Helt ærlig...

[Anonym bruker]

når dere gikk med det første barnet, var dere lykkelige da?

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha følt det, men i dag var jeg hos jordmor og bare knakk helt sammen.

Jge går nå med vært første barn og jeg har det helt jævlig. Alle rundt meg er kjempe glade for at det kommer en liten en, mens jeg egentlig ikke kjenner noe annet enn at jeg er helt tappet for livslyst.

 

Jeg er 100 % sykmeldt, da bekkenløsningen kom svært tidlig. Jeg trives så godt i jobben og savner den så utrolig mye. Treningen kan jeg også se langt etter, da dette blir for hardt å kroppen. Det sosialelivet er heller ikke det samme som før. Jeg føler virkelig at livet mitt har stoppet helt og jeg bare sitter her og venter.

 

Samtidig som jeg går rundt slik så virker det som om alle andre gravide er kjempe klare og lever livets lykkeligste dager. Til og med jenter som er yngre enn meg virker mer klare enn meg.

 

Mannen er ogsåv i lykkerus. Barnerommet er snart ferdig og det er stjerner i øya hver gang han stolt viser frem bilder av den lille.

Både mine foreldre og svigerforeldre svever også, da dette er det første barnebarnet på begge sider.

 

Jeg har snakket litt med jordmor om det før, men hun avfeide det å sa at alt kom til å bli så bra bare vi hadde vært på ul og jeg begynte og kjenne at det var noe der. Vel, nå er det igjen åtte uker, men gleden er fortsatt ikke der.

 

Nå er jeg livredd for å få fødselsdepresjoner etter fødselen. Tenk om gleden aldri kommer til meg. Jeg føler at jeg skulle vært ferdig med disse tankene for lengst.

 

 

[Anonym bruker]

Vi har to høyst ønskede barn og likevel har jeg hatet omtrent hvert eneste minutt av graviditeten begge ganger. Fødselssmertene mottok jeg med et stort smil fordi jeg var superfornøyd med å snart være ferdig med å være gravid. Jeg tror jeg mislikte følelsen av å ha et levende vesen inne i magen min, at jeg plutselig ikke maktet hverken det ene eller det andre pga smerter og at jeg rett og slett ikke er venner med hormonene som raser rundt i kroppen når jeg er gravid. Heldigvis har jeg hatt det bedre når det har gått noen uker etter fødselen og jeg har begynt å få tilbake kroppen min.

 

Det verste for deg er kanskje at du ikke har noen å snakke med angående følelsene dine? Ingen som forstår deg? Heldigvis har jeg søsteren min som heller ikke har likt å være gravid og jeg hadde en forståelsesfull jordmor.

[Anonym bruker]

Man kan bli "gal" av å bare gå hjemme over lengre tid. Jeg har vært hjemme nå i 1mnd pga svangerskapskvalme og skal nå begynne å jobbe litt igjen og gleder meg veldig til det, for meg har 1mnd hjemme vært mer enn jeg egentlig orker selvom jeg har en sønn fra før som jeg leker med om ettermiddagene.

 

Prøv å komme deg ut litt hver dag og finn på ting med venner som du orker. Selvom du ikke orker å gå langt, kanskje du kan klare å gå en bitteliten runde i nabolaget, en kort kafetur med en venninne eller be noen venninner hjem til deg og be dem kjøpe inn til en god lunsj. Hvis du har mulighet for å gjøre noe på jobb, så kan det hjelpe veldig mye å bare jobbe litt, feks 10 eller 20%, men det kommer jo helt an på hvordan jobb du har. Noen kan også få aktiv sykemelding, da betaler NAV lønna di, men du kan jobbe det du orker selv. Med aktiv sykemelding skal man ikke jobbe med det man gjør vanligvis, men det kan jo hende arbeidsgiver har noe forefallende papirarbeid el som du kan gjøre. Det viktigste er egentlig å komme seg ut. Du kan jo også dra på jobben for å spise lunsj med de andre og så dra hjem igjen etterpå, da får du hvertfall den sosiale biten.

 

Prøv å snakk med jordmor igjen neste gang du skal dit og snakk med mannen din om det også.

[Anonym bruker]

Jeg som trodde det bare var meg som går rundt som en uværssky rundt alle solstrålene! Jeg er ikke halvveis enda, men kjenner det likevel som om livet mitt har bltt satt på vent!

 

...men jeg tror ikke at det er dette som fører til fødselsdepresjoner.

 

Kanksje du skal ta deg litt tid sånn midt på dagen til å bare være dere to, deg og babyen. Bare ligge å kjenne på at h*n er der. Stryke, synge og lese høyt. Kjenne på båndet dere imellom. Det har jeg satt av tid til å gjøre med de andre to og det har alltid fått meg til å kjenne at jeg er en god mamma. Selv om hormonene som raser får meg til å tro at jeg ikke er det av og til.