Kjenner jeg er depremert for tiden

[Anonym bruker]

Jeg har 2 små barn og er 100% alene med de.

Familien min bor langt unna og har liten kontakt, bf og hans familie bor enda lengre unna.

Jeg har kontakt med bf men han har ikke samvær av eget ønske.

 

Etter 10 mnd kjenner jeg meg utslitt og begynner å bli veldig depremert.

Føler at jeg aldri kommer til å ha fri til å sove eller gjøre noe noen gang og føler at jeg aldri kommer til å finne noen ny å dele livet med.

 

Ikke at jeg er desperat etter et nytt forhold her og nå, men det føles liksom som om jeg kommer til å gå alene resten av livet, og jeg ønsker jo å dele livet med noen i framtiden en gang. Er liten mulighet til å date noen når man ikke har mulighet til å gå ut av huset på kvelden.Og jeg liker ikke tanken på å la en fremmed kommet il meg når jeg har små barn i huset. Eller å møte noen for første gang med barna.

 

økonomisk går det rundt her men jeg har ingen mulighet til å betale barnevakt for å komme meg ut desverre.

Og avlastningshjem er ikke en mulighet her jeg bor, de har så manko på hjem og jeg ville falt helt på bunnen av lista.

 

Venninnene mine har blitt mer og mer borte og familien trekker seg også unna.

 

Før var jeg den som alltid stilte opp å hjalp til med hva det skulle være de trengte. Jeg har vasket hus og laget middag når de var syke, handlet så de har det de trenger i huset.

 

jeg har sittet barnevakt (gratis) masse der det har trengtes.

Kommet på besøk når de trenger noen å snakke med også videre. Så det svir at når jeg for en gang skyld trenger støtte så forsvinner de i redsel for at jeg skal be om hjelp.

 

Jeg trenger å få lov å ha en kveld, en morgen for meg selv. Men hvis jeg spør om noen kan sitte barnevakt en natt eller så er de plutselig alltid så travelt opptatt. Og det passer ihvertfall ikke de neste 3 ukene.......

Så jeg har gitt opp. hva hjelper det med søsken som sier si bare fra om du trenger hjelp, for deretter å aldri ville/kunne når du spør.

 

 

Jeg blir så lei meg og sint på samme tid, føler meg brukt. Tydeligvis var jeg bare vært noe når jeg var den som kunne gjøre noe for de.

Nå som jeg ikke lengre har mulighet til å hjelpe de og karnje kan komme å kreve noe til gjengjeld så er jeg ikke verdt noen ting lengre.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du sier.. med alltid være den som stiller opp, men når man selv trenger hjelp så er det svært så opptatt!!

men slik er dessverre så altfor mange av oss mennesker! men vær glad for at du ikke er den typen! vær glad for at du selv sitter med god samvittighet!

hvor hen i landet er det du bor da?

 

alle trenger litt alenetid! så absolutt!! for det gir en overskudd til nye dyster!

 

er det ingen i nærheten av deg som kan være avlaster av og til? ingen naboer eller noe da?

[Anonym bruker]

hvor er du frà?

[Anonym bruker]

Jeg har valgt å ikke svare på det slik at jeg ikke blir kjent igjen.

 

HI