Knipsing, kjefting, time-outs og andre kjeppe knep

[Gjest Antarctica]

...er nettopp det: bare kjeppe knep. de leder ikke til varig atferdsendring, fordi de bare bygger på bikkjepsykologi og atferdskontroll. Den indre grunnen til atferden taes ikke i betraktning, og derfor vil atferd som har ulik årsak bli forsøkt "kurert" med samme medisin, f eks time-out.

 

Jeg syns nannyprogrammene ofte driver og "kurerer" atferd som de aktuelle foreldrene ikke "liker" - men noen ganger (de felste ganger!) syns jeg faktisk det er foreldrenes egen dårlige atferd som speiles av de små. Og når ungene begynner å bruke samme triks på sine småsøsken, da ønsker man at man kunne ete i seg sine egne ord...det er meget usjarmerende!

 

Dere knipserne gidder jeg ikke en gang diksutere med. Kjøp hund, og displiner den i stedet. Knipsing er bare en måte å sjefe over svakere individer på. Og ikke prøv å snakke dere ut av den. Dersom du knipser sjefen din jevnlig er jeg villig til å gå inn og debattere det.

 

MENNESKER er faktisk litt mer komplekse enn hunder, og deres atferd skal behandldes med forståelse, ikke med triks, knep og kjeppe snarveier til "ønsket atferd" - ellers oppdrar man feige øyentjenere, som gjør det "rette" så lenge ingen ser på, men som ike har anelse om hvordan man faktisk BØR oppføre seg. Jeg ønsker indrestyrte, empatiske individer rundt meg. Barna mine blir ikke det hvis jeg klasker, knipser eller stenger dem inne.

[Gjest Antarctica]

PS: unnskyld, jeg har visst en typofeil som går igjen. Det skal stå KJAPPE knep.

[Unni Versale]

Flott innlegg..

[LillaGorilla♥♥]

Du, de fleste av oss har gått bort fra slike metoder på bikkjene våre også.

[Anonym bruker]

Hurra og amen!!! Vakkert skrevet!!!!!!

[Anonym bruker]

Så da er du for fri oppdragelse?...Sier ikke at man skal være fysisk mot barna sine, MEN det vanket mye mer respekt før i tiden blandt dem som vokste opp.. Barna hadde mye mer respekt for di voksne (eldre) fordi dem hadde grenser.

Er litt spent på å høre hvordan du evt gjør ting?..

[Anonym bruker]

Anonym 20:19, nå blander du respekt og frykt.

[Anonym bruker]

Fri oppdragelse er faktisk ikke så dumt. Det bør ikke forveksles med ingen oppdragelse.

[Anonym bruker]

Dessverre er det mange som forveksler det, derfor det er så mange unger rundt omkring som ikke eier respekt for noe som helst, og som gjør akkurat hva di vil.

Altfor mange foreldre som ikke bryr seg om hva ungene dems gjør, bare dem får fred i heimen i helgen osv...

[Anonym bruker]

Signerer deg HI

[Gjest Antarctica]

Jo, det kan jeg gjerne si deg!

 

Jeg er faktisk kjempestreng, men jeg lar barna mine vite hva som er lov og ikke lov uten å knipse, sette i skammekrok eller kjølhale dem på andre måter.

 

Mannen min har brøling og kjefting som sin verste uvane (syns jeg), men etter at jeg påpekte hvordan det påvirker barna på negativt vis, så har han begynt å skjerpe seg. Det er ikke morsomt å høre "voksenord" fra en 3-åring, av typen "JEEEESUS!" eller "Helvete jeg blir så inderlig lei!" eller "Hold kjeft!". Da blir man faktisk skamfull. Det er som et (ubehagelig) speilbilde, og det gjør en klar over at det er på tide å finne andre virkemidler.

 

Jeg hadde en aha-opplevelse både av å lese Spock, Juel og Freud - de mer høyttravende psykiaterne må leses som tilleggslitteratur, men de har relevans dersom man klarer å se de praktiske konsekvensene av deres teorier.

 

Respekt, for eksempel, som mange maser om her. Husk: man FÅR ikke respekt av å være slem, av å dele ut "vilkårlig" straff eller av å være uberegnelig. Da avler man utrygghet. Og det å se folk boble over av sinne og kjeft, gjør at man gradvis MISTER respekten. Prøv å se for dere en person dere kjenner, nå i voksen alder, som stadig skummer seg opp, bruker munn og plager folk med sitt eget dårlige humør.

 

Setter vedkommende seg i respekt....? Eller blir man bare rysta, og syns han/hun skulle skamme seg? Skulle barna liksom føle ærefrykt og respekt for en sånn person? Prøv å huske en lærer du elsket i barneskolen, en du både var gled i og respekterte: hadde ikke vedkommende annen autoritet enn den man får av å skremme folk? Hadde ikke vedkommende også trygghet som smittet over på deg som barn?

 

En annen ting man må huske er at dersom virkemidlene porsjoneres meget sparsomt, vil de fungere desto sterkere. Folk som brøler hver eneste dag, for massevis av bagateller, blir til slutt ikke "hørt". Familien blir immun mot lyden. Men den som aldri gjør det, kan være sikker på at den ene gangen på 10 år han hever stemmen - da skvetter alle!

 

Viktigst er likevel hvilke holdninger man har til mennesker og relasjoner. Jeg er ikke fullkommen, og det å være mor er "learning by doing", så vi gjør feil og dumme ting hver eneste dag, alle sammen. Men jeg leste bl a Jesper Juul, og fikk mye utav hans tanker om LIKEVERD i alle familiens relasjoner. Det betyr ikke like rettigheter eller ansvarsområder, men likeverd som mennesker. Da betyr det bl a at DU har like lite rett til å knipse barnet ditt som barnet har til å knipse deg. Og begynner du med noe du ikke kan innestå for, bør du se for deg at det var en annen person i familien som gjør det mot deg. eller som nevnt, at storesøsken gjør det mot småsøsken - hvordan ville du synes det var?

 

Du skal anvende din foreldremyndighet, fordi barnets ve og vel er ditt ansvar. Men derfra til å klapse på fingrene for vilkårlige "forbrytelser" - f eks barnet tar på en gjenstand du ikke vil dele med han/henne: det er ikke å anvende foreldremyndighet. det er å anvende makt.

 

Tro meg, jeg har anvendt mange metoder jeg ikke er stolt av i dag jeg også. men så har jeg vært mye aleine med barn i de 11 år jeg har vært mor. Det er vel det eneste jeg kan si til mitt forsvar. Men alt i alt syns jeg det er en fallitterklæring å bruke makt eller true med å ta fra dem ting de eier. Det ville ingen av oss ha godtatt fra f eks partneren ("Hvis du drar på den festen uten meg, knuser jeg/tar jeg fra deg Beatles-samlingen din!", liksom?!).

 

Men derifra til å praktisere "fri oppdragelse" - det er jo bare tull å utlede det av mitt innlegg. Jeg vil kanskje ikke at en unge på 13 måneder skal plukke på knuselige ting. Siden et så lite barn ikke kan vurdere årsak og virkning av å slippe en vase i gulvet, kan jeg ikke slippe henne løs i et rom fullt av porselen, for å å begynne å knipse når hun tar på tingene. det er rått parti. det er som å slippe en fuglehund inn i hønsegården og liksom skulle lære den å ikke følge sin natur ved å daske og disiplinere! I stedet flytter jeg det knuselige vekk, lar de tingene stå framme som tåler litt hansaming, og ikke minst, senker skuldrene mht mitt jordiske gods! (Hva er viktigst, noen gjenstander i vinduskarmen, eller naturlig forskertrang hos barnet? jeg veit hva min holdning er....)

 

Å si at de som ikke knipser ender opp med udregelige unger er bare tull. De som ikke knipser kan ikke være late, for de har ingen maktmidler bak sine trusler - derfor må de være på hugget mye mer enn dem som bruker makt/vold. Da må man si nei en gang, og så må man reise på den late ræva si og fjerne barnet fra situasjonen hvis man virkelig MENTE nei! (og hvis det ikke var så viktig, da bør man ikke si nei i det hele tatt, for da lærer man dem bare at ordet ikke betyr noe.)

 

Mine unger har ikke mange sjanser etter at de har fått beskjed. Når treåringe nekter å bli med på badet for å stelle seg til kvelden, har han to valg. Han kan gå på badet som jeg ber han om, eller han kan bli båret på badet mens han skriker og sutrer. han velger ALLTID å gå sjøl! Samme med toåringen: han kan velge å stå og gape mens jeg pusser tennene hans, eller han kan velge å ligge på stellebordet mens jeg holder han fast og pusser tennene på han. Men det er ikke så mange ganger han gjør det før han velger den mindre masete måten. Jeg påfører dem ikke smerte, jeg blir ikke sint, jeg klyper dem ikke, men jeg holder godt , og jeg gjør dem klar over at det alltid finnes et lettere alternativ.

 

De større ungene veit også at å klage på middagen betyr å gå sulten fram til kvelds, at å tisse på doringen betyr å måtte vaske den sjøl, at å svare frekt betyr å måtte be om unnskyldning, og dessuten å få en ganske detaljert beskrivelse av hva jeg syns om språkføringen... Nå i sommer hadde min stedatter - som er litt drama queen - falt tilbake i sine mer usympatiske takter etter en lang ferie. (Jeg er veldig glad i henne og vi har mye moro sammen, men hun manipulerer mor og besteforeldre med hylingen sin...hun er 5 år.) Da det var tid for å komme til oss igjen starte hun en forestilling allerede i bilen. Med den erfaringen hun har med meg, var det ikke nødvendig å bruke ord en gang. Jeg snudde meg brått, så på henne og pekte på munnen hennes. Det ble fluksens stille...

 

Dersom hun hadde vært vant til mye gnaging og kjefting fra meg, ville hun ikke ha reagert som hun gjorde. Man skal bare sammenligne med hennes fars metoder; "kan du ikke være stille nå" (følges av sutring), "Joda, vi skal det du sier, men vi kan ikke før i morgen" (følges av protester og høyere sutring) og så mister han hodet "nå holder du munn har jeg sagt, ellers blir det ikke noe av!" (følges av hyling! og "jeg vil til mamma"!)

 

Så jo - jeg mener du kan ha autoritet og respekt uten vold, maktmisbruk, kjefting, latterliggjøring, trusler eller lignende. Men det koster deg litt mer tilstedeværelse, litt høyere tempo, og en litt mer kritisk utvelgelse av hvilke fighter som virkelig er viktige for deg! Min eldste er ingen engel, men jeg er aldri nervøs for å sende han til fremmede, han spiser den maten han får, takker, legger seg når han får beskjed om det, plager ikke de som er mindre enn seg, leker fint med de jevnaldrende, støyer ikke innendørs, har ingen "bortskjemte" takter - sånne ting som JEG syns er viktige. Andre har andre mål for oppdragelsen, men han viser alle rundt seg den respekt de har krav på, store eller små. Da er jeg fornøyd.