ks på riksen (laaaangt) samme som 3 trimester og ks debatten.

[dyp og indelig lykke x 2]

jeg fødte en jente for 18 mnd siden. det var en veldig tøff fødsel med mange komplikasjoner og det holdt på å gå galt for oss begge. jeg fikk bla totalruptur og måtte rett opp på op umidellbart etter fødsel og fikk ikke sett lillejenta før etter 8 timer. før hun var 24 timer gammel ble hun overflyttet til ullevåll pga en infeksjon, men jeg fikk ikke bli med fordi jeg var for dårlig. (pisspreik mener jeg. man kan få blodoverføring hvor som helst!) men det gikk og både jeg og jenta er friske og fine i dag. jeg har heldigvis ingen problemer etter totalrupturen og føler meg uendelig heldig pga dette.

 

nå er jeg gravid igjen og har termin om 2 mnd. har gjennom hele svangerskapet gått til en angstjordmor på riksen som har hjulpet utrolig mye. har grått meg gjennom hver eneste time og fått bearbeidet stort sett hele historien. jeg føler at jeg har dykket ned i meg selv og tatt et oppgjør med alle minner og følelser.

 

jeg ønsker så indelig å kunne føde vaginalt, men det har satt seg en så dyp skrekk i meg at jeg tror rett og slett ikke jeg makter det. jeg er så redd så redd, både for barnet og meg selv.

 

under forrige samtale med angstjordmoren ble vi enige om at det skulle bli ks og jeg merket at alt falt på plass inni meg. endelig slappet jeg av og fikk en ro over meg som jeg ikke har hatt hittil i sv.

 

men her er problemet:

jeg går til vekstestimering av barnet på riksen + blir fulgt opp av jm der ikke i kommunen. det er forskjellige leger og jm hver hang. det er egentlig helt greit, jeg har min støttepartner som sørger for tryggheten og kontinuiteten i forløpet, og det er angstjm. hun er helt utrolig!

det som nå har begynt å gjøre meg veldig urolig er at alle, ALLE, jeg kommer i kontakt med av leger og jm insisterer på av det ikke blir noe problem for meg å føde vaginalt igjen. det er ingen måte på hvor lett dette kommer til å gå, hvor kort tid det vil ta og hvor greit alt sammen kommer til å bli. og dette er folk som IKKE har lest journalen før jeg kommer inn. det er veldig tydelig at de ikke vet noe om min situasjon og historie, det går kun på rutine!

jeg har følt meg sterk og trygg helt til nå. jeg har latt de snakke og mane om hvor fantastisk vaginal fødsel kommer til å bli, for jeg har ikke orket å fortelle de noe av hvordan jeg har det inni meg. det er så mye vonde følelser og det er for opprivende å fortelle det til folk som ikke har hverken tid eller den helt store interessen for å lytte. det deler jeg med angstjordmoren som jeg vet at nå kjenner meg. og ikke misforstå; hun og jeg har snakket masse om vaginal fødsel og fordelene ved det, dette er ikke fordi jeg kun vil snakke med de som er for at jeg skal ta ks!

men nå er jeg forkjølet, har vært alene med jenta mi i en uke (mannen er på forretningsreise) og er dønn sliten og lei meg. var på ny veksestimering på riksen på fredag og ble møtt av en kvinnelig lege som (uten å ha lest journalen) som presterte å si at hun ikke ville gitt meg ks. det var ingen som helst grunn til det medisinsk og at det var på tide at jeg fikk jobbet meg igjennom traumene så jeg fikk føde vaginalt....! tenk om jeg møter henne (eller en med samme holdning) når jeg skal til ks samtale i neste mnd...!!!!!! herregud. blir kvalm og dårlig bare ved tanken..... jeg er så sliten av dette!

føler at jeg svikter sykehuset ved å velge ks (helt tullete tanker jeg vet det!) og at jeg er svak og tar den letteste utveien.

men jeg gjør jo ikke det! jeg er spl og har litt erfaring på dette området. ks er ikke den enkleste løsningen for meg, men det er den beste!!

 

vet ikke hva jeg vil med dette eviglange innlegget, men det var litt godt å få lettet tankene. takk for at du leste. :-)