50/50????

[Anonym bruker]

Mulig mange er uenige i dette, mange foreldre vel og merke. Men jeg har skrubbet mange sider her rene for hvordan 50/50 fordeling fungerer for barna.

For mange foreldre ser det ut til å funke greit, bra og veldig bra, men tar man en titt på hva barn av denne løsningen skriver, så får det en til å tenke at det ikke er annet enn en svært så dårlig løsning.

Barn er lojale mot mamma og pappa og forteller sikkert ikke ( av frykt for å såre den ene eller den andre) hva de virkelig gjennomgår under oppveksten sin, i noe som kommer til sterkt uttrykk fra barn av denne ordningen på disse sidene.

Samtlige og da mener jeg samtlige barn har opplevd dette som et mareritt de helst skulle vært foruten. Hva sier dette oss som skal rive og slite, gi eller ta eller kanskje bare dele i all vennelighet med den andre foreldren? Klart det ligger følelser til grunne for de valgene vi tar, men når det går på bekostning av noe som skulle vært en trygg og fin tid( oppveksten til et barn), da tror i alle fall jeg at det er av avgjørende betydning når mor eller far tar et skritt tilbake og vurderer hvor barnet vil ha det best av å vokse opp, situasjonen tatt i betraktning...

I mange sammenhenger mener jeg kvinnens rolle i et snart kjønnsutlignet samfunn, blir mer og mer undervurdert ( mrk! i mange sammenhenger). Likestilling er et hyggelig ord det, men det fungerer ennå ikke i praksis, det er en evig kamp om alt fra lønn og toppstillinger til husarbeid og samliv generellt. Jeg mener ikke at likestilling ikke bør innføres, men når dragkampen om det befinner seg på snart alle nivåer i livet, må vel morsrollen kunne stå igjen som noe grunnleggende viktig det skulle være unødvendig å måtte kjempe for!???

 

[Anonym bruker]

Jeg har en gutt som har bodd 50/50 i snart seks år, siden han var 2,5 år. Vi bor i samme by, med gåavstand til skolen fra hver vår kant, etc etc.

Jeg er enig med veldig mye av det du sier, men må få legge til at det ofte er et uendelig vanskelig spørsmål om pest eller kolera, hvis du skjønner. Mitt dilemma er dette:

a. Skal jeg fortsette å godta 50/50 selv om jeg ser noen av "faresignalene" hos gutten når det gjelder delt lojalitet, rotløshet etc?

b. Skal jeg belaste gutten med en barnefordelingssak som etter all sannsynlighet ender opp i rettsapparatet for å få ham mer bofast hos meg?

c. Skal jeg eventuelt godta et utfall av en barnefordelingssak der gutten ender opp bofast hos sin far, fordi mor nå ikke lenger sees som den viktigste omsorgspersonen for et barn?

 

Han er selvsagt glad i og nært knyttet både faren og meg, noe som gjør det hele nesten enda vanskeligere...

 

[Gjest Noelle]

Det som fikk meg til en gang i tiden å vurdere 50/50, var at barnefar ba meg tenke på hva jeg gjorde mot hans forhold til sin datter. Men hva med bare henne da? Kan hun ikke ha et godt forhold til sin far og ha det trygt og bra i seg selv uten å bli sendt mellom to hjem annenhver uke?Jeg føler meg i alle fall trygg på at å teste om 20/80 fungerer først, skulle det vise seg å bli for ustabilt og slitsomt for henne, vil jeg prøve 50/50, for å se om det fungerer bedre...

Pest eller kolera sier du, nå har du jo prøvd pest i 6 år og ser bivirkningene av dette. Hva med da å se om kolera gir mildere ( eller ingen) bivirkninger?

Nå vet ikke jeg hvordan barnefar er å kommunisere med for deg, men det bør være like mye i hans interesse som i din at deres sønn har det best mulig. Psykologer og likestillingsdepartementer kan si hva de vil om at mor og far er likestillte som omsorgspersoner. Tarzan vokste opp med aper og Mowgli med ulver, så det er vel klart at far kan klare seg fint som hovedomsorgsperson, men allikevel har rollene en viktig forskjell. Graviditet, fødsel, hormonutskillelse, instinkter alt dette knytter barnet til kvinnen sterkere og på en helt spesiell måte.

Men sånn jeg tenker da, om ikke pappaen vil gå med på en annen ordning, så ville jeg tenkt at du gjør dette for at din sønn skal ha det best mulig( du har jo gitt 50/50 et forsøk i 6 år), vil ikke da den som har satt sitt barn i fokus og tross alt tenker " på barnets beste" ( man prøver og feiler, det er jo mennelsklig) være naturlig og opplagt at du egner deg ( faktisk) best som hovedomsorgsperson?

Om din sønn, for en periode må dras gjennom en rettsprosess for å få gjort hverdagen hans bedre, er kanskje den tiden det tar bedre enn å være låst i en ordning han ikke trives med resten av barndommen sin?

Han vil uansett være like knyttet og glad i dere begge og i tillegg kan han kanskje få litt mer ro rundt seg og bli litt mere glad selv også?

 

Tror jeg uansett ville ha kontaktet en advokat som har med barnefordelingssaker å gjøre, bare for å få en profesjonell og rikgtig vurdering av din situasjon og utfall.

 

Håper alt ordner seg for dere snart, selv har jeg en lang og tung kamp foran meg med en barnefar som kun har som mål for øye å gjøre ting vanskelig for meg. Derfor er jeg heller ikke i tvil om at jeg vil gå for kolera i første omgang!)