Må bare få det ut....

[Anonym bruker]

Har et stebarn på 5 år. Da jeg traff mannen min, hadde han minimalt med kontakt med dette barnet - så det kanskje et par ganger i året. (Historien bak er ganske spesiell, med mye psykisk og fysisk trakasering fra barnets mor. Trusler og det som værre er.) Etter at jeg kom inn i bildet, klarte vi sammen å bygge opp selvtilliten hans litt etter litt, og jeg la en god del press på han i forhold til det å få mer kontakt med barnet. Han sluttet å føye seg etter mor, og begynte å stå på krava i forhold til samvær. Fikk ordnet med mekling og slikt, og samværsavtale kom i havn. Samværet fungerte ikke optimalt, grunnet mors sabotasje. Mor sa også mye som gav grunn til bekymring, og barnehagen gav også klar beskjed om at barnets hjemmesituasjon ikke var optimal. Barnet er veldig lett å bli glad i, og jeg gledet meg veldig til helgene mannen hadde samvær, så jeg var også den som fikk han til å ta steget helt ut og gå til sak for foreldreomsorgen. Etter en lang prosess, vant mannen først i tingretten, men mor anket og saken gikk til lagmannsretten der han også vant. Hele prosessen tok rundt to år, og kostet oss bortimot et sekssifret beløp. Jeg personlig brukte mellom 50.000 og 60.000 kroner direkte på denne saken. I tillegg fremskyndet vi bryllupet med et par år, og kjøpte oss en enebolig for å styrke mannes sak. Hele veien satte jeg meg og mine behov sist. Og nå kommer smellen. Det er et greit hus, men mistrives veldig med beliggenheten. Vi hadde hele tiden planlagt å bygge hus et annet sted, og da vi kjøpte huset sa vi at det bare skulle være midlertidig, men allerede nå begynner mannen å bli mer og mer negativ til vår egentlige plan. Bryllupet var en av de værste dagene i mitt liv - jeg gikk gjennom dagen med et falskt smil, men var på ingen måter klar for det. Jeg elsker mannen min, men der og da var bryllupet på helt feil premisser. Jeg skulle i dag ønske jeg hadde en lykkelig bryllupsdag å se tilbake på, noe som er veldig sårt. Da økonomien min virkelig var begynt å ta seg opp, gikk alle sparepengene mine til å betale mannens rettssak, og å pusse opp i huset. Etter flere år som student med trang økonomi, var det deilig å endelig kunne slippe å snu på hver krone, men slik ble det altså ikke. I tillegg er jeg blitt "mamma på fulltid" for et barn som ikke er mitt. Det er på grunn av meg at barnet nå har alle de mulighetene som det har for livet fremfor seg, men jeg har mistet det livet jeg hadde. Mannen jobber mye, og jeg må være mye alene med barnet. Mor følger ikke opp samværet, så "frihelger" er ikke et gode vi har. I tillegg er vi nå gravide med vårt første felles barn, og det sliter på meg. Jeg gleder meg så veldig til å bli mamma for første gang, men det alle snakker om er hvor gøy det skal bli for stebarnet å få et småsøsken. Jeg merker allerede godt at følelsene for det livet som vokser inni meg er utrolig mye større enn for stebarnet, og tenker ofte at om jeg kunne valgt igjen, ville jeg aldri blitt sammen med en som har barn fra før av. Alle forventer at jeg skal være som mor for dette barnet som ikke er mitt, og det er virkelig ikke bare, bare. Jeg har ikke lenger frihet i mitt eget hjem. Når jeg kommer hjem fra jobb, sliten og trøtt, og gjerne skulle lagt meg ned på sofaen og hvilt i en times tid, må jeg lage mat til dette barnet, vaske klær for dette barnet, ta meg tid til å leke og finne på ting sammen med dette barnet, rydde etter det og mye mer. Det tar så voldsomt på. Av og til vil jeg bare brøle høyt og si at "jeg er ikke mammaen din - la meg være i fred", men man kan jo ikke gjøre noe slikt. Derfor biter jeg i meg alle de negative følelsene, og fortsetter å stille meg selv bakerst i køen.

 

Gleder meg til nurket kommer, og håper at noe av de negative følelsene forsvinner med graviditetshormonene.

[vimsan]

Sånn har jeg det også.. Har to barn og et bonusbarn og venter et barn til. Er mye trøtt og sliten og mye alene med alle 3 barna. Men man har faktisk lov til å være sliten.. Jeg er sliten nesten hele tiden, har to barn som løper rundt 100% av tiden, en som kommer annenhver helg og magesmerter med lammelser i ene foten er vanlig hos meg. Det er helt klart at det barnet som kommer annenhver helg gjør det ekstra slitsomt. (ikke barnet selv, men å ha 3 barn her)Det er lov å være sliten om man har en eller to eller fem eller ingen. Problemet er vel at man ikke føler at man har lov. Men innimellom er det lov! Innimellom sier jeg at jeg skal slappe av en halvtime før jeg gjør NOE annet, for ellers fungerer jeg ikke. Da er det ingen som tør mase på meg om noe i den halvtimen. En gutt på 5 klarer seg "alene" i en halvtime så du får slappet av. Forklar han at om du ikke får lov til dette, orker du ingenting etterpå. Barn blir ofte veldig tålmodige da:-)

[Anonym bruker]

Sitat:

 

"Barnet er veldig lett å bli glad i, og jeg gledet meg veldig til helgene mannen hadde samvær, så jeg var også den som fikk han til å ta steget helt ut og gå til sak for foreldreomsorgen".

 

============================

 

Da fikk du det som du ville, innledningsvis, så det er litt vanskelig å forstå dette. Det var du som foreslo i første omgang å overta omsorgen for barnet - barnet flytter fra mor og til dere - og nå ønsker du at du ikke var sammen med en mann med barn?

 

Eller?

[Anonym bruker]

Unnskyld meg....men nå ble jeg mildt sagt forbanna....Stakkars den ungen!!! Gal mor,fraværende far og stemor som helst ikke vil ha ham/henne???

Skjerp deg og prat med mannen din du....dere er voksne,har tatt et valg og synes du det blir mye er det han du må snakke med,ikke surve og klage og la det gå ut over barnet.(husk at barn leser 90% mer kroppspråk enn oss voksne....)Skjønner at du er hormonell men det er ingen unnskyldning.Og tror du virkelig du kan bikke på sofaen når du får et barn som er ditt når du er sliten? hmmm....tror du skal få lære om igjen...

[Anonym bruker]

Enig med deg at hun må snakke med mannen. Han må ta hovedansvaret. Fordi om det sannsynligvis er et økonomisk og praktisk element med at han jobber mye.

Ellers er det jo helt naturlig å slenge litt på sofaen når en er sliten. Jeg la meg i senga jeg i dag, med laptopen på puten attmed meg. Ungene mine for å vasa inn og ut, opp og ned, og minste la alle kosedyrene oppi senga til meg.

Men når de kommer oppi skolealder så forventer jeg at de faktisk ikke "plager" meg når jeg skal hvile. Unger må lære å vente litt, det er faktisk helt normalt. Jeg også synest det er mye vanskeligere å slappe av med stebarna. Det er et faktum som er vanskelig å gjøre noe med, og jeg forventer at jeg av og til skal bli skjerma.