Bestevenninna mi er fadder for barnet mitt, men

[Anonym bruker]

hører nesten aldri noe fra hun, og hun spør aldri hvordan det går med barnet mitt. Viser aldri interesse heller når vi en sjelden gang treffes. Sa hun gledet seg når jeg ble gravid og var så spent når den lille skulle komme.Men ser jo aldri noe til hun og hører sjeldent noe fra hun.

Vi bor ett lite stykke fra hverandre, men er absolutt ikke vanskelig å treffes, men vi har hver våre ting som stortsett krasjer. Og tiden bare går. Skulle bare ønske hun viste litt interesse. Og ikke bare sto og "hysjet" på h*n når hun griner en sjelden gang.

Føler bare at vi virkelig har glidd fra hverandre på så mange måter (utenom dette her og).Og det er så dumt, for vi trives veldig godt i lag ellers.

Hvordan er deres forhold for bestevenninner og barn?

Går jo ann å vise litt interesse vel? Nei skal på ingen måte tvinge, men er bare litt lei meg.

 

[Anonym bruker]

Jeg sklei veldig fra mine venninner da de fikk barn. Med ett var det som om vi levde i to ulike hverdener og selv om det sikkert er interessant å snakke i timesvis om amming, bæsjing, gurgling, fødsler osv så synes jeg det var drepende kjedelig.

Jeg var ung og singel, studerte og levde livet. De satt hjemme med ungen og så på Gullrekka på NRK. Hadde ikke så mye til felles og selv om alle ungene var verdens fiiiiineste unger så klarte jeg aldri helt å se sjarmen.

[Anonym bruker]

HI her.

Skjønner at de som ikke har barn, har sine egne ting å styre med og ikke alltid så gøy alt dette babymaset. Men jeg maser ikke om ting. Men hun ville være fadder og hun ville ditt og datt. Men ser jo henne aldri. Maste som bare det når jeg gikk gragvid.Ååå jeg gleder meg sånn til å bli tante..

[Anonym bruker]

Skulle stå *GRAVID*

[Anonym bruker]

har opplevd akkurat det samme som deg, valgte bestevenninna mi som den ene fadderen. men etter at jeg fikk barn så fikk vi mindre og mindre kontakt..jeg var ikke like "morsom" å være i lag med. ikke kunne jeg gå ut hver helg og ikke kunne jeg være like impulsiv lenger!

så da valgte hun heller å pleie kontakten med andre folk. trist men sånn er det bare..

[Anonym bruker]

Hi her.

 

Ja er veldig trist.Spesielt etter å ha vokst opp i lag og alltid vært glad i hverandre og brydd oss om den andre. Og plutselig så er det sånn.

Er vel ikke så mye å gjøre med dette heller.

SKjønner at det kan bli mye å bli mast på,men har aldri gjort det.

Vil bare se at hun bryr seg litt. ihvertfall kan snakke litt til hun når vi sjeldent møtes, eller spørre hvordan det går. Koster jo ike så mye.Jeg spør alltid og interesserer meg for henne og hennes.

[Anonym bruker]

Jeg er fadder til barnet til bestevenninna mi og jeg bryr meg mye om mamma'n (venninna mi) så såklart bryr jeg meg mye om barnet også!

 

Det er ikke så ofte vi har tid til å treffes, men jeg snakker med venninna mi flere ganger i uka og da spør jeg hvordan det går med barnet også, har blitt veldig glad i det lille sjarmtrollet også

 

Trenger hun hjelp til noe så stiller jeg opp, og det gjør hun for meg også selv om hun ikke er fadder til mine barn!

 

Jeg ser på det som en selvfølge å stille opp for gode venniners barn, på lik linje med at man stiller opp for nevøer og nieser, det at jeg er fadder til noen av de gjør ikke den store forskjellen egentlig, men tenker jo på det og er veldig stolt av å ha fått den oppgaven!

 

Sikkert en fordel at vi har barn på lik alder, men alikevel bør man stille opp når man får spørsmål om å være fadder, det gjelder ikke bare å stå ved døpefonten, det skal gjelde livet ut!

Trist at det har blitt sånn for deg!