Skal jeg forklare han det?

[Anonym bruker]

Vi er midt i en skikkelig parkrise, og jeg har bare følt at jeg vil ut, selv om jeg egentlig ikke vil. Skulle vel ønske ting hadde ordnet seg med av erfaring er jeg mer og mer overbevist om at det er og forblir en utopi. Så de siste ukene har jeg ikke vært noe særlig å ha med å gjøre, når kvelden kommer og bare vi to er her.

 

Men dagene (når han er på jobb) går veldig fint sammen barna, men med en gang han kommer hjem, minner det meg på hvilken situasjon vi har gående. Og jeg stenger han ute rett og slett, min måte å takle det på inntil neste terapitime.

 

I går hadde vi en helt forferdelig lørdag, som endte i at han dro på jobb (!) og jeg tok meg av barna. Kvelden ble trist, men det var ett fett for meg. I dag derimot var vi ute med barna en hel dag, og jeg tok et skritt ut av det forholdet vi har dagligdags og latet som om det ikke fantes. Vi hadde en fin-fin dag, men følelsesmessig var det som å være på tur med en kompis for min del.

 

Han derimot tror at vi hadde det bra, og snakket om fremtiden og om ditt og datt, som om vi ikke hadde noen problemer i det hele tatt mellom oss. Gadd ikke å si noe på dagen, pga barna, men nå ligger de og sover og hva nå. Bør jeg fortelle/forklare han at jeg fremdeles tenker slik og slik om oss, selv om vi har en fin dag sammen barna. Ingenting er glemt av den grunn for min del, men fra hans side så virker det som om ingenting noengang har skjedd.

 

Han vil ikke skjønne ordentlig når den "virkelige" meg er tilbake om kvelden og fraværende i nærvær av barna. Ting er IKKE bra av den grunn liksom. Men skal det være nødvendig å måtte forklare han det??

[Anonym bruker]

Alle forhold har fetser og hverdager. Dessverre er det hverdager det er flest av og de er de man må jobbe mest med. At dere hadde en koselig tur er jo et skritt i riktig retning. Hvorfor ikke bygge videre på det og forsøke å ta det med som noe positivt, ikke vri det til noe negativt?

 

Synes du bør forsøke å ha en koselig kveld hvor dere fortsetter å snakke om alt og ingenting.

Viktig å huske at det er flest hverdager og at det er mye jobb å holde et forhold ved like. Det hjelper ikke at en er likegyldig mens den andre forsøker. (sier ikke at dette er tilfelle).

 

Synes ikke du skal si noe i kveld og ødelegge hans inntrykk av at dere fikk til noe i dag.

[Anonym bruker]

hi

Men jeg føler at det blir litt falsk, for det var jo det jeg var idag...

Vi har slitt i maaaaane år med de samme tingene som går på det at jeg blir litt overkjørt i forholdet ang ting som er viktig for meg. Han tar ikke hensyn til det, og mener at det han føler ang noe er viktigere enn det jeg føler.

 

Derfor ønsker jeg at han får ta og føle på en situasjon som han har lagt opp til, det at forholdet vårt skranter som bare det. Men noen ganger føler jeg at det går han hus forbi, og at han derfor ikke tar tak i de problemene han forårsaker. Gidder liksom ikke å leke lykkelig for han (bare for barna, slik at de slipper å lide på det verste), for lykkelig, det er jeg jo ikke.

[Anonym bruker]

Jeg ser den.

Men alle føler at det de selv tenker om en situasjon er viktigere enn hva andre tenker.

Menn er menn. De er enkle sjeler og tenker ikke like mye og analyserer ikke like mye som oss. Vi føler oss oversett og vi klager og straffer. De føler seg oversett, men elsker det når de fårr litt positiv respons. Vi er dessverre veldig forskjellige, menn og kvinner og det er vanskelig å respektere det.

 

Er du helt sikker på at det kun er han som gjør at forholdet skranter? Ikke noe av det er ting du kunne endret på/gjort annerledes?

 

Så er vi tilbake på det at kvinner analyserer. Hehe.

 

Lykke til uansett valg, det er aldri godt å ikke være lykkelig.

 

[Anonym bruker]

Har egentlig ikke noe annet råd enn: snakk med hverandre! Det at man har hatt en fin dag/tur sammen med hverandre og barna er kanskje et ypperlig utgangspunkt for en litt mer seriøs samtale? Han vet antakelig ikke hva du tenker uten at du forteller han det, og vet du egentlig hva han tenker eller tolker du bare handlingene hans? Ønsker dere virkelig å fortsette sammen eller er dere begge to på vei ut av forholdet? Er jo lite vits å gå å surre rundt i hverandres selvmedlidenhet og ikke vite hvor dere egentlig er på vei... Langvarige nedturer i et forhold er ikke noe gøy. Håper det ordner seg til det beste for dere! Lykke til

[Anonym bruker]

Takk for svar, alle.

 

Vi har slitt i en årrekke, da han ikke aksepterer eller respekterer min familie. Han har lagd sååååå mange vanskelig situasjoner at jeg får helt vondt inni meg når jeg tenker på det. Vi bor langt syd i landet, i hans hjemby, med hans familie nær (men som vi nesten aldri ser noe til). Min familie bor nordover og jeg ønsker (og dette var han helt klar for da vi flyttet) at jeg kan ha god kontakt med min familie selv om vi bor langt unna. De kommer på besøk et par uker i året (én av gangen) og vi er der om sommeren. Men han har et problem med dette og ønsker vel helst at de aldri kom, men at jeg dro dit hver gang. Men jeg har også rett til et å dele av mitt liv og opplevelser min familie, og ikke bare bli sendt bort fordi det er det beste for han.

Pga mange dårlige minner, så er jeg nå i en periode hvor jeg ikke klarer å glemme (ikke ønsker?) fordi jeg har tilgitt så mange ganger før, og så har han bare fortsatt slik han alltid har gjort.