Vi har et forhold der jeg er den svake part og han er den sterke...

[Anonym bruker]

I det store har dette utviklet seg slik at jeg har blitt svakere og han sterkere, men jeg har ikke gitt opp. Selv om jeg føler meg tråkket på, usynlig og uinteressant til tider, så vet jeg at det ikke skal være sånn. Men når han ofte gjentar ved diskusjoner om dette at han er som han er, kan ikke jeg bli litt mer motstandsdyktig (det er sant at jeg er svak, prøver å gjøre andre til lags, står ikke opp for meg selv osv).

Nå prøver jeg så godt jeg kan å stå imot, sier fra når jeg føler meg slik og prøver å få han til å innse dette.

 

Vi går i terapi og der har han fått beskjed om at i det store og hele går problemene våre på at han alltid må si i fra om det ikke passer han, og ikke minst: måten han sier i fra på. Han eier ikke takt, og er altfor direkte i det han sier.

 

Men når jeg nå står opp for meg selv, så klarer han fremdeles å holde fast på sitt og kjøre på. Jeg kan komme på tusen eksempler på hva jeg mener han "gjør feil" men får kun tilbake tusen eksempler på hva jeg gjør feil og han bruker ofte de samme ordene som jeg bruker.

 

Noen som har hatt det sånn og som har kommet seg over det? Eller noen andre som bare har råd til meg.

 

Hvordan kan jeg bli sterkere i et forhold, når det bare tærer på meg å føle at det er jeg som lager bråk hele tiden, fordi jeg sier fra?

[Anonym bruker]

Skillsmisse? Jeg har desverre liten tro på at dere kommer til å ende opp som likeverdige i forholdet deres...

[Anonym bruker]

HI

Ja jeg er jo inne på tanken, opptil flere ganger i uka. Men vet at jeg også er blitt totalt avhengig av han etter å ha levd slik i mange år (og det vet han og). Avhengig økonomisk, følelesmessig, i dagligdagse situasjoner....føler meg litt som om jeg lever i en annen tidsperiode, i forhold til det med likeverd i forholdet.

 

Jeg håper og tror på at han en dag skal fatte poenget, men dagene går...

Terapeuten sa en gang at det var de forholdene hvor partene var ulike (dvs. en part tok seg av det og det, mens den andre parten tok seg av de andre forholdene...) som varte lengst, men når likeverdet er så skjevt fordelt som hos oss,hm....nei da er jeg jammen ikke sikker.

 

Har lyst til å riste han i filler noen ganger å rope til han om han ikke skjønner at han skyver meg lenger og lenger bort fra han (for det er ikke brudd han ønsker seg) men det funker jo ikke sånn.

[Anonym bruker]

Forstår ikke helt hva du mener med sterk og svak, men tror jeg forstår.

Jeg har hatt det litt på samme måte med min mann. Det har gått mye på at han har høyere utdanning enn meg, familien hans har bedre utdanning, mer pernger osv. Prøver å finne "feil" med utseende mitt ( selv om jeg er en flott og attraktiv dame), bruker penger som maktmiddel ( han jobber, jeg studerer osv), ler av ting jeg ikke vet, som han mener jeg burde vite og lignende.

Gjennom flere år har jeg utviklet en forsvarsposisjon mot ham og det hele har blitt en maktkamp mellom oss, vi har nå store problemer i ekteskapet. Jeg har samlet opp mye oppgulp som gjør at jeg f.eks ikke orker nærkontakt med han, vet ikke om jeg elsker han, klarer ikke si positive ting til han lenger. Han mener selv han ikke har gjort disse tingene bevisst og det kan jo være, men følelsen av og hele tiden være mindreverdig tærer på. Og har vi en krangel får jeg de samme frasene levert selv om han har bedd om unnskyldning for det tidligere.

 

Det er mange og komplekse ting som har gjort at ekteskapet vårt er på randen. Vi går også til parterapi nå, men jeg er ikke sikker på om jeg vil mer. Så jeg er i prosessen om å ta et valg. Det er vanskelig men jeg vet at når jeg tar det så er jeg ikke til å rikke.

Jeg vet jeg er både fin, flink, klok og selvstendig og jeg nekter å leve i et ekteskap med en mann som ikke ser meg og forsøker å psyke meg ned. Basta!

 

Lykke til, håper dere finner ut av hva som er best for dere.

[Anonym bruker]

Jeg blir så trist av å lese om forholdene deres. Jeg kan ikke fatte og begripe at dere enda er sammen med disse mennene.

 

Det eneste jeg ser på som en logisk løsning, er skilsmisse, dessverre.

[Gjest]

For å forenkle det jeg egentlig hadde tenkt å svare; jeg tror at du har to alternativer, muligens tre dersom du er riktig heldig.

 

1 - Du innfinner deg med at du er den svakeste part, og slår deg til ro med det. Mestring i andre arenaer kan være veldig til nytte, men ikke "ta det med hjem"

 

2 - Du avslutter forholdet.

 

(3 - Dere får til en bedre likeverd i hjemmet og familien, ved hjelp av samtaler og terapi, dette betyr dog at han må gå tilbake på mange a sine ting, noe som aner meg nært umulig)

[Anonym bruker]

Ja det er akkurat slik det er for meg, jeg er mer eller mindre i eksakt samme situasjon som deg og føler også det samme som du beskriver.

Vi har heller ingen nærkontakt, etter mitt ønske, lenger, fordi jeg trengte å distansere meg fra han. Han har mange positive sider, men jeg føler at det kun er andre nå som nytter av disse. Han prøver til tider å finne på ting som kan gjøre meg glad, for så å komme med kommentarer som får meg til å føle meg helt uten respekt. Og så skal jeg i tillegg bare akseptere dette, mener han, fordi han er sånn.

Vi har og en maktkamp gående, men jeg føler det er jeg som driver den, og han får meg til å føle at det er jeg som vedlikeholder problemene våre da det er jeg som reagerer. Og tror han.....det gjør jeg.

 

Men innerst inne vet jeg at jeg reagerer på noe som er noe å reagere på. Selv om han prøver å minimalisere det hele hver bidige gang.

 

Jeg er heller ikke sikker på om jeg vil mer, men som sagt er jeg så veldig avhengig av han. Jeg har i tillegg all min familie langt borte, og det er ikke bare bare og ta med seg barna og dra. Lettere sagt enn gjort.....hadde forsåvidt også vært mitt råd dersom det hadde dreid seg om en venninne.

 

Jeg sitter og tenker at jeg hadde foretrukket om han hadde slått meg og vært fysisk i stedet for psykisk, for da kunne jeg målt blåmerkene som bevis. Ikke lett og huske alt som blir sagt og gjort i diskusjoner, heller ikke lett å forklare akkurat hvordan jeg føler.

[Anonym bruker]

I terapien har du helt sikkert "lært" at du ikke kan endre på han, men at prosessen skal føre til at dere begge jobber med dere selv.

 

Litt flåsete men allikevel sant; min erfaring er ofte at det ligger vanvittig mye skjult makt i rollen som "den svake"

[Ravna]

Jeg var i et slikt forhold i mange år. Vi gikk til rådgivning i flere omganger, men det hjalp aldri noe. Jeg ville ikke bryte opp fra forholdet, var redd for å ødelegge familien vår, og for å bli alene.

Til slutt var jeg så nedbrutt at en enkelt hendelse fikk meg til å gå på dagen. Kjente at det var sammenbrudd eller reise. Og da jeg fikk summet meg litt, viste det seg at det er det lureste jeg har gjort. Jeg klarte meg helt fint alene!

Man skal ikke ta lett på det å bryte opp fra forhold der det er barn involvert, men det går en grense der også. Dersom dere får hjelp, og han ikke forandrer seg noe, kommer han aller mest sannsynlig aldri til å gjøre det. Det at du går *kan* jo gi ham et spark bak og få ham til å innse at han må endre noe, og gjør ha det ikke, så vet du at du har valgt rett, for da ville det uansett aldri skjedd.

 

Jeg forstår godt hva du mener med avhengig. Man blir det, selv om han ikke er snill. Man kan venne seg til det utroligste. Blir sånn "Better the devil you know than the devil you don`t know". Nå i ettertid kan jeg ikke begripe at jeg holdt ut så lenge som jeg gjorde.

 

Send meg en PM dersom du vil snakke mer om det.

 

Lykke til!!!

[Anonym bruker]

Kom deg bort! Det blir ikke bedre, og det kommer til å ødelegge deg.

[Anonym bruker]

Skill deg fra denne mannen, og begynn å bygge opp deg selv igjen. Dette har du ikke tid til, livet er alt for kort. Du kommer til å angre !!

[Anonym bruker]

Signerer de over! Skill deg fra ham, så kommer sikkert styrken din tilbake. Sånn var det med meg, jeg var sammen med en mann som fikk meg til å få dårlig samvittighet hele tiden fordi jeg lagde så mye problemer, alt dreide seg bare om ham hele tiden. Det falt meg ikke inn å gå fra ham, for vi hadde barn og bodde på hans hjemsted osv, men heldigvis fant han en yngre dame som forsto ham så mye bedre... Med en gang følte jeg meg sterkere og tøffere. Hvis forholdet deres fortsetter på samme måte, kommer det til å gå utover barna etter hvert. Og hvis du er redd for økonomien, så er det tross alt ganske gode velferdsordninger. Lykke til!

[Anonym bruker]

uff, så leit og sånn kan du ikke ha det!

Et eksempel: besteforeldrene til typen min. Han gjør ALT, fra husarbeid til å betale regninger og bestemme alt. Hun klarer ikke å ta en eneste avgjørelse uten å høre med mannen, og det kan gjelde ting som "er det greit at barnebarnet kommer innom en tur". "Nei, jeg må høre med NN først" er svaret på ALT. Hun er fullstendig kuet. trist. Spesielt nå som mannen har fått kreft. Barne hennes er livredde for hva som evt skjer hvis han dør. De er bare 73 år. Hun gjør ingenting whatsoever!

Fryktelig trist. Mannen hennes er som din.

Meget bestemt og autoritær.

Kom deg bort før du mister deg selv fullstendig!!!!