormoner i ulage hele tiden? Eller må man allikevel kunne forvente en viss porsjon folkeskikk?

 

Er ny her inne, så jeg spør i ærlig undring.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Er ikke mor helt ennå, så kan vel ikke svare annet enn hva jeg TROR årsaken er.

Forsvarsmekanismen som slår inn, tipper jeg.

Mange synes det er vanskelig å ta kritikk..

[Anonym bruker]

Jammen, hvis noen stiller et spørsmål, eller lager en tråd på et forum for mennesker i samme situasjon, og så får man et svar som ikke passer til det man selv har gjort eller mener at er riktig... Hva gjør at man da føler seg i sin rett til å angripe de som svarer?

 

Da kan man liksågodt skrive at man bare vil ha applaus, og ikke andre meninger enn sine egne!

 

HI

[Anonym bruker]

Naturlig atferd det, vi greier jo ikke kontrollere alle følelser vi har.

[Anonym bruker]

Jeg angriper ikke. Jeg prøver heller å forklare hvorfor jeg gjør som jeg gjør, selv om jeg vet at det likevel ikke er sikkert andre vil forstå.

 

Nå har jeg ganske store barn, og de er heller ikke helt som alle andre. Derfor har jeg alltid måtte gjort ting litt annerledes, og dermed måtte tenkt gjennom ting på andre måter, eller kanskje mer enn mange andre. Ting har ikke gått så lett alltid her, så da blir det vel til at en tenker mer?

 

Men jeg stoler såpass på meg selv i min rolle som forelder, at å angripe andre ikke er et behov jeg har, om de skulle kommentere noe.

 

Jeg gjør det heller ikke om noen kommer å forteller at et av mine barn har gjort noe galt. Da lytter jeg. For jeg vet at mine ikke er noen engler;) Her opplever jeg stadig at andre(ikke alle, men en del) angriper meg som egentlig bare er budbringeren om jeg forteller noe galt deres barn har gjort;)

 

Dette er ikke fordi jeg tror at jeg aldri gjør noe feil, men erfaringer tilsier at en godt kan lytte til andre som ser ting utenfra. De står ikke midt oppi det, og ser det fra en annen vinkel. De ser ikke alt, men kan ha "informasjon" til meg som er nyttig:)

 

Og det å innrømme tabber i et så viktig tema som oppdragelse, er ikke alltid like enkelt. Det kan være ren dårlig samvittighet, og da er det en del som mener en kan dekke over feilen med angrep, for så å egentlig ta det litt til seg. Forhåpentligvis retter en seg, selv om en utad holder fasaden ved å være sint på budbringeren:)

 

En vil jo være en perfekt mor for sitt barns skyld, vil en ikke? Ofte kommer nok dårlig samvittighet av at en egentlig er litt usikker i sin rolle som forelder?