1 år siden, tanker surrer fremdeles.

[Anonym bruker]

Nå er det et år siden jeg ble alenemor for verdens herligste gutt. Men jeg klarer ikke la hver å tenke hva om, hvis jeg, burde jeg... osv.

 

Barnefaren flyttet som sagt for et år siden, og ga fullstendig faen i sønnen sin etter det. Skaffet seg kort tid etter en ny samboer med en liten sønn, bare et halvt år eldre enn gutten vår. Han uttalte flere ganger at den lille gutten og kjæresten var det viktigste i livet hans. Hans egen sønn blei ikke nevnt. I januar brukte han mer eller mindre sønnen vår for å få meg tilbake. Jeg var fremdeles svak for han, så det var jo ikke så vanskelig. Men ga ikke jeg han samvær så ville han kontakte advokat og ta fra meg ansvaret. Han hadde allerede fraskrevet seg ansvaret helt frivillig. Han fikk møte sønnen sin, og vi blei sammen igjen. Dette skjedde vel tre ganger i løpet av dette året.

 

For litt siden møttes vi igjen, han sier selv at han gir faen i sønnen og kommer aldri til å stille opp. Men han sa også at hvis jeg kanskje hadde fokusert mer på han og ikke på sønnen vår så hadde kanskje ting vært anderledes nå. Og må jeg virkelig ta på meg all skyld for at han ikke ville ha sønnen sin? Jeg prøvde jo så hardt, og flere andre rundt oss kan bekrefte akkurat det.

 

Hva tenker han med? Hva får en far til å si ordrett ut at han driter i sønnen sin? Og at han ikke har noen relasjoner til det? Tells ikke dna lengre?