Kalde føtter. Mann og barn

[NurseShark]

Hei Jenter!

 

Jeg vet ikke hva som er hva. Om det er hormoner og forberedelse til fødsel og førstefødt eller om dette er noe annet så jeg må forhøre meg med dere. Setter veldig pris på svar.

 

Jeg har vært sammen med min samboer i seks år. Vi har et stabilt forhold, romantisk og med stor respekt for hverandre. Men vi er også veldig forskjellige. Vi er ikke noe gode på å snakke om utfordringer i forholdet. Vi er "private" begge to for å si det sånn.

 

Jeg har den siste tiden opplevd at både jeg og han har mistet sex lysten. Vi snakker litt om det og ser jo selv at dette forhåpentligvis bare er en periode. grunnet garviditeten. Men jeg tror og det tærer på den "romantiske" delen av forholdet. Jeg har plutselig begynt å tvile på om vi er rett for hverandre og om det er iktig å få barn sammen. Det er jo selvsagt for sent å tenke på nå i uke 28..Vi har og nettop kjøpt hus sammen og alt blir plutselig så alvorlig. Med hus og barn

 

Jeg føler meg lite tiltrekkende med mage og føler og at han tenker på alvorligheten i det vi nå har gjort og at han har fått kalde føtter sånn som jeg...Jeg er plutselig blitt redd for at forholdet vårt ikke skal tåle å få et nytt medlem med alt dette innebærer. Hjelp!!!!! Plutselig ser jeg for meg at vi mister "sex lysten og forelskelsen" og at vi kommer til å mislykkes.

 

Tankene på alt dette gjør at jeg blir mer innadvendt og mindre entusiastisk og ser etter tegn på at også han har kalde føtter som igjen gjør meg usikker og redd. Og da skaper jeg jo ikke glede her hjemme. Venter liksom hele tiden på bekreftelser og initiativ fra ham hele tiden- Akkurat som om jeg trenger mye mer mekreftelse på oss nå enn før.

 

Noen andre som sliter med kjipe tanker? Er dette normalt? Eller er dette typisk endringer i livet som gjør at forhold tar slutt fordi man plutselig blir bevisst på at man har tatt "valg" og så blir usikker på valgene man har tatt?

 

Forvirra og redd jeg nå....

[minsin- j27.08.06, j10.04.10]

hei:)

 

vet du, dette tror jeg er helt normalt. det er mange endringer i kropp og sjel på denne tia. dette med å trenge ekstra oppmerksomhet fra mannen er noe jeg også opplever... spes da jeg ventet første, man vet liksom ikke hva som er i den andre sia av tunnellen... man er spent, livredd, kjempeglad og bekymmret om hverandre. hormonene gjør at man griner, ler og tenker om hverandre...

det å miste sexlysten er helt naturlig, både for deg som føler at kroppen forandrer seg og for han som tenker på at det faktisk bor noen inni deg. mange menn er redde for å skade barnet i magen hvis man har sex. men det kommer tilbake så snart ting har roet seg etter fødsel.

prøv å husk at han er like usikker som deg, han opplever også at realiteten kommer å klapper han på skuldra... tror det er veldig vanlig at man ikke tenker på "friheten" man har før en står midt oppi en sånn situasjon.

prøv å gjør andre ting enn å bare sitte å tenke, gå ut å spis, på kino, besøk ol. send han alene ut til en kompis, la han feste av seg litt, la han puste litt og gjør det samme selv, venniner og besøk uten han.

sexen, romantikken og kroppen din kommer tilbake...og det er en enorm belønning som venter dere, noe som ikke kan forklares før dere er blitt foreldre og kjent på det selv:)

[_Amanda_]

Jeg tror også at det er helt naturlig å reagerer slik du gjør. Det å få barn er et stort valg - uansett hvem man er sammen med, og man kan aldri bli helt sikker på at man valgte det riktige tidspunktet eller den riktige mannen. Jeg tror også at perioden under svangerskapet kan være ekstra utfordrende for mange fordi man går og venter på noe man aldri har opplevd før (førstegangsfødende), og dermed vet man ikke helt hva som venter en heller. Denne uforutsigbarheten kan være skremmende. Man vet at livet kommer til å forandre seg stort, men man vet ikke helt hvordan. Det at valget er irreversibelt, og man ikke har muligheten til å hoppe av dersom det skulle bli for skremmende, kan kanskje bidra til å øke angsten ennå mer. Når sånne tanker kommer til meg prøver jeg for det første å tenke på at det å få barn uansett er noe jeg ønsker å oppleve i livet mitt. Deretter tenker jeg at noen må jeg jo få barnet med, og hvem er vel bedre enn den kjæresten jeg er glad i, og som du i ditt tilfelle har vært sammen med i 6 år, og som du har mye større forutsetning for å kunne stole på enn en du har kjent i kortere tid. Å vite at man kommer til å elske den mannen resten av livet, og bruke det som kriterium for å kunne få barn, det tror jeg er helt umulig. Jeg tror man bare må ha en holdning om at man kan tillate seg å ta ting litt som de kommer, og hvis noe skulle skjære seg, så betyr ikke det at man er dømt til et liv i ulykke. Man kan gå ifra hverandre hvis man føler at det blir for tungt å leve sammen. Å vite det kan kanskje bidra til å redusere angsten litt, for det betyr at man ikke er "stuck" i en evighet hvis det nå skulle være slik at man ikke passer sammen med den mannen man valgte å få barn med. Jeg tror også at alvorligheten i det å få barn bidrar til at mange går forholdet sitt i sømmene på en måte man ikke ville gjort ellers. Man blir analyserende og kritisk, og begynner å teste forholdet for å se om dette virkelig kan holde "for alltid". Å gjøre det er kanskje en naturlig reaksjon på at et stort valg har blitt tatt, men bidrar allikevel til å skape tvil. Selv om det å få barn er en veldig stor ting, og de fleste ønsker å leve sammen som en lykkelig kjernefamilie, så tenker jeg at det er viktig å ikke ta det FOR alvorlig heller, og tenke at veien blir til etterhvert som at man går den, og hvis ting går litt annerledes enn man hadde tenkt, ja så er ikke det en katastrofe.

 

Når det gjelder åpenhet og kommunikasjon med samboeren din så er jo det en dynamikk som du kan påvirke. Hvis en av partene begynner å endre seg, så skjer det ofte noe med hele dynamikken. Hvis begge to er av den reserverte typen kan det kanskje føles ubehagelig for deg å være den som må konfrontere, men tar du motet til deg, og åpner rolig og forsiktig med det temaet som er vanskelig, så kan det hende at det går bedre enn du tror å snakke sammen. Etter hvert vil dere få trening med å snakke mer sammen, og da vil det nok føles mindre ubehagelig eller skummelt å gjøre det også. Mange føler også at de blir bedre kjent med hverandre og kommer nærmere når de tør å ta opp de vanskelige tingene. Det som kan være viktig å passe på er at man ikke fremstår som truende fordi man er redd og trenger å forsvare selv selv, da kan den andre ofte trekke seg unna, men at man stoler på at den andre egentlig vil ens beste og at problemet man står ovenfor er mulig å løse.

 

Håper du føler mer ro etterhvert. Jeg slenger meg også på rådene ovenfor her med å bare gjøre så mye som mulig av det man ellers er interessert i: være med venner, pleie seg selv litt, ta en "fest" eller kino med typen, eller andre ting som man måtte bli glad av. Når det gjelder sexlyst kan jeg fortelle at den synker litt her i gården også, og at jeg tror det er helt normalt som følge av alle de kroppslige forandringene som skjer, og det at man selv kanskje ikke føler seg like tiltrekkende som før.

[LivK har født]

Jeg syns bare at svaret ditt var så innmari flott, Amanda, så jeg dytter denne litt ;-) Tror problemstillingen er kjent for flere, det er ikke alltid bare lykke å gå gravid, selv om man gjerne tror det på forhånd. Det ble ihvertfall svært annerledes for meg enn jeg hadde forestilt meg når jeg gikk med førstemann. Jeg prøvde sågar å hive ut pappaen en gang, da jeg var drittlei av hans "kalde føtter" som gjorde seg utslag i litt vel mye festing. Heldigvis gjorde det til at han våknet og skjerpet seg, og nå venter vi nr tre! Og vi er begge gode og varme på føttene Like etter at vår første var født måtte jeg faktisk si at "dette må vi gjøre igjen!!!", det var så utrolig fantastisk å bli foreldre! Jeg kan love at vi hadde minimalt med sex under svangerskapet også, men det tar seg opp igjen. Bare ikke ha for store forventninger til hverandre denne tiden, tenker jeg. "Alt" er egentlig normalt, hva sexlyst angår.

En ting til, som en jordmor sa en gang - hun mente at svangerskapstiden ikke er den beste til å ta store avgjørelser i, med alle hormonene og endringene som raser i kroppen.

Håper det går seg til for deg!