Noen som har slitt med anoreksia før?

[Anonym bruker]

Jeg er såkalt "kurert" for anoreksia, det vil si jeg begynte å spise igjen selv. Har levd sunt i flere år nå, og likt kroppen min som den er, men nå holder jeg på å få anfall. Jeg kommer ikke inn i klærne mine, og føler meg diger. Sjøl om jeg veit godt at det er en naturlig forklaring, og at det ikke er jeg som blir feit i den forstand.

Tar meg i å nekte å spise fordi jeg er kvalm av å vere "feit", og blir skikkelig skremt. Trodde jeg hadde lagt fram meg denne mentaliteten for lenge siden.

Skal ut å shoppe klær som passer min gravide kropp nå til uka, og håper at det lindrer noe av disse følelsene som plutselig har vist seg igjen.

 

Noen med erfaringer?

[Anonym bruker]

Har vært der du er ja...

 

Men jeg taklet graviditeten fint. Selv om jeg gikk opp 36 kilo og ble STOOOR::....Det som slet på meg var at jeg ikke tok av kiloene etterpå..Jeg begynte og trene kort etter fødsel,- og holdt meg i form.... Hadde vel 7 kilo igjen til matchvekt da jeg ble gravid med nummer to, 3,5 år etter jeg fikk første...Og hadde vært gjennom mange timer med blod, svette og tårer...

 

Da var det viktig for meg og ikke legge på meg like mye, så jeg levde som før under hele svangerskapet,- samme mengde og type trening,- men seff ikke like hardt. Og nøye med å passe på at ingen "cravings" fikk bestemme maten,- spiste som før...

 

Gikk da opp bare knappe 10 kilo, og de,- sammen med de osm var igjen fra forrige svangerskap forsvant 5-6 uker etter fødsel...

 

Men det skjedde "Noe annet" også da..Jeg var i så god form..Jeg følte meg sterk, sunn og frisk,- og trening ble plutselig en glede og et pusterom i hverdagen..Jeg brød meg ikke lenger om utseende på kroppen, men nøt og presse den,- og kjenne at formen ble bedre...Var så deilig og kjenne at kroppen var sterkere enn noensinne kort tid etter en fødsel...

 

Jeg kunne for første gang si meg HELT FRI, for "fru ANA"..... Visst er jeg slank nå, og strammere enn noensinne,- men det viktigste for meg er å nå de mål jeg setter meg..Løpe løypa på x min, greie x antall push-ups..Og det er disse målene som betyr noe..De betyr at kroppen min blir sterker og sterkere..Jeg nyter all mat,- med måte,- og i helga er alt lov.:Vin, øl, sjokolade,- ALT ..Så mye jeg vil ;o)

 

Veier meg ikke lenger,- vel, nå og da..Bare for å sjekke..En gagn i mnden max....Og vekta har vært stabil i 2 år..akkurat det samme +/- en kilo tror jeg.....Ikke for at det gjør noe, men venner/familie er bekymret for at jeg ER syk (trener såpass mye) og da trenger jeg vekta som "bevis" på at jeg er stabil, spiser nok og har det bra )

 

Men nå er "ana" forksjellig hos oss alle..Vi utviklet det av ulike grunne og på ulike måter,- og blir friske på "ulike metoder":....For å si det sånn..Min kom av frivilig slanking, og ingen traumer bak....Slanking gikk for langt og hjernen ble "Ødelagt" og jeg fikk ana.... Ble friskmeldt fort, men mente selv jeg var syk lenger...Og etter fødsel med 2.mann, har jeg insett at "ana" styrte mer av livet mitt, my elenger enn hva jeg trodde..Men nå kan je gmed hånda på hjerte si at jeg er fri..Og er glad for det..Det var den mest egoistiske periode i mitt liv,- jeg vil ikke være slik..Jeg vil være 100% mamma, kjæreste, venn og person..Ikke en del "ana",- og det som blir til overs får gå til de andre......

 

Lykke til..Det går bra...ikke la ana ta plassen i hodet og hjertet ditt som ungen skal ha..Det er ditt valg, ene og alene )

[Anonym bruker]

Godt å høre. Jeg var og er dessverre av typen som tydde til ekstrem sulting heller enn trening, og derfor har jeg vært litt større enn slank siden da. Men det har ikke plaget meg, jeg har en fin figur med mye former, og er ikke overvektig heller. Tror det var akkurat det med klærne som fikk det til å si "klikk". Om du skjønner? Frustrasjonen akkurat der og da. Men jeg er jo klar over at jeg tenker feil, og at jeg må spise, så da tror jeg jeg har det under kontroll. HÅPER iallefall.

 

HI