Ammetrening...

[Sanasol har 2 herlige jenter]

Jeg har gjort noe utrolig rart i dag, jeg har ammet den lille babyen min! Det har jeg aldri gjort før, på tross av utrolig mye prøving med storesøster i sin tid. Sprø opplevelse, og sikkert ikke noe å skrive hjem om for de som har gjort det før, men jeg sleit så innmari med det sist så jeg begynte nesten å gråte litt i dag ;-) Foreløpig mest med ammeskjold, men likevel. Lillemor er veldig ivrig selv om hun er alt for liten til å helt få det til, men sykepleierne tror ikke det tar så lang tid før hun skjønner tegninga.

 

Hurra for de små ting som er ganske store likevel :-)

[Bellen^2]

Ja, hipp hipp hurra for de små tingene som betyr så mye!

 

Så deilig at hun er ivrig og viser interesse, det skorter ikke på pågangsmot hos den lille snuppa der (eller hos mamama'en:))! Da er kanskje dine dager som pump'er talte?

 

Det er en snodig følelse å amme og jeg brukte litt tid på å venne meg til det (her drøyde jo melka litt også), men etterhvert så blir det jo en så dagligdags ting at en nesten ikke registerer det. Jeg er spent på hvordan det går denne gangen. Noen påstår at det er det samme som å lære å sykle, men det gjenstår å se om denne er like interessert i puppen:)

 

 

[Rødtopp75 og to små]

Gratulerer . Så koselig da at hun er ivrig og interessert.

 

Hos meg var det litt omvendt vil jeg si. Med J gikk ammingen utrolig lett og jegn ammet hele tiden følte jeg. Hun var kjempeinteressert i puppen fra første stund og jeg ammet jo henne til hun var 16 mnd. Med T gikk det greit de første mnd, men så ble han nok litt utolmodig, samtidig som han ble så interessert i alt rundt seg. Så med han slet jeg skikkelig med ammingen en periode og han la jo ikke på seg på nesten 1,6 mnd rundt juletider (sto stille på litt over fire kg). Fortsatte å amme han delvis fram til ca ni mnd, men da var det slutt, så jeg vil si at for mindel har det vært en god og en ikke så bra ammeerfaring. Det var litt rart å slite med det andre gangen , for jeg hadde jo tatt det mer eller mindre for gitt at jeg "hadde lært å sykle", men der var det nok forskjellen mellom ungene som spilte mest inn.

[Samsyn, Camilla og Therese]

Gratulerer så mye med ammetreningen :-) det er jo kjempeflott at hun er så ivrig...hun skjønner nok tegninga snart skal du se :-)

 

Krysser fingrene for at det kommer til å gå kjempebra for dere fremover :-)

 

Klem

[Tussi og Maja]

Så koselig lesing :-) Hun er skikkelig flink den lille snuppa di, og du også! Jeg slet som du vet lenge med å få til ammingen, så jeg skjønner at du ble glad og rørt i dag. Jeg brukte også skjøld lenge, men da Maja hadde lært teknikken skikkelig, gikk det veldig greitt å kutte det ut. Lykke til videre!!

[Millapril]

Glad for å lese at dette går så bra. Moro at hun er så ivrig! Synes det er supert at du får en positiv opplevelse denne gangen!

 

Stå på, jeg synes dere er så tøffe!!

 

 

[Sanasol har 2 herlige jenter]

Takk for gode ønsker, nå begynner det å bli litt tøft. Fikk en liten knekk i går når sykehuset ringte og spurte om jeg ikke skulle komme på morgenen (jeg tenkte å ha en rolig morgen med storesøster og pappa...), jeg har konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke er overalt samtidig og det går jo ikke. Jeg drar dit og sitter der i timesvis uten å spise eller drikke, det er et tight skjema med ammetrening, stell, pumping etc og jeg rekker ikke alt og hjemmeliv i tillegg. Har bedt om å komme tilbake på sykehuset så jeg kan få konsa litt mer om den amminga, det er jo veldig viktig og vi har ikke hatt veldig fremgang akkurat. Er litt redd for å få tilbake den depresjonen jeg hadde sist, det var ikke noe kult og den kommer før man vet ordet av det. Sist var det det var tungt å bli avvist av en hylende og sulten baby gang på gang, følte at jeg presset meg på en som hatet meg og det tok på. Ingen visste at hun hadde vondt i nakken stakkars.

 

Nå er jo ikke det tilfelle, men jeg er litt redd for at hun gir opp hvis hun ikke klarer det. Vi har jo ammehjelper på avdelingen, men alle forventer jo (naturlig nok egentlig) at jeg har ammet før, og da må jeg forklare og forklare, føler at jeg unnskylder med diagnosen kiss-kidd og at det ikke var min avgjørelse å ikke amme. De er veldig forståelsesfulle, men det er lagt opp til at man skal klare seg mer selv på sengeposten og vi er ikke helt der enda. Jeg er usikker på alt jeg gjør, om jeg holder henne riktig, om hun ligger riktig...hun er så liten og klarer ikke å suge, svelge og puste på en gang uten at kroppen pauser. Tror faktisk det blir godt å være der full tid selv om jeg kommer til å savne storesøster veldig, så håper jeg vi er klare for å komme hjem snart. Lillesøster har en del puste apneér (puls og puls faller) og de er skumle, så hun må være på overvåking enda. Hun får også mye næring i tillegg og det er hardt for magen, hun spenner den lille kroppen og hyler ut det hun kan, og det river i mammahjertet. Da kjenner jeg at jeg vil være der mer enn jeg er.

 

Huff, dette ble dagens syte-innlegg :-p Tror jeg har bygget opp litt frustrasjon over et par måneder og nå måtte det ut. Det er veldig tøft dette her, men vi kommer nok til å overleve det alle sammen, og etterpå blir det bare en sprø historie til barnebarna ;-)

[Samsyn, Camilla og Therese]

Uff, Skjønner godt at det må være en nesten umulig tilværelse for deg nå om dagene. Man skulle så gjerne ha delt seg opp og vært flere steder samtidig, men det går desverre ikke.

Tror nok det er lurt av deg å være litt på ullevål sammen med Iris slik at dere kanskje klarer å finne roen og at ammetreningen går fremover for dere. At du blir tryggere på stell og hverdagslige ting med henne. Dere må jo lære hverandre å kjenne begge to og i rolige omgivelser så er nok det lettere. Og hjelpen er jo ikke mange meterne unna om du er usikker på noe. Mia har det jo bra hjemme sammen med pappa og resten av familiene deres. Og det er kun for en periode.

Du må prøve å tenke positivt oppi alt stresset, det er jaggu ikke enkelt kan jeg tenke meg, og mammahjertet rives jo hit og dit. Men for hver dag som går så er dere en dag nærmere utskrivningsdagen og full familietid sammen alle 4 :-)

 

Du må også huske på at Iris jo var bitte bitte bitte liten når hun ble født, dere har begge hatt en tøff tid, så at ammingen ikke sitter med en gang og kanskje aldri kommer skikkelig igang er ikke unormalt. Det er heller en kjempestor bonus om det går, og går det ikke, ja så er det jaggu ikke din eller Iris sin feil!! det må du aldri tillate deg å tenke.

 

Du er så utrolig tøff, og jeg er mektig imponert over hvordan du har klart å takle de siste mnd jeg! Det er ikke alle som hadde klart det like bra som deg og det skal du ta til deg og være STOLT av!!

Gi deg selv en god klem og si bra jobba!! Nå er det bare siste innspurten igjen før den ordentlige mammapermisjonen kan begynne med all den kosen som det innebærer :-)

 

Og husk, jeg er alltid bare et tastetrykk unna, og telefonen er også alltid i nærheten.....selv om det kanskje ikke virker sånn når jeg prøver å skynde meg til den hehe....vagge vagge :-)

 

Stor klem til deg Heidi! Vær stolt av deg selv!!!

 

 

[Sanasol har 2 herlige jenter]

Tusen takk for svar Synnøve, jeg ble faktisk så glad at jeg gråt en skvett over det også. Jeg har mest lyst til å gi deg en god klem, og det skal jeg jaggu gjøre neste gang jeg ser deg også. Du fikk faktisk dratt meg litt opp av gørra jeg var i. Hormoner er ikke til å spøke med ;-)

 

Nå er alt så mye bedre. Jeg bor på sykehuset og ammer i vei (hurra!!) med litt hjelpemidler. Det er en skikkelig innspurt, jeg sitter der mesteparten av døgnet, og å få tid til pumping og å spise selv mellom slagene er ikke bare lett, men det går. Nå er sonden ute og hun har tatt sin siste medisin for apneéne. Om det går bra de neste par dagene uten medisin så er hun stabil nok til å slippe overvåking på elektroder og da kunne bli med meg på små permisjoner (dvs en time eller to på hotellrommet med meg). Og om det også går bra, da sendes vi faktisk hjem til uka! Jeg er glad, bekymret, redd, spent og alt. En del av meg tror ikke hun er klar og en del av meg er dritt lei av sykehus og vil bare hjem. Den siste delen vinner nok ;-)

 

Nå håper jeg at formen din er fin og at både lillemor i magen og du har det bra. Gi gjerne en oppdatering :-)

STOR klem til deg!

[Samsyn, Camilla og Therese]

så bra at jeg kunne være til litt hjelp! Det er så innmari fort gjort å bli fanget i deprimerende tanker når man først begynner. Og du er vel den siste her som har grunn til å tenke dårlig om deg selv, du har stått på mer enn de fleste ville klart i din situasjon og det skal du virkelig være stolt av!!

 

Så utrolig gøy å høre at ammingen går i riktig retning :-) Det gjør meg virkelig glad på dine vegne Heidi! Og det at Iris nå er helt uten medisiner er jo en enorm milepæl....og tenk om dere får komme hjem til uka! Helt fantastisk. Men om de utsetter hjemreisen noen dager så prøv å ikke ta det negativt. Må være litt skummelt å tenke på for deg også....dere som ikke har fått være særlig alene i det hele tatt og nå nærmer døra seg mer og mer....er nok litt skrekkblandet fryd tenker jeg :-)

 

Her så begynner jeg absolutt å se frem til slutten på dette svangerskapet. Har jo virkelig fått alt på en gang her jeg..... men ved å tenke på din situasjon så har jeg klart å holde motet oppe så best som mulig iallefall :-) Man blir jo småsprø av å ikke jobbe, men nå får jeg heldigvis snart noe å holde på med om dagene hehe

Og ved termin så er jo mamma også ferdig med cellegiften så det er jo supert!

Men må si jeg gleder meg mye til å få synet i orden, slippe å stresse med å tenke på sv.diabetesen og bekymre meg for blodtrykket....tipper jeg har ca 3 - 4 uker igjen jeg :-)

 

Stooor klem til deg!!!