Hvorfor er du alenemor?

[Anonym bruker]

???

[Anonym bruker]

Jeg er ikke alenemor!!!

[:::) Frøken Velferdsrett]

 

 

jeg og han passet ikke sammen. det var ikke en nøye gjennomtenkt ting, men alikevel veldig riktig

[Agehya]

Fordi jeg og pappaen innså at vi fungerer veldig godt som venner, men var et rævva par. Og gikk fra hverandre før kranglingen begynte. Mye bedre for alle parter.

[Anonym bruker]

Ble gravid etter en mnd sammen med barnefar. Brukte ikke prevensjon, fordi jeg ikke kunne bli gravid - noe som heldigvis ikke stemte:)

Jeg gjorde det slutt før jeg visste det var barn på vei. (uten at det spilte noen rolle)

Vi var for forskjellige.

[Anonym bruker]

Fordi han sluttet å elske meg og gikk fra meg.

 

Det var vondt da det skjedde, men jeg har kommet over ham, barna har det supert med selv om mamma og pappa ikke bor sammen, og jeg har funnet en ny mann som er mye mye bedre!:-)

[V.A.B]

hvorfor ikke....

[Anonym bruker]

Når du har prøvd i åresvis å få det til å være familie, men innser en dag at selvtilliten din er på bunn fordi mannen må fortelle at han tenker på det flere ganger daglig hvor mye jeg har lagt på meg.

 

At du går og offrer og gir over lang tid uten å få noe tilbake. Når du begynner å grue deg til mannen kommer hjem fra jobb og i det øyjeblikket han gjør det så føler du ikke noe annet en forakt og blir sur av å ha denne personen i nærheten fordi du er bitter etter mange års

slit å prøve få det til imens denne personen kjører sitt eget løp med fokus på hva som er best for han hele tiden og ikke hva som er best for familien. Føler seg så verdiløs og uelsket. Alt handlet om han.

 

At du takket nei til flere gode jobb tilbud fordi han ikke kunne ta ansvar på hjemmebane. At man begynner å føle seg som en slave. At man blir brukt for å tilfredstille hans behov for en fin fasade og sex mas hver eneste dag med tilhørende furting hvis han ikke får viljen sin.

 

Men at han egentlig ikke bryr seg, selv ikke når man ender på sykehus med beskjed om at de mistenker blodpropp og at du ligger der alene livredd for hva som kan skje.

 

Eller når du er på sykehuset og fødselen begynner og du er livredd pga. tidligere opplevelser men ingen støtte å få.

 

At du blir deprimert av beskjed at dere venter et barn til, og går til sykehuset alene for å få utført abort. Ingen som holder i hånden din da.

Ombestemte meg men det ble ingen glede i det svangerskapet.

 

Når svigermor kommer med løgner etter løgner men mannen ikke har rygggrad nok til å forsvare meg og sette grenser for moren sin.

 

Når du innser at du holder på å miste deg selv ned i en dyp depresjon kun fordi forholdet tærer på selvtilliten og at du stadig går på kompromiss med hvem du er og hva du står for. Da er det på tide å finne veien ut av forholdet.

 

Finne respekten for deg selv igjen, finne gleden og selvtilliten. Og vise dine barn at INGEN har rett til å behandle deg slik. Da er man et bedre forbilde en hvis man ville ha holdt ut til enhver pris.

 

Nå er jeg alenemor og har aldri vært lykkeligere. Det sier litt.

 

 

 

[Anonym bruker]

Vi går ikke over ens. Kranglet hver dag.

Funker bedre som venner.

 

Han respekterte ikke følelsene mine til slutt.. Han kunne ikke skjønne hvorfor jeg slet sånn!

Begynte å reise bort hele tiden han uten forvarsel, bare plutselig bråbestemt. men vi skal prøve å holde oss som venner for ungen våres skyld.

Også hadde jeg en svigemor fra helvette da så..!

[Gutt 05 og 08]

fordi eksen stakk da jeg ble gravid og ikke ville ta abort.

[Anonym bruker]

Jeg ble gravid med en mann jeg var sammen med i 4 mnd. Vi holdt på å gjøre det slutt da jeg oppdaget det. Han er en fin fyr, men vi passet ikke sammen på den måten. Vi beholdt barnet, og har bosatt oss i samme gate. Nå har han fått et barn til og er godt gift, og vi har et godt forhold alle sammen. Kanskje fordi vi ikke hadde de helt store følelsene for hverandre og han har funnet ei flott dame?

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor fordi jeg ble lei av eksens dårlige og lite hensynsfulle oppførsel. Eksemler?:

Kline med andre jenter foran meg når vi en sjelden gang var ute sammen (hva han gjorde når jeg ikke var med, er jo lett å tenke seg om han gjorde det rett foran meg), han sa rett ut at eksen hans var bedre enn meg på alle måter og la til et "men det er deg jeg er sammen med" (som at det hjalp), han var nesten aldri hjemme og forventet at jeg skulle ta meg av hus og barn, mens han koste seg ute med den ene etter den andre jenta eller gutten eller hva det var han koste seg med.

Jeg jobbet 100% i en jobb, 20% i en annen og hadde i tillegg barna etter jobb og holdt orden på 500 kvm hus etter jobb. Fikk aldri et eneste godord eller takknemlighet for det, men fikk "Hva annet forventer du når du får unger!?"

 

Ikke en mann å samle på det der..

[Anonym bruker]

I all hovedsak hans sykelige sjalusi og kontrollbehov.