Blir ikke å savne dem

[Anonym bruker]

Dessverre skal vi skilles. Dessverre for hele familien, for fellesbarna og for alle egentlig.

 

Men det er med et lite snev av lettelse jeg går inn i denne prosessen. Jeg kommer ikke et sekund til å savne min manns barn... jeg har vært kjærlig stemor og virkelig gått inn i rollen, og jeg mener jeg har mottatt tillit også. Men hans ekskone har et verdisett som er så tordnende ulikt mitt at jeg blir halt sjokkert noen ganger. Hun er jo en intelligent person, med lang universitetsutdannelse og masse rart. Men ungene er veldig bortskjemte, ekstremt vanskelig å gjøre fornøyd (sånne som kan snakke stygt om andres fødselsdagsgaver midt i selskapet fordi de er så vant til å få dobbelt så dyre ting) og sterkt overvektige, fordi de aldri blir bedt om å spise skikkelig. De kan sitte og plukke bare baconet ut av en gryterett og nekte å spise tilbehør, grønnsaker, saus og pasta. Får de lov å forsyne seg selv til middag, ville de bare spise kjøttboller.

 

Jeg har prøvd å være positiv, legge opp til felles aktiviteter, får dem ut i frisk luft, gjøre ting som alle kan like osv. De er så passive at jeg blir skremt. Har vi gått hundre meter begynner de å klynke!

 

Som storesøsken til felelsbarna er de heller ikke noe tess - ikke kan de stoles på til passing, ikke er de gode rollemodeller, ikke er de gode lekekamerater, ikke deler de på sine tallrike leker og godteerier som de har med hjemmefra. Lista er evig lang, og det stritter inni meg hver gang de er her, mht de verdiene og vanene de har med seg fra mor.

 

Jeg kommer til å savne fellesskapet med mannen min, hjelp og avlastning fra han, og fellesskapet i det å være storfamilie, men med hånda på hjertet vil det være en lettelse å aldri mer skulle gjøre disse tronarvingene fornøyde. En helg med stebarna styrker meg i min beslutning.

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig i at det er svært problematisk når det kommer barn inn i hjemmet som har helt annen oppdragelse og verdier, enn hva en selv forsøker å formidle til egne barn. De er rollemodeller for barna, og vi også har problemer med hvordan reagere, hvilke reaksjoner vi kan akseptere, hvilken adfærd vi kan akseptere og også dette med sannferdighet. Stort problem.

[Anonym bruker]

Hei,

 

Forstår deg svært godt. Ville hatt det på nøyaktig same måte som deg om jeg skulle skilles.. Kan ikke huske å ha savnet stebarnet så mye som et sekund de siste årene..

 

Hun er en dårlig rollemodell for småttisene her. Henes verdier er syret av morens, og er så langt fra mine som overhode mulig.

 

Blir mye konflikter i hjemmet de ukene hun er her... Belastningen er til tider så stor, at jeg vurderer å flytte..

 

Det er mitt hjem, og ikke biomors, selv om det til tider føles slik.

 

PS! Det handler ikke om sjalusi, men at biomor tror hun kan bestemme leggetider hos oss, hvor mye tid man skla benytte på hvem av barna, hvilke dager vi må stille ekstra opp og avlaste biomor (=ofte)

[Anonym bruker]

Mine foreldre som har mange barnebarn, de hadde jo oss, og min mor jobbet som lærer. De er vant med barn, og jeg diskuterer ofte barneoppdragelse med dem, og spør dem til råds, både når det gjelder våre og hans..

Når det gjelder stebarna så vet de ikke hva de skal si, jeg spør tilråds om episoder og adferd og lurer på om vi har håndtert ting riktig, og de kan ikke svare. Jeg presserpå om hvordan de gjorde ting med oss, og får stadighet til svar at det aldri var en aktuell problemstilling.

De skjønner seg ikke på stebarna de sier rett ut at de synest det er rart hvordan de lever og hva de liker og hva de gjør og ikke gjør. Så det er ikke bare meg som reagerer på oppdragelsen de får.

De skjønner seg ikke helt på faren heller, og jeg merker at han synker i min families øyne på den måten han håndterer barna sine og hvordan barna oppfører seg.

De er så passive, de går nesten aldri ut, bare slenger i huset, de vil ha full underholdning og de er temmelig uoppdragne, sier ikke takk for gaver eller andre ting de måtte få. Foreldrene mine har også mange ganger vitnet dem når de ikke får viljen sin. Ordentelig sur og uoppdragen oppførsel, og ser hvordan faren da springer etterdem for å godgjøre dem, i stedet for å la det blåse over.

Mine barn enda de er små, vet godt at når MAMMA sier nei, så er det nei! Senest nå i kveld ville de ha jus etter tannpussen. Nei, da er det vann. Var litt sutring og skriking, men det var fremdeles nei. Barn kan ikke flyte rundt helt uten styring.

[Anonym bruker]

Jeg har også en mor og en tante med 40 års fartstid i skoleverket hver seg, spes-ped og gode greier. Men de også sitter måpende igjen når de ser hva disse barna får seg til å gjøre og si, og når jeg spør "var vi sånn? hva gjorde dere da?" så sier de bare at det aldri var en aktuell problemstilling, på samme måte som dine...

 

Og på samme måte som barnefaren i ditt tilfelle springer etter dem for å godgjøre dem, har min mann drevet og "kjøpt" seg godvilje, bestukket og forhandlet for at de skulle gjøre noe så grunnleggende som å være til stede med andre mennesker og være blide/oppføre seg greit. (To ønsker på en gang... for mye å be om???)

 

Det er ike så rart at vi går fra hverandre nå, men det er leit. Alle taper. Men jeg ser at konfliktene er det hundre- og tusentalls av i framtida dersom vi fortsetter sammen. Og alle sammen går på det samme: hvorfor hvorfor hvorfor syns DU det er greit at DINE barn skal ha en behandling som ikke ligner grisen mens mitt barn/fellesbarn skal finne seg i regeler, rutiner, konsekvenser og systemer... Noe jeg aldri kommer til å få annet svar på enn at mannen har dårlig samvittighet.

 

HI