hva med tiden etter fødselen....:??

[Ise*]

Vi leser mye om ståa under graviditen her, og det er super bra, men hva med tiden etterpå? Jeg for min del tenker at da kan de virkelige utfordringene komme!! I og med at dette er min første er det vanskelig å sette seg inn i, samt å forutse hvilke tanker, følelser og eventuelle vansker som kan dukke opp. I den anledning tenkte jeg at det hadde vært flott å høre fra dere som har vært igjennom dette før.. Hvordan opplevde dere å komme hjem fra sykehuset? Jeg tenker at det må føles litt som et sjokk, plutselig er babyen der, og den er din... uææææ, det er jo egentlig ganske skummelt, eller...???Jeg og sambo har snakket mye om rollefordeling osv i forhold til babyen, men vi aner jo egentlig ikke hva vi snakker om:) Har dere noen gode råd eller erfaringer rundt dette temaet? Ser for meg at det lett kan oppstå gnisninger, som kanskje kunne vært unngått dersom man var litt bedre forberedt..? Setter stor pris på om dere vil dele litt av deres visdom med oss "nybegynnere", og tar ellers i mot alle andre gode råd for å få en så god start som mulig!

[Sjarmi]

Skjønner tankene dine rundt dette, men jeg tror ikke det er noe du skal stresse så mye med.

Mye kommer av seg selv. Du får nok endel info på sykehuset og når du har født får du tilbud om å få besøk av Jordmor/helsesøster hjem på besøk.

Går du ikke til jordmor nå?

Hos henne kan du og samboeren din få masse informasjon om hvordan følelser som kan oppstå etter en fødsel. Hvordan løse oppgaver ang babyen osv.

men det kan jo hende noen andre gangs fødende her inne har noen gode råd:-)

Kommer bare til å ta det meste som det kommer...kose oss sammen alle tre og lære den lille å kjenne. Gleder meg masse!

Lykke til:-)

[Familie på 4.]

Husker jeg hadde mange tanker og litt angst når vi fikk våres eldste søn, om hvordan vi skulle hantere allt med babyen når vi kom hjem. Men dette gikk såå bra. Men tror det er bra å ha noen tanker om dette.

 

Nå har jeg mer angst for å føde. Men kommer sikkert gå bra..

[Mammamø!]

Så bra at du tenker på dette, det er det ikke mange som gjør. Da jeg var gravid med sønnen min ( som blir storebror om 7 uker), var liksom fødselen det lengste jeg tenkte, og ikke stort lenger. Men det er jo da det starter, og du har rett i at det kan være et sjokk. Jeg fødte på Ullevål, og der får man ikke noe avlastning, de tar ikke babyen i 5 minutter engang. Fødselen varte hele natten, men var vel grei nok, og plutselig var vi tre. Det mest fantastiske i verden, uten tvil, men også skremmende. Husker jeg tenkte "Når skal jo noensinne få sovet igjen??", og at jeg var bundet, kunne ikke gå ut i 5 minutter uten å få dårlig samvittighet eller være livredd for at babyen skulle skrike.

Tror det beste rådet må være å prøve å ta det med ro, og stole på at din ubetingede kjærlighet til babyen, og sunne fornuft er mer enn nok.

Du kommer til å få tusen råd fra jordmødre, helsesøstre, venninner, familie, bim osv, men glem aldri å stole på din egen magefølelse.

Amming og soving er de to store utfordringene de første månedene. Og det virker ikke som om livet dreier seg om stort annet ;-)

Men, alt går seg til, og man senker skuldrene etter hvert.

Jeg vil gi det et råd som jeg er veldig glad for at jeg selv fulgte: La andre slippe til! Mammahjertet sier at det kun er du som kan ta deg best av babyen, og man blir så knyttet til det lille nurket at du kommer ikke til å tro det. Likevel, la pappaen slippe til, og ikke minst besteforeldrene. Jeg husker at alle celler i kroppen min sa meg at jeg ikke skulle være borte fra babyen, ( først noen timer, men en natt allerede da han var 3 mnd, og en helg da han var 5, og langhelg da han var 10 mnd) Men svigermor og mine egne foreldre var så ivrige, og ville gjerne passe han, og jeg lot meg overtale. Er så glad for det nå! Alle vinner på det, besteforeldrene blir ordentlig kjent med barnebarnet sitt, barnet har godt av å være sammen med noen andre enn foreldrene innimellom, og ikke minst- man får pauser og kan ha "fri" innimellom, og gjøre de tingene man gjorde før man fikk barn.

Har venninner med barn på over 3 år som aldri har vært en natt borte fra barna sine, og jeg synes nesten de er frekke som frarøver besteforeldene muligheten til å ha et nært forhold til barnebarna sine.

 

Ellers har du verdens mest fantastiske mirakel å se fram til, selv om det også blir det meste slitsomme og intense.

 

[MathildeC]

Husk du har forumet DinBaby etter fødsel, der er det mye aktivitet på "Småtroll 0-1". Du kan jo kikke der og spørre om ting allerede nå. Du ser en link oppe i venstre hjørne.

 

Jeg fikk i hvert fall et slags sjokk sist gang over hvordan livet som familie, med baby, virkelig var. Og det var for min del ikke udelt positivt. Håper jeg takler det bedre denne gangen! Satser på det :-).

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Hei Ise=) Jeg har dyttet opp denne tråden, som er laget av oss på dinbaby- her står det mye om nettopp det du spør etter! For det er jo sant som du sier, at det er først etter fødselen at de virkelige utfordringene starter, selv om det selvsagt er MYE kos og glede også=)

 

MANGE gode råd og tips om fødsel, utstyr og barseltid fra oss på småtroll 0-1 år (holdes oppe på 1.siden:)!!

 

er navnet på tråden altså!

[Ise*]

Tusen takk til dere, det var mange gode råd:) Det å la andre slippe til uten å få dårlig samvittighet selv er sikkert en utfordring.. Og, det med søvn er noe jeg har tenkt mye på.. Jaja, trøster mitt store sovehjerte med at når "alle" andre fikser det, så må da jeg også gjøre det!Tråden som ble dyttet opp var veldig nyttig, der sto det masse om de tingene jeg har lurt på Lykke til med fødsel til dere, jeg er heldigvis lykkelig uvitende om hva jeg går til!

[Expat]

Gro Nylanders bok "Mamma for første gang" er kjempefin! Den guider deg igjennom alt du trenger i det første året.

Vil du amme så er Ammehjelpen.no en fin side, vil du lære om flaskemating (både med morsmelk og erstatning) så er flaskeposten.org veldig bra. Hun ene fra den siden har forresten en bok ute nå.

[MammanTilEmma❤]

fødte selv min første for over 3 uker siden, å det å ha ansvaret for en liten baby var ikke noe jeg kunne forestille meg egentlig, det er vartfall ikke som jeg trodde.. noen netter er man våken hele natta, gråter å vet ikke hva som er galt for ingenting hjelper.. å jeg hadde problemer med amminga i starten så gruet meg noe veldig vær gang det var mat tid;/ å de første dagene hadde jeg samboer med meg heletiden, følte jeg ikke klarte det alene.. at jeg ikke hadde nåkk tåmodighet på en måte.. men 1 uke etter fødsel måtte han bort på jobb, så var alene med henne 1 døgn.. å da skulle hun selvsagt ikke være snill.. følte jeg var på gråten egentlig.. det var jo for jeg var veldig sliten, å det er jo normalt etter en fødsel!!

 

men nå går det kjempe bra synes jeg, koser meg med tuppa mi:-D kan fortsatt være endel våken, men begynner å bli vant med det... å amminga går supert, bortsett fra at hun bruker meg som smokk.. som vi må få slutt på:-) men det var først i forige uke jeg følte meg som meg selv igjen..

 

så om de første ukene ikke er så bra som du håpet på så kan jeg si deg at det blir bedre:-D

[Ise*]

Det hørtes tøft ut, men jeg må si det høres ganske naturlig ut også! Hvis jeg skulle oppleve det samme som deg, så er det godt å vite at det sannsynligvis retter seg litt etterhvert som man venner seg til og blir kjent med hverandre! Så flott å høre at du nå koser deg med den lille:)

[trebarnsmammaen]

Hei!

 

Bare vil støtte deg i at det er liten info om tiden etter fødselen. Det som irriterte meg mest var alle dem som fortalte meg at jeg måtte "nyyyyte denne første, magiske tiden." Det eneste snevet av magi er det fantastiske med et nytt menneske til jorden, i tillegg er det (antakelig) våkenetter, startvansker med amming, sårt underliv, generell slitenhet osv.

 

Ikke misforstå: jeg hadde ikke en veldig vanskelig start med min nr 1, men det er ikke så rosenrødt som "alle" skal ha det til. Det kan være lurt å være litt nøktern i forhold til "magien" ;-) Noen får en veldig sterk morsfølelse med en gang, for andre kommer den etter hvert. Og begge deler er like riktig.

 

Men, for all del: det er fantastisk å bli mor! Ikke minst, som det blir nevnt over her, fordi en merker hvor fantastisk fininnstillt kroppen vår er i forhold til samspillet mor/barn, instinkter osv. Det er mye som kommer naturlig, heldigvis :-)

 

Mitt issue nå er hvordan jeg skal klare å være en bra guttemamma ;-) Har jente fra før. Håper det også kommer naturlig :-)

 

Lykke til!