Bf mener at....

[Anonym bruker]

Han nesten ikke kjenner dattern sin på 1 1/2 år lenger. Her er saken:

 

Han sliter med psyken pga div ting i barndommen, og tidligere rusproblemer, så jeg har sagt han ikke får ha jenta vår på overnatting før han har begynt i terapi. Han har nå vært sykemeldt i et år pga depresjon, angst og selvmordstanker og mistet psykologtimene for han møtte ikke opp.

Vi har slitt endel med samarbeidet, noe pga jeg er litt bitter på at han stakk rett etter dattern vår ble født, for så å prøve å få 50/50, noe jeg ikke går med på, og noe pga han sier ting som at han vil at hun skal ta på varme ovner for da lærer hun å ikke gjøre det igjen(hun var da 9 mnd), skjønte ikke hvorfor hun ikke kunne leke med smørkniver, og nå vil han lære henne å kjøre bil, for det gjorde han da han var liten, sier han, i tilegg har han flere ganger glemt å gi henne mat. Nå sist fikk jeg beskjed om at han hadde prøvd å gi henne en drue, men hun ville ikke ha, så da fikk det bare være. Han skulle ikke skjemme henne bort. Hun skulle da spise frokost og lunch hos han. Så var vi på familievernkontoret og da sa han at han bare hadde sagt det han gjorde for han følte seg presset opp i et hjørne, og at han kunne jo ikke presse mat inn i ungen! Hun spiser alltid masse, så syntes det var rart om hun ikke er sulten når hun er hos han..

 

Han kommer ofte for sent til samværet, som han kun har hos farmoren, og vil jeg skal hente henne etter 4-5 timer. (selv om han kan ha henne hele dagen om han vil) I sommerferien ville han kun ha henne fra 10-15, annenhver dag, og syntes det var bra nok for han.

 

I dag kommer han og sier at han føler han ikke kjenner henne fordi han ikke "får lov" til å ha henne over lengere tid, og at han umulig kan bli kjent med henne hvis han ikke får ta kveldsstell og morgenstellet hennes. Og det samme gjalt visst farmoren hennes, som er vant til å ha sitt andre barnebarn på overnatting hele tiden. Så visst ikke han snart kunne ha henne på overnatting, kunne jeg like så godt ta henne fra han....

 

Noen tanker om dette? Vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg ser jo at hun er glad i han, samtidig som jeg sitter og er pisseredd han ikke skal klare å ta seg av henne når han får sine tilbakefall, og redd hun skal bli skadd pga hans manglende forståelse på hennes helse og sikkerhet. Hva bør jeg gjøre her?

[Anonym bruker]

Det der var jo en forferdelig vanskelig sak da!!

 

Jeg ville aldri turt å la han få være alene med barnet etter som det han mener om at hun tar på ovner, og at hun snart skal få kjøre bil. Det at han klarer å glemme å gi henne mat der er jo helt sykt!!

 

Jeg synes ikke du bør gi han mer ansvar slik tilstanden er i dag iallefall. Han kan komme til å skade barnet.

 

Jeg håper du finner en god løsning på dette problemet...

[Anonym bruker]

Hva sier farmoren da?

 

Synes hun må mer på banen i tilfelle, kanskje til og med være med til megleren en gang. For jeg ville aldri latt denne mannen (som du beskriver han) hatt ansvaret over natten, men kanskje det hadde vært greit at farmoren hadde ansvaret og at begge to overnattet hos henne?

[Anonym bruker]

han virker farlig for barnet. jeg ville ikke ha risikert ungen min bare fordi hennes psykisk syke far er glad i henne. det holder ikke å være glad i et barn når man ikke er i stand til å ta vare på det.

 

har en elev fra ungdomsskolen som er veldig glad i hunden min og får gå tur med meg og hunden noen ganger. eleven har downs. selvom hun er veldig glad i voffsen kan jeg ikke la de to leke sammen alene hvis du skjønner. kanskje litt dårlig eksempen men håper du ser poenget.

[Anonym bruker]

Hovedproblemet her er at han virker virkelig oppriktig når han sier at han ikke mente det han har sagt, og jeg aner ikke om han bare sier det jeg vil høre her... Jeg tror virkelig ikke at han vil skade henne med viten og vilje, men som sagt, jeg er bekymret. Farmoren kan ikke skjønne hvorfor han ikke kan ha henne på overnatting, og jeg er litt skeptisk til henne også. Hun er av den gamle-skolen som mener at barn må lære seg å adlyde, og synes ikke et klaps eller knips er noe big deal, selv om jeg har sagt at jeg er i mot det. Også mener hun at alle psykologene som har sagt noe aner ikke aner hva de snakker om, og det er bare pisspreik..

 

Jeg sa klart ifra til bf i våres om at jeg ringer barnevernet hvis ikke ting endrer seg, og det har faktisk blitt litt bedre, men en liten stemme sier meg at han bare sier det jeg vil høre i den tro at jeg da skal gi slipp på kravet mitt om psykolog før overnatting.

 

HI

[Gjest Filifjonka]

Hvis du ikke gjør det allerede, så begynn å skrive dagbok. Skriv opp alle slike små og store ting som du forteller om her, hva han sier og hva han gjør (og ikke gjør). Ikke gjør det følelsesladet, men beskriv så nøyaktig som mulig alt som skjer. Ikke:

 

"Leiligheten hans var fryktelig rotete." Men heller:

 

"På gulvet lå det tre kopper, 8-10 sokker, 6 aviser og et håndkle. På bordet sto det to tallerkner, begge med matrester på." (Dårlig eksempel kanskje, men du skjønner forskjellen? Vær så konkret som du overhodet kan.)

 

Skriv opp dato og tidspunkt for alt. Er det avtalt at han skal hente klokka åtte en dag, skriv det opp _når_det_blir_avtalt_. henter han da klokka halv elleve, skriver du opp det også.

 

"12.8. Avtalte at NN skal hente Barnet kl åtte i morgen." "13.8. NN kom klokka halv elleve og henta Barnet."

 

"NN sa at han mener at det er viktig at Barnet får legge hånden på en varm ovn, slik at hun lærer å holde seg unna dem."

 

Klarer du å gjennomføre dette vil det bli et verdifullt dokument med tanke på en eventuell rettssak. Bruk dato på alle notatene.